Utakk Er Verdens Lønn

Mot strømmen

2010-11-26T20:43:00.001+01:00

Folk flest (hvor ordet "flest" er relativt) har hjem, men søker jobb. Jeg har oppnådd det motsatte; fått jobb men klarer ikke å finne et sted å bo.

Men jeg har altså jobb. Et 100% vikariat ut september 2011. Det er da noe.

Frisk luft

2010-08-05T11:36:00.002+02:00

Gleden av å føle en lett og leken bris av frisk luft mot ansiktet er noe man ofte tar for gitt i det norske land. I løpet av mitt halvår i England savnet jeg virkelig denne friske luften. Engelsk luft er ikke like god som norsk. Her i det kalde nord er den både renere og friskere, og jeg tar meg selv i å tidvis bare sitte med lukkede øyne og fokusere på denne luften jeg puster inn. Herlig. Så enkelt, men samtidig så virkningsfullt.

Mat

2010-08-03T19:55:00.005+02:00

Atter en gang finner jeg meg selv takknemlig for den fine diner'n Pair-A-Dice i Trondheim sentrum. I dag serverte de meg herlig frityrstekt kyllingfilet med BBQ-saus, hjemmelaget potetmos og stekt maiskolbe. Nam! Også deilig, hjemmelaget milkshake, selvsagt. Nammenam! Retten het Fingerlickin' Chicken og kostet skarve 180 kroner. Verdt hver eneste krone.

Trøndersommer

2010-07-28T21:28:00.003+02:00

Så var jeg altså endelig hjemme i Norge igjen. Uten jobb, uten noe sted å bo, men det er ikke noe stress når man kjenner så mange snille mennesker som tar imot husgjester og huspassere. I to uker skal jeg nå sulle rundt i favorittbyen min og nyte finværet som forhåpentligvis holder seg. Badetur på Lian. Badehelg i Landsbyen. Soria Moria-laiv på Oppdal. Det skal bli så bra.

Det er selvsagt ting jeg savner i Bristol. Jeg kom til byen i går kveld, og det var en liten stund i går ettermiddag da jeg satt sammen med noen venner og ikke hang med på noe som helst av det de snakket om, fordi jeg har vært borte en stund og var "ute av loopen", så å si. Å komme hjem og føle seg som et utenforstående objekt blant en gruppe veldig interne mennesker er ikke nødvendigvis så fryktelig morsomt. Akkurat da savnet jeg faktisk Bristol, med sine vakre parker, flotte shoppinggater, fine statuer og monumenter, og billige spisesteder. Men i stedet for å tenke på hva jeg savner derfra (og ønske litt at jeg hadde blitt værende), er det bedre å tenke på det jeg ikke savner. Slik som bråket fra nattklubben fire netter i uka. Lukten av søppel i gatene (ikke slik som i Norge, hvor luften omtrent alltid er frisk og lukter godt). Vann fra springen som ikke smaker godt i det hele tatt. Vegg-til-vegg-teppe i alle rom, til og med badet. To separate kraner i vasker - himmel så upraktisk! Og ikke minst det forferdelige jobbstedet. Min svenske kollega kunne fortelle at det bare har blitt enda verre i løpet av sommeren, så nå er jeg hellig overbevist om at jeg gjorde det rette da jeg sa opp. Herlig.

Til helgen skal jeg ut i skogen. Åh som jeg har savnet skog. Det blir dugnadshelg i Landsbyen, og jeg akter å ta med badetøy og håndkle. Det er faktisk år og dag siden sist jeg var der oppe, og i alle fall siden sist jeg badet der, så nå er det jaggu på tide! Og etter helgen skal jeg få spille mer Star Wars-rollespill. Det skal bli storveis. Deretter er det bare en uke igjen til laiven. Ikke minst gleder jeg meg til den fordi det kommer noen venner sørfra, som jeg gleder meg til å treffe igjen. Det er rett og slett veldig mye å glede seg over i disse dager, og kkurat nå har jeg det ganske bra.

På loffen

2010-07-21T12:44:00.002+02:00

Livet mitt er i stadig forandring, og selv i perioder hvor jeg hadde trodd jeg ville holde meg stabil og i ro, har den lunefulle skjebne vist seg med andre intensjoner. Tiden i England er ganske snart over, og om bare fem dager reiser jeg tilbake til Norge for godt. Jeg gleder meg og gruer meg på én gang. Gleder meg fordi jeg har savnet mitt vakre, vidunderlige Norge så mye, og det skal bli så godt å komme tilbake til slik en fin velferdsstat som tar vare på sine sykemeldte. Gruer meg fordi jeg er arbeidsledig, og i det øyeblikket jeg forlater leiligheten her borte vil jeg også være hjemløs. Arbeidsledig og hjemløs. Det høres skummelt ut, ikke sant? Finnes det ikke et navn for slike? Boms? Kommer jeg til å bli en boms? Kommer jeg til å ende mine dager som tigger utenfor Oslo City? Skummelt, men spennende. Jeg skal leve på loffen fram til jeg finner ny jobb og får råd til å ordne med leilighet. Jeg har aldri levd på loffen før. Har alltid hatt et sted å bo, alltid hatt en eller annen form for inntekt, om enn lav og stakkarslig. Dette blir en helt ny opplevelse, og derfor gleder jeg meg til det, også.

Det er slike tanker som gjør at jeg tidvis trekker mitt Krepse-tegn i tvil. Krepser skal jo verdsette et trygt og stabilt hjem over alt annet. På sett og vis gjør jeg jo egentlig det, men jeg har også noe såpass ukarakteristisk for Krepser som en intens eventyr- og opplevelseslyst. Jeg elsker å reise, og føler meg nærmest tvunget til å flytte med jevne mellomrom. Holde meg på ett sted resten av livet? Utenkelig! Jeg funderer på om dette kan komme av at jeg egentlig skulle vært Tvilling - jeg ble jo født et par uker for sent, og nettopp dette førte til at jeg ble Kreps i stedet. Noen astrologibøker hevder at man preges av det tegnet man egentlig skulle ha blitt født i, dersom man har ankommet tidligere eller senere enn planlagt. Kanskje det? Jeg har i alle fall mange andre planeter i Tvillingene også, så forklaringen kan muligens ligge der. Eventuelt har ikke dette noe med astrologi å gjøre i det hele tatt, men jeg synes nå det er litt morsomt, jeg da. Man har kanskje ikke empirisk og vitenskapelig bevis for at astrologi ikke stemmer, men man har ikke noen flere bevis for at det ikke gjør det, heller.

Men dette ble litt ved siden av saken, som er min kommende fremtid på loffen. Kanskje jeg skal ha en egen liten blogg om nettopp det, slik som jeg har hatt om Bristol. Kanskje den skal hete "Vero på loffen"? Eller noe annet. Eller kanskje jeg lar være. Kanskje det å være på loffen viser seg å være så tidkrevende at jeg ikke får tid til å blogge i det hele tatt. Det blir så spennende å se, og jeg gleder meg oppriktig til å få denne opplevelsen i livet. Helt sant.

Tider skal komme

2010-06-12T22:37:00.003+02:00

Det har gått en stund siden sist jeg oppdaterte mine gleder i livet her. Følgelig må dette kompenseres for, nå i form av en lang liste.

Ting jeg er takknemlig for
(i en helt tilfeldig rekkefølge):

Arbeidsmiljølov i Norge
Sykelønnsordning i Norge
Norske skoger
Norske fjorder
Norske badevann i skogene
Hytteturer om sommeren
Hytteturer om vinteren
Snø om vinteren
Snø til jul
Sjokolader fra Freia
Laban Seigmenn
Solo
Fiskeboller i hvitsaus
Joikaboller
Kollektivtrafikk i Oslo og Trondheim
Rollespill med vennene mine, både over nett og på ordentlig
Laiv, skandinavisk type
Feriepenger som man ikke forventet å få
Xbox 360
Gode bøker
Sol og blå himmel
Regn og frisk luft
Sjansen til å prøve nye ting
Muligheten for å dra hjem igjen når nye ting ikke fungerer
iPhone
Morsomme, kreative, snille og hjelpsomme og støttende venner
Ekorn i parken
Spurver
Pingviner
Gode TV-serier
Blomster i friske farger
Nye begynnelser

På plass

2010-02-21T21:50:00.004+01:00

Halvannen måned har gått siden jeg dro hjemmefra for å begynne et nytt og bedre liv. Det store spørsmålet er selvsagt: Er det nå egentlig nytt og bedre? Det korte, enkle svaret er: Ja.

Her i Bristol har jeg alt jeg manglet hjemme i Trondheim. Jeg har egen bolig og fast jobb. Stabilitet og trygghet, men samtidig spenning og eventyr i min nye tilværelse. Jeg har fått gode venner her, som befinner seg i samme situasjon som meg, og det er herlig å igjen være omgitt av folk som har både tid og lyst til å finne på ting sammen titt og ofte.

Naturligvis er det en del ting jeg savner hjemmefra, og da mener jeg ikke bare sjokolade fra Freia. Jeg har imidlertid innsett at majoriteten av det jeg savner, er folk og aktiviteter som tilhører fortiden, og som jeg hadde savnet like mye om jeg fremdeles hadde bodd der, som jeg gjør her borte.

Jeg tar livet mer med ro nå. Til tross for at jeg jobber både mye og hardt, er jeg mer avslappet og lykkelig i min tilværelse og med min nåværende situasjon. De rolige kveldene hjemme alene i min egen leilighet er noe jeg har hatt behov for veldig lenge, og bråket fra nattklubben like ved siden av er en skarp kontrast til den indre freden jeg nå stadig oftere føler. Her borte føler jeg meg ønsket, og jeg føler at det er behov for meg. Og det er en god ting.

Når alt det er sagt, legger jeg merke til at jeg fremdeles omtaler "hjem" som Trondheim. Man må vel gi omstilling litt tid, sikkert.

Siste natt

2010-01-07T22:39:00.005+01:00

Nærmere 30 esker er pakket og lagret i loft og kjeller, og jeg er snart klar for min siste natt i det som har vært rommet mitt i to og et halvt år, i en leilighet jeg har delt med forskjellige mennesker i tre og et halvt år. Siste natt i senga mi. Jeg kommer til å savne den mest av alt.

Nærmere 30 esker er pakket, men det gjenstår fremdeles en del. Jeg kunne nok vært mer effektiv, men samtidig kunne jeg også nå vært i en tilstand hvor jeg hadde stukket meg selv i øyet med en sløv saks av ren og skjær utmattelse, kjedsomhet og frustrasjon. Å ikke gjøre noe annet enn å pakke gjennom en hel dag kan nok være effektivt, men man kan fort bli litt gal av det. Avbrekk er viktig. Et par distraksjoner, noen episoder Glee, og en hyggelig middag med noen venner. (En av disse vennene er forøvrig Hulken; han både skremte og imponerte ved å bære et tosifret antall esker opp fire etasjer - to i gangen! En prosess jeg trodde ville ta minst en time var over etter knapt 20 minutter. Jeg hjalp jo til, men min bæreevne ble mikroskopisk i sammenligning.)

Denne siste tiden har vært fin. Jeg har sett mer til folk enn jeg har gjort på lenge, og det har vært veldig hyggelig. Det har fått meg til å innimellom tenke at jeg ikke vil flytte likevel, helt til jeg har husket at det er nettopp fordi jeg flytter at folk har viet meg all denne oppmerksomheten, og at det er mangelen på tid i andres liv som satte meg på tanken om flytting i utgangspunktet. Så jeg gjør nok det rette, og selv om tiden nå er så nære at jeg endelig har begynt å bli nervøs og små, søte(?) minisammenbrudd har meldt sin ankomst, gleder jeg meg også. Det blir et eventyr. Et nytt liv. Et liv man kan lese mer om på Road To Bristol.

Jeg kommer likevel til å fortsette å notere ned små (og store) gleder i denne bloggen, fordi jeg liker å ha et sted hvor all min positivitet, min lykke, min takknemlighet og mine håp og drømmer er samlet. Jeg lar ofte negative ting gå hardt inn på meg, så det er lett å le overbærende når jeg snakker om "all min positivitet" - men den er her. I bloggen. Tidvis godt gjemt, men like fullt i levende live.

Går livet videre?

2010-01-05T21:24:00.004+01:00

Ingenting varer evig, sies det, og jeg kan vel ikke akkurat krangle på det. Men noen ting varer veldig lenge, til og med livet ut. Det er umulig å forutsi hvilke elementer som kommer til å bli værende, og hvilke som vil forsvinne etter en kortere eller lengre periode. Jo flinkere man er til å akseptere at det er slik, desto lettere blir det å takle det. Aksept er derfor noe jeg kommer til å jobbe mye med i løpet av dette nye året. Man mister jobber, man mister eiendeler, man mister muligheter og man mister venner. Livet er sånn. Det går videre, sies det. Eller gjør det nå alltid det?

Jeg pleide å motsette meg slike uønskede endringer som var utenfor min kontroll. Når noe gikk mot min vilje, ble jeg sur og lei og misfornøyd, som det barnet jeg fortsatt var og som ble fratatt lørdagsgodteriet sitt. Det er kanskje ikke helt rett av meg å snakke om dette i fortid, for strengt tatt er jeg ennå ikke helt framme når det gjelder dette med aksept. Forandringer er ikke noe jeg liker, forandringer fører oftere enn ikke til at jeg føler meg såret, uønsket, trengt ut, unødvendig, overflødig og en rekke andre ting som ikke assosieres med noe positivt. Til syvende og sist fører dette videre til at jeg trekker meg unna nærmest alt og alle og forsvinner helt inn i min egen verden, hvor jeg blåser opp vanskelighetene til de tar fullstendig overhånd. Jeg innrømmer gladelig at jeg dette ikke er den optimale måten å håndtere slikt på, og en dag, når jeg kanskje har litt mer selvtillit og tro på meg selv, vil ikke forandringer slå meg ut i så stor grad.

Likevel, uavhengig av hvordan jeg takler slik motgang, dukker det ikke opp av ingenting. Det er alltid en årsak, alltid en katalysator. Fellesnevneren i dette er forandring. All slags forandring som er utenfor min kontroll og som jeg ikke får til å passe inn med det jeg ønsker. Forandring i bolig, forandring i jobb, forandring i økonomi, forandring i relasjoner, forandring i folk. Jeg avskyr at folk forandrer seg, for når jeg blir kjent med noen er det fordi jeg liker den personen de er da, og det er den personen jeg blir trygg på. Når noen da plutselig (for meg) transformeres til en annen utgave av seg selv, blir de en puzzlespillbrikke som ikke passer lenger. Derfor klamrer jeg meg alltid til fortiden, til det gamle og kjente og trygge, og prøver for enhver pris å forhindre at noe forandres som jeg ikke selv ønsker eller har kontroll over. Når jeg har innsett at det slaget er tapt, at forandringen har allerede skjedd, blir jeg sur. Sur og tverr og vrang. Hvordan uttrykker man ellers at ens verdensbilde har havnet i ubalanse, en følelse av sorg og tap over en person som på en måte ikke finnes lenger?

Jeg har flere ganger måttet finne meg i forandringer jeg på ingen måte ønsket. Slik som den ene gamle kompisen som gradvis fløt over i et annet miljø, et miljø jeg ikke var en del av, og som jeg dermed gradvis så sjeldnere og sjeldnere. Dette var i grunn en relativt lett forandring å omstille seg til, fordi den skjedde nettopp litt gradvis. Jeg rakk å innse hva som var i ferd med å skje før det hadde slått til for fullt, og innen jeg virkelig skjønte at vi egentlig ikke hadde noe med hverandre å gjøre lenger, hadde jeg lært å akseptere det. Et annet eksempel er da kollektivet mitt brått ble skiftet ut totalt. Dette taklet jeg mye dårligere, fordi det skjedde fortere og fordi konsekvensene ble så mye større. Der jeg i første eksempel kunne erstatte min tapte kompis med noen nye og like gode venner, kunne jeg ikke erstatte det forrige kollektivet med et nytt og bedre et. Fordi jeg er langsint og har lett for å bære nag, gikk det lang tid før jeg klarte å tilgi personene som i mine øyne hadde forårsaket denne forandringen som gjorde livet mitt betraktelig mye trasigere. I ettertid har jeg skjønt at det ikke var riktig å laste dem for det. Ingen andre enn meg er ansvarlig for at jeg har det bra, selv om jeg ofte skulle ønske noen ville ta på seg jobben. Men da ting var som trasigst og jeg slet med å akseptere denne uønskede forandringen ble det vanskelig å legge de sårede følelsene til side og ta på objektivitetsbrillene. Det tok meg nesten et år, men jeg aksepterte også dette til slutt.

Heldigvis for meg ble jeg ikke avskrevet på grunn av galskapen min. Etter å ha jobbet meg gjennom min katatoniske tilstand av skrekk hvor puzzlespillbiter ikke passet, kunne jeg gå tilbake til en relasjon slik den hadde vært noen år tidligere. Ikke alle er like forståelsesfulle og tilgivende. For noen blir denne usikkerheten som manifesterer seg på verste vis når uønskede forandringer kommer min vei, for mye til at jeg er bryet verdt. Og det skjønner jeg godt. Det er perioder hvor jeg knapt nok holder ut med meg selv, perioder hvor jeg er så selvdestruktiv og usikker og avvisende at det halve kunne vært nok. En time hos en psykolog hadde ikke nødvendigvis vært en uting. Eller ti. Eller hundre.

Hvor skal jeg med alt dette? Jeg er ikke helt sikker lenger, jeg tror jeg mistet den røde tråden for lenge sinde. Hører dette tankesurret i det hele tatt hjemme i en blogg som liksom skal fokusere på det positive i min tilværelse? Jo, jeg tror det. Her er hvorfor:

Som jeg sa helt i starten, skal dette bli året hvor jeg jobber med aksept. Det vil alltid skje ting utenfor min kontroll, og mye av det vil være ting jeg ikke ønsker eller liker. Jeg skal lære meg å akseptere det, og bare la det gå som det går. Det ligger et håp om forbedring i dette, og håpet er det positive. Det er det jeg alltid vender tilbake til, og henter fram, når jeg ikke kan finne noe lyspunkt i en mørk himmel - dette håpet. Gode kollektiv oppløses, og jeg skal akseptere det. Gamle venner forsvinner, og jeg skal akseptere det. Sosiale nettverk blir eldre og går videre til andre faser av livet, og jeg skal akseptere det. Jeg skal ikke tilpasse meg deres nye tilværelse noe mer enn de tilpasser seg min, men jeg skal heller ikke la det gå så hardt inn på meg, det at våre liv og verdener per definisjon har sklidd fra hverandre. Jeg skal ikke klamre meg til det som har vært. Jeg skal legge det bak meg, i fortiden, der det hører hjemme. Og jeg skal være takknemlig for det som har vært. Og hvem vet - kanskje kommer det en ny forandring på et senere tidspunkt, som kansellerer den første?

Det at jeg nå straks flytter er et stort skritt i så måte. Hvis jeg nå, i et øyeblikk av de sjeldne, skal være dønn ærlig, så er jeg egentlig veldig nervøs for dette. Man kan kanskje til og med si redd. Jeg har øyeblikk hvor jeg er livredd og tenker "herregud hva er det jeg driver med?" og raser mot meg selv for at jeg har plassert meg i denne situasjonen hvor jeg tvinger fram forandring; øyeblikk hvor denne indre trassige 6-åringen roper at jeg "er dum, dum, dum!". Men jeg tror det vil lære meg mye om å gjøre det beste ut av nye situasjoner, og at forandring ikke nødvendigvis alltid er et onde selv om det kan se slik ut. Kanskje det er som det mest misforståtte tarotkortet, Døden. Uvitende blir skremt av det kortet og tror det symboliserer noe ille, mens det det egentlig betyr er nettopp forandring og overgang: Noe tar slutt, men noe annet begynner.

Jeg vet ikke hvor godt jeg vil klare å utvikle denne evnen til aksept. Kanskje det bare vil bli med håpet. Ennå den dag i dag tenker jeg på gamle venner fra barneskolen som jeg mistet på grunn av ymse forandringer, og som jeg ønsker jeg fortsatt hadde hatt. Vi var gode venner, før forandringene inntraff. Samtidig må jeg innse at det er et umulig ønske. Vennene forandret seg. Jeg forandret meg sikkert, jeg og, selv om jeg har forsøkt til mitt yttereste å forhindre det. Jeg husker ennå da jeg hang opp-ned i klatrestativet på lekeplassen som 12-åring og sa at "Jeg skal aldri bli voksen!". Jeg mente det, og jeg mener det fortsatt. Voksenlivet er kjedelig, slitsomt, masete, pliktfylt - et liv hvor man ofrer lek og moro for rutiner og jobb og regninger. Det får meg til å tenke at kanskje hele opprøret mitt mot forandringer faktisk handler om opprør mot å bli voksen? Kanskje er jeg ennå den 12-åringen i klatrestativet som bestemmer seg for å nekte å la livet gå videre, fordi det er bra slik det er akkurat nå? Kanskje frykter jeg forandring hos mine venner fordi forandring innebærer at de blir stadig mer voksne, mens jeg sitter igjen i min Peter Pan-tilværelse hvor jeg blir stadig mer alene og venter på Wendy? Eller er jeg bare rett og slett noe så enkelt som en god, gammeldags kontrollfrik som ikke takler at det skjer ting uten mitt samtykke? Vanskelige spørsmål, og jeg har vel egentlig ingen gode svar. Jeg kan kanskje begynne med å akseptere akkurat det.

Glee

2010-01-02T21:44:00.004+01:00

Året har knapt begynt, og jeg har allerede funnet en temasang som skal holde motet og humøret oppe. Låten kommer sammen med tv-serien som skal gjøre samme nytten, nemlig Glee. Det er et eller annet udefinerbart i den serien som appelerer voldsomt til meg, og jeg er takknemlig for at den finnes. Den henter det beste fra Ugly Betty, Pushing Daisies og Hairspray, på hvert sitt vis. I tillegg har programmet gitt meg temasangen for året som har gått. Et år fylt med så mange skuffelser at jeg ikke ante hvordan jeg skulle komme meg gjennom det, hvor jeg virkelig fikk innsikt i hvem jeg kunne regne med og ikke gjennom vanskelige stunder. 2010 kan bare bli bedre.

But you put on quite a show
You really had me goin'
But now it’s time to go
Curtain’s finally closin'
That was quite a show
Very entertainin'
But it’s over now
Go on and take a bow
(For 2009)

***

Something has changed within me
Something is not the same
I'm through with playing by the rules
Of someone else's game
Too late for second-guessing
Too late to go back to sleep
It's time to trust my instincts
Close my eyes: and leap!

It's time to try
Defying gravity
I think I'll try
Defying gravity
Kiss me goodbye
I am defying gravity
And you wont bring me down!

I'm through accepting limits
'cause someone says they're so
Some things I cannot change
But till I try, I'll never know!
Too long I've been afraid of
Losing love I guess I've lost
Well, if that's love
It comes at much too high a cost!

I'd sooner buy
Defying gravity
Kiss me goodbye
I'm defying gravity
I think I'll try
Defying gravity
And never bring me down!
(For 2010)

Nostraveros 2

2010-01-01T13:20:00.006+01:00

Selv om fjorårets spådom ikke gikk spesielt bra, hindrer det meg ikke fra å ha mange drømmer og fohåpninger til dette nye året. 2010 skal bli "mitt" år, det har jeg bestemt. Det føles litt som om jeg har ventet på det lenge, så jeg tror nok det kan by på en del spennende. Derfor presenterer jeg nå igjen mine mest optimistiske forutsigelser/ville gjetninger for hva som skal skje.

Januar 2010
Jeg pakker som en helt, klarer mot alle odds å få ting klart, og reiser til England for å begynne min nye jobb og mitt nye liv. Jeg installeres på arbeidsplassen sammen med de andre skandinaviske sykepleierne, og gjennom den prosessen får jeg et par gode venninner. Jeg finne meg leilighet i Bristol, og kort tid etter utbetaling av desemberlønna fra Lade, drar jeg på en vill shoppingrunde hos Argos. Jeg begynner så smått å gjøre meg kjent med byen. Jeg kjøper meg iPhone sammen med et forholdsvis lukrativt abonnement hos Orange.

Februar 2010
En venn fra Trondheim kommer til Bristol for å besøke noen gamle WoW-kompiser, og jeg benytter anledningen til å snike meg med og dermed øke bekjentskapskretsen min. Helga etter besøker min far og stemor London, og jeg tar turen inn til hovedstaden for å hilse på. Til daglig bruker jeg dagene mine på jobb med heftig kursing og opplæring innen operasjon, mens kveldene går med til å perfeksjonere mitt nye hjem, kinoturer, nettnerding og trening. Jeg begynner å initiere kontakt med byens spillmiljø, for å se om det er noe å samle på.

Mars 2010
Jeg begynner å bli nokså kjent i byen, og sørger for å sjekke ut det meste av det den har å by på som interesserer meg, som f.eks. planetariumet. På dagtid fortsetter jeg min kursing og opplæring på jobben. Jeg nyter at våren allerede har kommet til disse sørlige strøk, og spiser is mens jeg går tur i en park eller botanisk hage. Jeg tar en tur til Bath for å endelig sjekke ut den legendariske Jane Austen-byen. Jeg tar også en tur til Dresden via Praha, for å slenge meg med på årets JemCon.

April 2010
Det går strålende på jobb, sjefen er veldig fornøyd med meg, og fagspråket mitt blomstrer. Det samme gjør jeg. Jeg har nå blitt såpass godt kjent med byen og området, at jeg velger å ta opp en fast aktivitet, f.eks. dans eller kor. Jeg har fått noen kjentfolk i spillmiljøet, og nerder litt en gang i blant. Drar en liten tur over grensa til Wales, med utgangspunkt i Cardiff, og ser meg litt om der.

Mai 2010
Jeg får besøk fra Norge, og er hoppende begeistret over dette. Opplæringsperioden på jobb går mot slutten, og jeg begynner å jobbe skikkelig og selvstendig, og er selvfølgelig veldig flink. Grunnlovsdagen feires ved å møte mine andre norske Englandsbeboere i Oxford. Jeg innser endelig at å sykle til jobb er både billigere, kjappere og sunnere enn å ta bussen, og begynner med dette. Jeg arrangerer Eurovision-fest og heier på Norge.

Juni 2010
Jeg jobber jevnt og flittig, og prøver å glemme at jeg snart må skifte ut et siffer i alderen min. Sommeren har kommet for fullt, og jeg nyter varme dager i sola, for det er selvfølgelig mye pent vær. Fortsetter å sykle til jobb.

Juli 2010
De første to ukene jobber jeg, før jeg tar sommerferie og reiser til hjemlandet. Der bruker jeg noen uker på å kræsje på ymse sofaer rundt omkring, i beste hjemløsstil, og kjemper en desperat kamp for å få spilt masse rollespill mens jeg er der. Jeg sørger samtidig for å få sendt en del eiendeler over til England, og utnytter finværsdagene til badeturer i skogen.

August 2010
Soria Morias siste laiv i Skyggedalstrilogien avholdes, og jeg storkoser meg på Villmarksleiren sammen med masse herlige folk. Uka etter drar jeg hjem til Bristol og kommer tilbake til jobb etter en fin sommerferie.

September
Jeg drar inn til London for å få med meg konsert med Muse, og er pansergira over dette. Jeg har fått lurt med meg en person til å ta den andre billetten, og har i så måte fått besøk fra Norge. Jeg feirer samtidig at jeg endelig har betalt mitt siste avdrag på en gammel gjeld og dermed fått atskillig bedre økonomi.

Oktober 2010
Dagene blir mørkere og våtere, og jeg kompenserer for dette ved å være mye hjemme og kose meg der. Inviterer folk på middager, baker en del og ser masse film. Jeg fortsetter å sykle til og fra jobb, fordi jeg nå har blitt så fordømt sprek.

November 2010
Jeg begynner så smått med planlegging og innkjøp av julegaver, og er fornøyd med at det er mye varmere her enn det er i Norge. For å live opp hverdagen litt, hiver jeg meg på et billigfly og tar en liten helgetur til Irland.

Desember 2010
Gaver kjøpes inn og sendes til de som skal ha. Mot slutten av måneden får jeg noen fridager, og tar turen hjem til Trondheim. Jeg gjentar sommerens suksess med å ha surfe på ymse bekjentskapers sofaer mens jeg er der, og er henrykt over snøen.

Årsevaluering 2009

2009-12-31T12:10:00.004+01:00

I begynnelsen av året skrev jeg en profeti for hvordan jeg så for meg at dette året skulle bli. På tide å evaluere dette, og se hvor utrolig feil jeg egentlig tok. Jeg skal kjapt oppsummere hva jeg gjorde og ikke gjorde av det jeg hadde forutsett, og for hver måned gi en profeti-score for ca hvor mange prosent riktighet jeg har hatt.

Januar
Jeg jobbet faktisk flittig med bacheloroppgaven. Jeg fikk ingen kickstart på trening, og ga bacheloroppgaven skylden for dette. Det snødde ikke masse, jeg gikk aldri på ski, og jeg satt aldri foran peisen og koste meg med kakao. Profeti-score: 15%

Februar
Vedlikeholdt ingen treningsrutiner, og hadde ennå ikke engang påbegynt dem. Jeg hadde medisinsk praksis på St.Olavs Hospital. Jeg hadde en relativt fornuftig døgnrytme på grunn av dette, og spiste litt mer jevnlig og sunnere enn tidligere. Jeg gikk verken på ski eller skøyter. Profeti-score: 50%

Mars
Dro til Bergen på Firefly-laiv, traff masse trivelige laivere og storkoste meg. Benyttet samtidig anledningen til å besøke en god, gammel venninne som for tiden residerer der, noe som var en ekstra bonus (skjønt ikke en del av profetien). Jeg fullførte praksisperioden, men hadde ennå ikke kommet i gang med noe trening. Våren begynte å melde sin ankomst (i alle fall i Bergen), men jeg kjøpte ingen nye klær, og om jeg hadde gjort det hadde de neppe vært i en størrelse mindre. Profeti-score: 50%

April
Masse arbeid med bacheloroppgaven, men minimalt med koselige middager og kakekvelder (vi klarte å få til én middag, da). Mor og jeg dro en snartur til Glasgow i påskeferien, men det ble ikke noe Star Wars-spilling verken i forkant eller etterkant av dette. Det var vår i full blomst (i alle fall i Skottland). Profeti-score: 50%

Mai
Intensiteten på bacheloroppgaven økte definitivt. Det ferdige arbeidet ble faktisk kjempebra (til tross for middelmådig karakter), og hele bachelorgruppa nøt deilige, avslappende fridager etter at den var levert - på Kreta. En kjempebonus! Grunnlovsdagen ble ikke feiret på den "tradisjonelle" hytteturen, men ble i stedet unnskyldning for å gjemme meg inne på rommet for å unngå overbefolkede bygater. Jeg kom meg heller ikke til Oslo. Profeti-score: 30%

Juni
Jeg ble ferdig på skolen og kunne kalle meg autorisert sykepleier, da muntlig eksamen gikk strålende (med minimalt av forberedelser og lesing, vel å merke). Det obligatoriske kurset jeg tidligere hadde gått glipp av ble ingen hindring, heldigvis. Jeg begynte å jobbe på ferievikariat i slutten av måneden, og var kjempefornøyd med dette. Avslutningslunsjen med kullet var på ingen måte trist eller melankolsk - jeg var overlykkelig for å være ferdig. Profeti-score: 80%

Juli
Det ble ingen kjolelaiv på meg, da det ikke ble noen ferieuke denne måneden. Jeg innså at det er litt ugunstig å be om fri midt i fellesferien når man er ferievikar. Mine store "tjene masse penger"-planer knustes da jeg fikk akutt galleblærebetennelse og ble diagnostisert med gallestein, lagt inn på sykehuset i en uke, og gikk glipp av mange vakter som jeg ikke fikk sykepenger for fordi jeg nettopp hadde begynt i jobben. Jeg innså dessuten at jeg slettes ikke hadde trent i det hele tatt så langt i løpet av året, og kjolene ville bare sett ut som potetsekker på meg uansett, så det var egentlig like greit. Det ble lite jordbærspising og bading (men i det minste noe), og mest jobbing. Det ble også et bryllup, hvor jeg var brudepike. Profeti-score: 35%

August
Måneden bød på studiestart likevel, da jeg valgte å gjenoppta mine tidligere litteraturstudier ved NTNU, ved siden av deltidsvikariatet. Jeg kikket lengselsfullt på boligannonser, både for salg og leie, og innså skuffet at tiden ennå ikke var moden for å finne noe bedre og dyrere. Nevnte bryllup som jeg tidligere trodde skulle være i august, hadde blitt flyttet til juli. Jeg begynte ikke å trene, da jeg var fattig som en kirkerotte. Profeti-score: 0%

September
Jeg fortsatte å kikke på boligannonser, men gikk helt bort fra tanken om kjøp. Ingen bank gir lån til noen som ikke har fast jobb. Jeg fikk ikke spart noe penger, da alt jeg tjente forsvant ganske så kjapt i nødvendige regninger og utgifter. Fortsatt ingen trening. Profeti-score: 0%

Oktober
Jeg kjøpte ingen leilighet på Møllenberg, eller noe annet sted. Jeg ble ikke huseier, og selv om jeg fortsatt var autorisert sykepleier, var jeg uten fast jobb og hadde kun et tilkallingsvikariat å livnære meg på. Jobbet altså slettes ikke fast, men ganske flittig når jeg ble tilbudt vakter. Følgelig ingen pakking, da det ikke ble noe boligkjøp og flytting. Fortsatt ingen trening. Klarte derimot å få et par langhelger i Oslo, i forbindelse med StL. Profeti-score: 10%

November
Jeg flyttet ikke til Møllenberg, eller til noe annet sted. Ingen rolige, stille og deilige kvelder hjemme i eget, gode selskap (eller jo, men ikke på den måten jeg hadde tenkt, og dermed ikke fullt så deilige), og ingen gode venner på middagsbesøk. Heller ingen innflyttingsfest. I stedet for å glede meg til jul, begynte jeg heller å stresse over at det var så kort tid igjen. Profeti-score: 5%

Desember
Da jeg ikke hadde noen fin leilighet, ble det heller ingen fin pynting av verken det ene eller det andre (med unntak av juletre som kom opp på lille julaften, og svibelen jeg fikk i gave fra et par gode venner). Jeg skulle egentlig ha tre eksamener, men fikk ikke tid til den ene, og ble sykemeldt fra de to andre pga galleblæreoperasjon. Derimot ble det høytidsjobbing, slik jeg forutså, og jeg har tatt det med godt humør. Ingen gamle klær ble donert til Frelsesarmeen, og kun to julekort ble sendt (sammen med gaver i posten). Profeti-score: 20%

Konklusjon
Lite av det jeg hadde planlagt og forutsett skjedde, strengt tatt. Med unntak av ganske spikra ting, slik som å bli ferdig på skolen samt laiv og et par reiser, tok jeg ganske feil i mine optimistiske spådommer. Men året har også vært preget av en god del ting jeg ikke hadde forutsett. Noe av dette var ikke så bra, men en del har vært kjempebra, slik som uka på Kreta i mai, eller det at jeg fikk jobb i England. Spennende saker. 2009 gjorde kanskje ikke så mye ut av seg som jeg hadde håpet, men det la kanskje et grunnlag for at 2010 skal kunne gjøre det?

Nedtelling

2009-12-28T14:54:00.002+01:00

Det er altså 12 dager igjen til jeg reiser til England nå. Til tross for hastverk og stress angående flytteprosessen, gleder jeg meg veldig. Det skal bli kjempespennende å komme til et helt nytt sted, bli kjent med nye folk, oppholde meg i et mye mildere klima, finne leilighet, komme til ro, og i det hele tatt starte på et helt nytt kapittel av mitt liv. For lenge har jeg nå forsøkt å tviholde på en tilværelse som de fleste i min omgangskrets allerede har snudd ryggen til, og det har gitt meg en økende følelse av å ikke passe inn. Jeg har blitt oppfordret til å se framover, legge fortiden bak meg, "bli voksen" så å si, og akseptere at livet går videre, folk vokser fra hverandre, og at ting som en gang var viktig for andre ikke lenger er det. Jeg har brukt mye tid på å fornekte dette, men nå som jeg endelig har tatt oppfordringen til meg og faktisk skal videre med mitt eget liv, føles alt betraktelig bedre. Jeg er ikke lenger den som står igjen alene. Jeg er den som suser fram, griper mulighetene jeg får, og legger fortiden bak meg. Et nytt liv, en ny tilværelse, en ny Vero.

2009 gikk på ingen måte slik jeg planla og forutså for et år siden. Ingen spikra, fast jobb som sykepleier i Trondheim. Ingen kjøp av leilighet på Møllenberg. Ingen flytting i løpet av høsten. Og akkurat nå er jeg egentlig ganske glad for det. Jeg er ikke klar til å gro fast på ett sted ennå. Flere eventyr venter fortsatt på meg. 2010 blir Året med stor Å.

Julefred

2009-12-24T01:07:00.006+01:00

Jeg merker at mange innlegg handler om jul nå, men jeg lar det stå til, for det er jo tross alt jul. Nå er den her endelig igjen. Og jeg er veldig glad i jul. Selv når jeg ikke egentlig hadde planer om å gjøre noe særlig julete i år, klarte det jaggu å snike seg inn noen elementer likevel. Plutselig, i siste liten, sluttet jeg å stritte imot og falt for alle julete fristelser. Så ble det altså likevel juletre med pakker under, kakebaking, marsipangris og julebrus - og er jeg særdeles fornøyd med dette. Særlig juletreet. Jul uten juletre er bare ikke ordentlig jul. For første gang i år kjøpte jeg vanlig gran i stedet for edelgran. Jeg kjøper vanligvis edelgran fordi den ikke drysser, og fordi jeg egentlig synes den er en anelse finere. Men i år skal jeg jo flytte før julen egentlig er over, så da var det ikke så nøye med dryssinga, og vanlig gran fikk jeg for halve prisen av en edel. Ikke at vanlig gran er stygg, altså. Jeg er kjempefornøyd med årets tre, og har allerede knyttet sterke emosjonelle bånd til det, sånn som jeg alltid gjør med juletrær. Trær er for meg noe som har både sjel og følelser, og det er viktig for juletrærne at de får fylt sin funksjon. Derfor skal jeg passe på å bruke mye tid på å sitte på stua og beundre treet når jeg er hjemme, slik at det føler seg verdsatt.

Ettersom jeg jobber på julaftens kveld, benyttet jeg anledningen til å treffe litt familie på lille julaften. Den delen av familien som faktisk er skikkelig ålreit, koselig og grei å ha med å gjøre. Min kusine og hennes 8 år gamle datter. Selv om våre mødre konsekvent klarer å krangle (med både hverandre og oss) så busta nesten fyker, klarer min kusine og jeg å oppføre oss som folk. Stort sett. Julaften hos min kusine i fjor var kjempekoselig, og lille julaften der i år var også veldig bra. Jeg fikk være med på å pynte treet, så i løpet av dagen og kvelden har jeg altså pyntet hele to juletrær. Slettes ikke verst. Etterpå så vi alle på "Grevinnen og hovmesteren", selvfølgelig. Da er det endelig jul.

Julesnø

2009-12-22T23:45:00.002+01:00

For første gang på noe som føles som en evighet, har vi endelig hvit jul igjen. Allerede fire dager før julaften kom snøen denne gangen, og i skrivende stund ser det ut til at den kommer til å ligge i alle fall et par dager til. Hurra! Det er et eller annet spesielt og magisk med snø i desember, som bare gir meg den ultimate julestemning, selv når alt annet går galt. Må jeg jobbe? Har jeg fått lite gaver? Har moren min valgt å dumpe meg den ene julekvelden jeg har fri? Står juletreet skjevt? Må jeg stresse med pakking og flytteplanlegging? Null problem - det er i det minste snø. Deilig, hvit, frisk og dalende julesnø. Og Bing Crosby som synger.

Jul med din glede

2009-12-21T02:22:00.003+01:00

For første gang på mange år føler jeg ikke at jeg stresser helsa av meg for å få en drøss med ting i orden til jul. Det kan ha noe å gjøre med at jeg egentlig ikke får så mye jul i år og dermed ikke bryr meg så mye, eller det kan være fordi jeg generelt har klart å stresse ned meg selv. Når man skal jobbe hele jula, inkludert kvelden på julaften, er det egentlig ikke stort å stresse med. De fleste gaver er kjøpt inn. Jeg skal prøve å få kjøpt et lite juletre, slik at jeg har noe å legge gavene mine under, slik at jeg kan glede meg til å åpne dem etter å ha kommet hjem fra jobb i 22:30-tiden på julaften. Min ene bofelle er hjemme i jula, den andre regner jeg nesten med kommer til å være hos sin familie på julaften, så da kan jeg forhåpentligvis nyte kveldens siste timer i fred og ro.

Noen vil kanskje synes det er veldig bedrøvelig at jeg jobber på kvelden på julaften. Og hvis noen hadde spurt meg for et år siden, ville jeg vært helt enig. Men akkurat i år passer det meg i grunn helt fint. På grunn av familiekomplikasjoner er faktisk jobben mest sannsynlig det stedet jeg kan være i høytiden hvor jeg vil ha det mest koselig, få mest julestemning og minst bråk. Heldigvis (for andre) har jeg ingen venner med like dysfunksjonell familie som meg, og dermed ingen venner å alternativt feire julen sammen med i stedet. Jeg ble ikke ufrivillig pådyttet det vaktskiftet. Jeg var takknemlig for å kunne få det. Såklart er det en del av meg som skulle ønske jeg kunne hatt en normal hyggelig familie- eller vennejul med en skikkelig feiring og fri i jula, men når det skipet har seilt skal jeg sannelig gjøre det beste ut av situasjonen. For ikke å snakke om tillegget i lønna!

Jeg har forøvrig også unnet meg en julegave til meg selv, som en liten ekstra trøst. Drevet av tanken om at "jeg må jo ha noe å spille DVDene mine på når jeg flytter" har jeg gått til innkjøp av en X-box. Den er svart og stilig og har fått navnet Daddy Cool. Vi kommer til å få mange fine timer sammen, min nye bestevenn og meg.

Jeg trøster meg også litt med at til neste jul har jeg sannsynligvis fri. Privatklinikker pleier jo å ha stengt i høytider.

På flyttefot

2009-12-15T01:46:00.004+01:00

Det måtte litt mas til fra min side for å faktisk få nyheten, men nå har den kommet: Jeg har fått jobbtilbud i Bristol, England. Jeg har brukt noen timer på å snakke om og tenke over saken, og har vel mer eller mindre kommet fram til at jeg skal akseptere tilbudet og flytte dit, med mindre et eller annet fryktelig dramatisk og uventet skjer.

I så måte lanserer jeg nå min nye blogg, Road to Bristol. Kort og godt skal den handle om livet mitt i Bristol, for de som måtte være interessert i det. Jeg har skrevet litt i den allerede, men holdt det for meg selv, da "delete"-tasten hele tiden har ruget truende på toppen av menyen i fall det ikke skulle bli noe av.

Nå som den første "å herregud så overhveldende og skummelt, tør jeg virkelig gjøre dette??"-fasen går mot slutten, har jeg i større grad begynt å glede meg. Så nå er det mye gleding. Veldig mye gleding. Jeg har så mange planer allerede. Greit, det er ikke akkurat Skottland, men det er nært nok. ;)

Gode galleblære

2009-12-14T12:30:00.002+01:00

Et 27 år gammelt forhold tok slutt nå sist fredag. Det var på tide å bryte av med min kjære galleblære, som gjennom de siste 10 årene i mer eller mindre intense perioder har gitt meg trøbbel og smerter. Litt spesielt å i en alder av 16-17 få en sykdom som har gamle damer som sin vanligste pasientgruppe. Man vet ennå ikke helt hva det kommer av. Får meg til å lure på hva 17 år gamle meg hadde til felles med gamle damer? Jeg hadde i alle fall ikke oppdaget mine første grå hår ennå. Jeg var ung og sprek og aktiv. Ingen brukket lårhals. Nei, det er et komplett mysterium.

Uansett årsak, så er det over nå. Fredag 11. desember 2009 dro jeg til Orkdal Sjukehus for å få fjernet det hele. Full pakke. Jeg var ikke det minste nervøs. Nei, helt sant. Tvert imot, jeg gledet meg, og hadde gledet meg i mange måneder. Gledet meg til å bli kvitt plagen, gledet meg til å få narkose, gledet meg til å slappe av i en sykehusseng og bli passet på, gledet meg til en slik helt ny opplevelse. Jeg var kjempegira da jeg ankom sykehuset på morgenkvisten, munter og smilende og jeg tror sykepleierne ikke var helt sikre på om jeg bare feika det eller faktisk var så rolig, for de sa hele tiden ting som "Dette kommer til å gå så bra" og slikt - hvorpå jeg alltid svarte "Javisst" med største selvfølgelighet.

Ingenting gjorde vondt. I det hele tatt. Et lite stikk i hånda for å feste et perifert venekateter var kanskje det mest ubehagelige. Deretter var det bare å slappe av mens narkosen flommet inn i kroppen min, gjorde meg kjempesvimmel i sånn ca. 10 sekunder, og deretter slo meg komplett ut. Det neste jeg husker var å våkne igjen, på overvåkningsrommet. Det var en klokke på veggen like foran meg, og jeg la merke til at den var 10, og jeg regnet meg fram til at jeg måtte ha vært dopa i sånn ca halvannen time. Kjapt og enkelt. Så var klokka halv elleve, kvart på elleve, kvart over elleve, kvart på tolv, og så trillet de senga tilbake til rommet på sengeposten. Jeg ble oppfordret til å prøve å stå opp og gå på do så fort som mulig, og klarte da det uten problemer. Noe fortumlet og lett svimmel, riktignok, men det var da bare morsomt. De påfølgende seks timene, fram til jeg ble hentet hjem igjen av en bil full av flotte venner, gikk for det meste bort til slumring. Sovne, våkne, sovne, våkne, prøve å følge litt med på Scrubs på TV, sovne, våkne ... Det var herlig. Fullstendig avslappende. Jeg skulle faktisk ønske det hadde vært en noe mer omfattende operasjon, slik at jeg kunne blitt der lenger.

Tilbake i hverdagens dagligdagse mas og kjas, tenker jeg tilbake på operasjonsdagen min som en udelt positiv opplevelse. Hvis jeg noen sinne må opereres for noe igjen, vet jeg i alle fall at jeg ikke kommer til å grue meg da heller. Og jeg vil på det sterkeste oppfordre andre potensielle operasjonspasienter å bare ta det med ro. Det er faktisk helt ålreit.

Stilling: Engel

2009-12-10T14:54:00.003+01:00

Noen ganger kommer det en aldri så liten påminner om hvorfor jeg har den jobben jeg har. Noe som bevarer motivasjonen for å stå opp om morgenen og gjøre det jeg har gått på skole i tre år for å gjøre, selv for en fislete liten lønn i en høyst ustabil stilling. For en uke siden reiste en av våre pasienter hjem igjen, etter nesten en måned på institusjonen. Dette er brevet hun ga oss før hun dro:

"To Dr. G and his Angels,
A THANK YOU FROM ME, WITH MUCH GRATITUDE, ALWAYS.

Det var 9. nov. da jeg kom hit til LBS. Nervøs men håpefull. Trodde nedtrappinga wille bli tøff og skremmende. Var mye redd de første døgnene. Fra dagboka mi ser jeg at alt jeg da tenkte på var MEG og hvordan jeg hadde det. Skrev til og med ned tidene da medisinen ble utlevert og regna ut hvor lang tid til neste dose. Det var netter med dårlig søvn, mye vandring i korridoren, tårer og snørr på sengekanten. Banken på døra til dere så snart klokka ble 08:00. Spurte på morgendosen.

Tiden sto stille da. Nervene knirket. Tankene surret. Svimmelheten plagsom. Så mange tanker, så mange følelser, så mye TÅKE. Men, i tåken var jeg aldri alene: Der var også Dr. G and his Angels. Det var bare å rekke ut hånden. Et stille "hjelp meg" møtte kun forståelse, varme, oppmuntring, trygghet, vennskap og så mye, mye mer. Finner ikke ord for alt jeg ønsker å si. Jeg så dere gjennom mine mascarakledde vipper. Smilte tappert med mine rødmalte lepper. Sobrildronninga var på vei mot et nytt og bedre liv.

Tåken lettet, den! Akkurat som dere sa. Jeg merket det tydelig en kveld der ute på verandaen. Himmelen var plutselig der. Stjernene blinket. jeg hadde løftet på hodet og KIKKET OPP. Nydelig ... nydelig. Turene på Lade-stien forandret seg. De fikk plutselig omgivelser. "Så vakkert det er her". Sjøen, trærne, buskene, høstløvet. Lyden av løvet under skosålene, fargene. "Hei ... der er en liten fugl". Den kvitret. NYDELIG.

Så ser man plutselig fjesene som hører til stemmene og latteren. Titter rundt på sine medbrukere. Forstår hva stemmene sier. LYTTER. LER. Ha ... HÆRLIG.

Dr. G and his Angels har trengt seg igjennom tåken. Så mange vakre mennesker her. Slik et lite sted. Så mye varme her. Latter ... humor. Jeg blir med. Jeg ler, smiler, føler. JEG LEVER. Mine kvaliteter kommer fram. Jeg vil gi av dem. Spre dem rundt meg. Forståelse, varme, latter, empati, vennskap, en hjelpende hånd. DET ER MEG ... UT FRA TÅKEN. Jeg liker meg. Jeg er OK. Jeg LEVER.

Har ikke greit dette alene. Jeg takker dere med hele mitt hjerte. Dere fant meg i tåken. Jeg ble ikke borte. Druknet ikke. TAKK.

Med de varmeste hilsener fra NN
(Ex-Sobrildronning som aldri glemmer)"

Adventskos

2009-12-09T11:07:00.002+01:00

Det som jeg i utgangspunktet hadde sett for meg ville bli en kveld hovedsaklig preget av administrativt arbeid med litt mat, endte opp med å bli tidenes adventskosekveld. Der var det pyntet til jul, det luktet pepperkaker og klementiner, det ble servert grøt med mandel i, noen hadde kjøpt med verdens deiligste kake, og bare kjempetrivelige, hyggelige, herlige mennesker var til stede. Jeg følte meg både velkommen og inkludert, og det var helt ubegripelig digg. Alt var ordnet, alt var så enkelt, alt var så greit. Ikke noe mas, ingen innvendinger til ditt og datt, ingen som plutselig og uforutsett skiftet mening om noe som tidligere hadde vært inplisitt. Jeg innser at det finnes ennå folk som ikke har tømt meg, og som jeg gjerne kan tilbringe mer tid sammen med i fremtiden. Folk som gir litt, og ikke bare får. Folk jeg har noe til felles med, og føler en viss tilhørighet til. Jeg innser også at de personene som faktisk gjør tilværelsen min bedre, litt for lett havner i skyggen av de som gjør den slitsom. Jeg burde ikke la det skje, og mitt nyeste prosjekt blir å legge mer fokus på disse positive elementene som fremdeles finnes i livet mitt. Jeg må slutte å avskrive alle på vegne av bare noen få.

Veronca, Veronica, slå upp din parasoll
Din vän har gått ifrån dig, men spelar det nån roll?
Det finns så många andra, du hittar säkert en
när det dagas.

Sus og dus

2009-11-30T21:40:00.003+01:00

Jeg vil gjerne anbefale et hotell. Det heter Radisson Blu og befinner seg på Stansted flyplass i England. Kort oppsummert: Det er fabelaktig. Jeg har bilder, men de kommer først etter at jeg har fått overført dem fra mobilen til laptopen.

Jeg har et romslig rom helt for meg selv, med en svær og deilig seng, badekar på badet, stilig interiør, en deilig lenestol og gratis internett. Andre ting hotellet tilbyr gratis for sine gjester, er svømmebasseng, sauna, trimrom, danserom og spa. Jeg kødder ikke. Gratis! Dessverre skal jeg ikke være her lenge nok til å nyte fullt av alle disse godene, men gigantisk pluss i boken for at de faktisk finnes. Jeg var sliten og trøtt og småirritert etter en 10 timers lang reise med masse forsinkelser, men alt det forsvant idet jeg kom inn på rommet mitt. Ok, jeg er fortsatt trøtt, men nå også i sprudlende godt humør!

Noen mener at penger ikke kan skape lykke. Vel, noens penger har gitt meg dette rommet for kvelden og natten, og jeg er rimelig lykkelig akkurat nå. Det handler ikke om pengene i seg selv, men hva de brukes til.

Til London

2009-11-22T19:01:00.004+01:00

Akkurat da jeg hadde gitt opp, fikk jeg både mail og telefon. Det viste seg at jeg er en av de 20 søkerne som får komme på intervju i London, og muligens mot bedre vitende har jeg takket ja til den muligheten. Det betyr slettes ikke at jeg får jobben, men det betyr i alle fal at CV-en min var imponerende nok til at de vil betale både reise og opphold for å få pratet mer med meg. Og det ser jeg på som en veldig bra ting. Kanskje jeg ikke er bra nok for helse-Norge, men jeg er i alle fall bra nok for England, da. Helt klart en oppløfter i senhøstdepresjonen, og noe jeg kan være både stolt og glad over.

Teve

2009-11-19T22:55:00.001+01:00

Jeg har funnet en ny tv-serie som er kul å se på, og som kan rive tankene mine bort fra meg selv og mitt eget liv. I tillegg har jeg fått se Edward Norton gjestespille i en annen skikkelig kul serie, og det var legendarisk. Muligens første rolle jeg har sett ham spille hvor han faktisk klarer å være (nesten) komplett uattraktiv. Utrolig.

Popcorn

2009-11-15T14:27:00.001+01:00

I kveld skal jeg glede meg over popcorn. Enkelt og greit. Nypoppet popcorn er faktisk ganske godt det, og kan løfte humøret en aldri så liten anelse. Kanskje jeg til og med skal slå til med litt sjokolademelk ved siden av.

Flytting

2009-11-11T12:43:00.003+01:00

Flytting er et mareritt, men samtidig kan det være et herlig mareritt. Det er mye stress, arbeid, slit og strev. Tusen ting som skal pakkes, gjøres, huskes. Melde adresseforandring til bibliotek, Folkeregister, bank, studiested, arbeidsgiver, Skatteetaten, Play.com, Ebay, Amazon osv. osv. Å finne nok bananesker til alle eiendeler er alltid en utfordring. For ikke å snakke om at når du er i ferd med å pakke ned livet ditt innser du hvor mye ræl du faktisk har, og hvor mye av det du slettes ikke har bruk for.

Likevel, den følelsen du sitter med når selve flyttingen er over, er fantastisk. Der sitter du, på gulvet i den nye stua, mellom et hav av esker og møbler som skal bli ditt nye hjem, og har det morsomste foran deg, nemlig utpakkingen. Dekoreringen. Reiringen. Jeg kaller det reiring, når man lager seg et reir. Det engelske ordet, nesting, høres bedre ut, men konseptet er det samme. Og det er et herlig konsept.

I løpet av et par måneders tid skal jeg reire. Ikke nødvendigvis fordi jeg flytter til England (fortsatt intet nytt fra den kanten, noe som antagelig er et dårlig tegn), og ikke fordi jeg har fått noen fast jobb, heller. Men fordi jeg har innsett at hvis jeg skal vente med å flytte til jeg har funnet en fast jobb jeg vil ha, risikerer jeg å bli boende i kollektiv i mange, mange måneder til. Når den tanken byr meg svært imot, er det ikke noe annet å gjøre enn å foreta en litt risikabel manøver, nemlig flytte uansett. I verste fall kan jeg komme gråtende til NAV. I beste fall fortsetter jeg å få akkurat nok vakter på Lade til å holde det gående. I aller beste fall ligger det en fast stilling på lur like rundt hjørnet.

Flytting er det eneste riktige. Et grunnleggende behov hos de fleste mennesker er å ha en følelse av et hjem. Jeg tror livet mitt kan se betraktelig lysere ut hvis jeg får det.

Pengebruk

2009-11-04T17:53:00.004+01:00

Mot bedre vitende har jeg kjøpt meg Sims 3. Og avtalebok for 2010. Og ny bukse, en størrelse mindre enn jeg har brukt før. Samtidig fikk jeg ordnet med kort og en liten gave til farsdagen. Middag ble kjøpt inn på vei hjem. En av to oppgaver er skrevet og levert. Akkurat nå føler jeg meg i grunn ganske tilfreds.

Jobb

2009-11-02T17:13:00.002+01:00

Jeg har fått tilbud om jobb, og jeg har takket ja. Kanskje allerede i løpet av denne uke begynner jeg med opplæringsvakter på et sykehjem en kort busstur unna huset mitt. Det er bare deltid, og kun et vikariat, men de går med på å la meg slutte på nyåret hvis jeg skulle få jobben i England. Pose og sekk, med andre ord. Endelig noe jeg kan være oppriktig takknemlig for. Ikke bare er det bra i seg selv at jeg har fått jobb, men dette vil også gjøre det lettere å få jobb andre steder senere, for nå kan jeg begynne å vise til erfaring også.

Problemløsning

2009-11-01T15:57:00.004+01:00

Ettersom ingen hoppet på oppfordringen om å komme med gode råd til forrige innlegg, valgte jeg å løse problemet selv i stedet, ved å gjøre det jeg gjør best: Ingenting.

På torsdag ble jeg oppringt av sykehjemmet. Kanskje var det for å tilby meg jobb, kanskje var det for å beklage at jeg ikke fikk den. Det vet jeg ikke, for jeg tok ikke telefonen. Dels fordi jeg satt i forelesning, men like mye fordi jeg ikke ville, fordi jeg på daværende tidspunkt ikke ante hva jeg skulle si om de nå mot formodning ringte for å gi meg jobb. Jeg kunne jo selvsagt ringt tilbake så snart forelesning var over, men valgte altså å la være. De ringte aldri opp igjen, så problemet løste seg selv. Ingen dilemma, ingen valgets kval. Jeg sikter mot England, og det får briste eller bære. Jeg tror det vil bære. Jeg tror jeg hadde blitt en knallbra engelsk sykepleier.

Luksusproblem

2009-10-28T11:09:00.003+01:00

Jeg står overfor et potensielt luksusproblem. Jeg sier "potensielt" fordi jeg ennå ikke vet om det faktisk vil bli det, men det er lurt å være føre var og ha tenkt over saken før den eventuelt dukker opp.

Dette handler selvsagt også om jobbting. Som tidligere nevnt fikk jeg altså plutselig et intervju kastet etter meg, og under intervjuet fikk jeg inntrykk av at det gikk bra (skjønt, det fikk jeg også av det forrige, hvor jeg ikke fikk jobben, så det trenger ikke bety noen ting). Hvis jeg får en av disse jobbene vil de kontakte meg i løpet av uka - de virket spesielt fornøyde med at jeg kan begynne umiddelbart.

Det potensielle problemet ligger i at jeg egentlig ikke vil ha den jobben. Jeg vil ha den i form av at jeg trenger fast inntekt for å kunne flytte for meg selv, men jeg tror ikke egentlig jeg vil trives i den, og jeg har aldri sett for meg at jeg skulle jobbe på sykehjem. I tillegg ble jeg i går ringt opp av et rekrutteringsfirma som jeg sendte inn CV til for noen uker siden, og de vil svært gjerne sende meg på intervju til London for én av ti stillinger i Bristol. Ti stillinger, tjue søkere. 50% sjanse for å få jobben - slettes ikke dårlige odds. Damen jeg snakket med på telefonen i ca 40 minutter mente (basert på samtalen vi hadde) at jeg var perfekt for dette, og at jeg nesten garantert ville komme gjennom intervjuet og faktisk få en av de stillingene, men for alt jeg vet sier de det til alle for å være motiverende og snille. Intervjuene vil være i midten av november.

Her ligger altså dilemmaet. Denne saken har flere potensielle utganger, og det gjelder å velge den riktige.
1) Jeg blir tilbudt jobb på sykehjemmet, og takker ja. Enkelt og greit, ferdig med saken. Jeg har et fast vikariat, kan få meg eget sted å bo, og bli i byen hvor nesten alle jeg kjenner er.
2) Jeg blir tilbudt jobb på sykehjemmet, og takker nei fordi jeg vil holde muligheten åpen for Bristol.
a) Jeg får jobben i Bristol, flytter dit, og får det kjempekult.
b) Jeg får ikke jobben i Bristol, og angrer bittert på at jeg ikke gikk for alternativ 1 til å begynne med, fordi jeg plutselig har verken det ene eller det andre.
3) Jeg blir ikke tilbudt jobb på sykehjemmet, og luksusproblemet er avverget.

Det er en klassisk problemstilling, strengt tatt. Det trygge, kjedelige alternativet som man egentlig ikke er så hypp på, eller det mer spennende og risikable som i verste fall kan føre til at man ender opp med ingenting?

Kjør debatt!

Selv håper jeg at alternativ 3 skal slå til. Tror jeg.

Muligheter

2009-10-23T15:37:00.002+02:00

For en lettelse det er når muligheter begynner å åpne seg. Ingenting er garantert, selvfølgelig, og man skal aldri selge skinnet før bjørnen er skutt og alt det der, men ... Det er nå uansett en ganske god følelse å plutselig bli oppringt av en potensiell arbeidsgiver som du har sendt inn søknad til for en evighet siden, fordi de plutselig har fått tre åpne stillinger og vil ha deg inn til intervju. Oh la la. Dette skjer til og med dagen etter at man har fått en hyggelig mail på svensk fra et firma som vil ha intervju over nettet fordi de kanskje vil ha deg som reiseledersykepleier på Kypros eller Lanzarote. Oh la la la.

Men ja, bjørner og skinn og sånn. Jeg bevarer bakkekontakten enn så lenge.

Håpet

2009-10-19T20:38:00.002+02:00

Det er flott å ha håp, folkens. Håpet er liksom siste skanse for ens mentale velbefinnende. Ting kan smadres og falle sammen overalt rundt deg, du kan stå igjen alene uten trygghet, uten støtte, uten et livsgrunnlag, og alt kan føles fullstendig meningsløst og nesten uvirkelig. Men så husker du at det går faktisk opp og ned i livet, og denne tilstanden kommer ikke til å vare for alltid. Det vil komme et snupunkt, gjerne når du minst venter det, kanskje idet du allerede har gitt opp, og da vil alt bli så mye bedre. Du får den jobben du har ventet på, du får den leiligheten du har ønsket deg, og du får et fungerende sosialt nettverk, kanskje til og med en eller to personer du kan stole hundre prosent på. Det skjer, før eller siden. Du må bare holde fast på det håpet. Jeg har håpet. Derfor står jeg opp om morgenen. Derfor søker jeg på stillingsannonser. Jeg venter på det snupunktet, for jeg vet at det kommer.

Kampen mot høstdepresjonen

2009-10-15T22:12:00.002+02:00

Det finnes perioder hvor det å finne positive elementer i hverdagen er en sann utfordring. Dette er en slik periode. Det er så jeg nærmest må sette meg ned og meditere i en halvtime for å finne noe som gjør det verdt å stå opp om morgenen (og de dagene jeg har en grunn til å stå opp om morgenen, skulle jeg vel helst ønske at jeg ikke hadde det, men bare kunne bli under dyna i stedet). Men jeg fant faktisk noe, også i dag. Teater.

Jeg var på Trøndelag Teater og så stykket Antigone, sammen med en venninne. Det var et helt ålreit stykke, ikke på "wow, dette vil jeg aldri glemme!"-nivå, men i det høyere sjiktet av "bra". Men teaterrushet stopper ikke her. Samme venninne og jeg skal også tilbake førstkommende mandag, for å se Den Stundesløse. Stykkene er nå i sin siste innspurt før de slutter å gå, så derfor blir det slik at vi kaster oss over dem over en slik kort tidsperiode. Men det er jo morsomt. Jeg drar ikke på teater ofte nok, så det er en liten höjdare når det først skjer.

Et annet middel til å støtte opp humøret litt, er noe så enkelt som å gjøre det litt hyggelig på rommet mitt, med litt ryddige omgivelser og levende lys. Jeg føler jeg kommer til å gå til innkjøp av mange lys resten av året.

Trøsteshopping

2009-10-13T21:04:00.008+02:00

Hva gjør man når man ikke har det sånn superbra, nettopp har fått lønning, og nettopp har fått innvilget stipend fra Lånekassen slik at man kan lure seg selv for en kortere periode til å tro at man har god råd? Man handler noe man har lyst på, selvfølgelig.

I dag la jeg turen til Stoff og Stil på Tiller, og kom tilbake med tre forskjellige stoffer. To av dem skal bli til en kjole, det tredje skal bli skjørt. Samtidig benyttet jeg anledningen til å blåse noe penger på litt utstyr, slik som fingerbøl (hvor mange ganger har jeg ikke havnet i en situasjon hvor jeg har grått over å ikke ha det?), linjal med vinkelmarkeringer og flere knappenåler.

Jeg er fortsatt på jakt etter det perfekte mønster, men denne jakten er en del av moroa. Kanskje ender jeg opp med å konstruere det selv i stedet? Det kan jo bli spennende.

Hurra for trøsteshopping! Man blir faktisk litt gladere.

Lønningsdag

2009-10-12T12:44:00.002+02:00

Hvilken større glede finnes det egentlig enn lønningsdag? Svaret vil kanskje bero på hvilke prioriteringer man har i livet, men for materielle piker som meg blir svaret fort: Ingen. I alle fall ikke på selve dagen. Og i alle fall ikke når lønningen viser seg å være på litt mer enn man hadde beregnet. Ikke mye, men litt. Nok til å skape litt ekstra varme rundt hjerterota. Jo høyere beløp jeg ser på kontoen min, desto mer lettet blir jeg, og mer fornøyd med livet. Det ligger en trygghet i penger som kan gjøre hverdagen så uendelig mye bedre. Det å vite at denne måneden har jeg råd til å betale husleia, strømregninga, gjelda og mat er ubeskrivelig deilig. Penger er vidunderlig, når man har dem.

Oslogleder

2009-10-09T02:17:00.003+02:00

En tidlig torsdagskveld ankom jeg Oslo. Igjen. Det er ikke kjempemange uker siden sist, men det var godt å komme tilbake likevel. Jeg liker å reise, og jeg liker Oslo litt bedre for hver gang jeg er her. Det begynner å bli en del besøk gjennom årenes løp.

Første kveld tilbringes hos et par søte og kranglete venner som serverer meg taco og film på en imponerende stor skjerm. Annen kveld skal tilbringes med sosialisering med andre studentpolitikere, trolig først ute på middag og deretter på et eller annet cheesy utested hvor det skal danses. Tredje og siste kveld skal tilbringes med gode Oslo-venner og litt etterlengted rollespill.

Jeg tror rett og slett det blir en strålende helg (som allerede har kommet godt i gang), og jeg skal nyte hvert øyeblikk.

Teve på internett

2009-10-05T12:10:00.004+02:00

Dagens takknemlighet går til TV på internett. Altså muligheten til å benytte seg av det fantastiske konseptet torrents for å kunne se TV-serier som ennå ikke (og kanskje aldri) vises på norske kanaler. Sesongens premierer har kommet på løpende bånd i det siste, og jeg boltrer meg med gamle favoritter som How I Met Your Mother, Big Bang Theory, Desperate Housewives, Dollhouse og Family Guy, for å nevne noen. I tillegg har det vært et par premierer. Stargate Universe slapp en dobbel pilotepisode som egentlig ikke var noe nevneverdig kul, men jeg gir den et par sjanser til å ta seg opp. En ny komiserie som heter Modern Family var derimot en skikkelig höjdare, og jeg gleder meg allerede til å se mer av denne. Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal få tid til jobb og skole mellom alt dette, men den brua brenner jeg når jeg kommer dit. Hurra, teve!

Middagsbesøk

2009-10-03T19:30:00.004+02:00

Av og til er det litt kjedelig å være singel. Som for eksempel når man har vært på jobb en hel lørdag, kommer hjem tidlig om kvelden og er sulten, men for sliten til å gjøre noe med det. Også har man ingen som møter en i døra, er glad for å se en, og kan geleide en til et ferdig servert middagsbord. Eller noe tilsvarende. Men da er det rimelig skjønt å ha noen gode venner i stedet. Litt på impuls ble det for få dager siden avtalt at jeg skal ta med meg alle mine sesonger av How I Met Your Mother til et vennepar, for å kjøre maraton. De har litt å ta igjen, for å si det sånn. Planen ble dermed utbrodert til å inkludere både hjemmelaget pizza og hjemmelaget sjokolademousse, forutsatt at jeg ville ta med min hjemmelagede gulrotkake. Så jeg lagde kaken delvis i går kveld, delvis i morges, og er nå straks på vei ut døra for å hærta min ventende middag. Så skjønt og koselig det skal bli. Det har vært særdeles få slike kvelder i mitt liv de siste månedene, så dette har jeg nå gledet meg overmåte til helt siden planen ble lagt.

Høstgleder

2009-10-01T23:06:00.002+02:00

Mens jeg satt foran dataen ved siden av vinduet på jobb tidligere i kveld, fikk jeg med meg at regnet øste ned utenfor, og det blåste kraftig. Og, merkelige nok, jeg frydet meg. Masse. Det var bare helt utrolig deilig å sitte innendørs i varmen og kikke ut på det friske været. Jeg elsker lyden av vind som blåser og regn som sildrer - så lenge jeg selv befinner meg på et sted som er tørt og varmt. Sånn sett er høsten ganske fin, de gangene man ikke må gå ut. Også blir det så koselig når det har blitt mørkt ute, og man tenner opp små stearinlys rundt omkring i rommet. Jeg er nok fortsatt mest glad i sommeren, men høsten er ikke å forakte, den heller. Alt har sine positive sider.

Hodeplagg

2009-09-30T16:37:00.003+02:00

Dagens takknemlighet går til nifty hodeplagg! Denne sesongen er det særlig bereten som har fanget min oppmerksomhet. Det begynte med at min kjære Ingrid hadde glemt igjen sin hvite beret hjemme hos meg, og jeg brukte den litt fordi den så så kul ut. Så fikk hun den tilbake før hun reiste til utlandet, og jeg fant ut at jeg savnet den så mye at jeg bare måtte ha min egen. Jeg dro derfor innom Hattebutikken på vei hjem fra jobb i dag, for å scanne mine muligheter. Og sannelig, der hadde de absolutt et respektabelt utvalg. Det tok ikke mange minuttene før jeg forlot butikken med mitt nye hodeplagg: En hvit beret i ull med en hvit sløyfe på siden. Jeg falt pladask for den sløyfen, altså. Den får meg til å føle meg veldig jentete, men det får så være. Ikke var den dyr, heller. Og den vil passe så fint sammen med hvite hansker, et hvitt skjerf, og den røde ullkåpa jeg skal sy nå snart. Jeg har også en mistanke om at min nye beret etter hvert vil få en familie, kanskje en rød søster og en grønn bror?

Litteraturblogg

2009-09-29T01:38:00.002+02:00

Jeg nevnte visst tidligere noe om litteraturbloggen jeg skulle starte. Det har gått litt sakte i starten, men hjulene har nå såvidt begynt å gå. Ettersom i alle fall et par stykker i utgangspunktet var interessert i enda mer unyttig å bruke internettiden sin på, deler jeg linken her.

The Story Girl - Veros litterære verden

Terningkast: Bryllup

2009-09-28T14:57:00.006+02:00

Jeg har etter hvert begynt å gjeste så mange bryllup at jeg føler meg kvalifisert til å evaluere dem. Først ute er bryllupet til venninna mi Hanne, som gifta seg nå sist helg, lørdag 26. september. (Nettsiden deres finnes på haslene-hox.no)

Brud og brudgom: 6
Hanne var akkurat så vidunderlig skjønn som alle nok forventet, og Sindre var svært stilig og kjekk i bunad (med hatt!). Det perfekte par. Som de strålte!

Fotomuligheter: 6
Både brud og brudgom lot seg villig fotografere ved en rekke anledninger. Under vielsen, på kirketrappa, før og under og etter middagen. At jeg ikke kunne ta bilder innendørs eller etter mørkets frembrudd er kun min egen skyld for å ha ødelagt blitsen min. Hanne er virkelig fotografens drøm, og selv fra mitt begrensede utvalg har jeg alt funnet flere favoritter. (Et utvalg finner man på min smugmug-side.)

Grining: 5
Jeg pleier ikke å grine i bryllup. (Jeg kan snakke om hva jeg "pleier" og ikke etter å ha vært i fire stykker, sant?) Jeg smågrein litt under talene til Helge og Rigmor i fjor, og ble litt blank under vielsen til Jen og Tor i sommer. Denne gangen var saltvannet på plass allerede da brura kom gående opp til alteret, med en småskjelvende bukett i hendene. Men så var jo også Hanne så vakker at det nesten var vondt å se på. Det hjalp heller ikke mot snufsefaktoren å se Sindre tørke bort noen tårer der han satt foran presten. Jeg griner jo som oftest mest av å se andre grine, og det var mange blanke øyne og en del snufs denne dagen. Talene deres bidro også litt.

Taler: 4
Jevnt over var det mange gode taler og talere. Stikkordet her er "mange". Av alle bryllup jeg har vært i har jeg aldri hørt så mange taler, verken under middag eller kaffe/kaker. Middagen varte i fire og en halv time(!), og blant de ti(!) talerne var noen mer skravlesyke enn andre. Dette var en noe ny opplevelse for meg, da jeg er vant til at tale er noe man kun ofrer seg til å holde fordi det er ens plikt, og da skal det helst skje fort. Men det var gode taler, altså. Jeg lo godt mer enn én gang.

Middag: 5
Deilig middag og kjempegod mat, og det til tross for at jeg egentlig ikke er så glad i lammekjøtt. Dette var gode saker, også med to serveringer, til og med! (Jeg klarte riktignok bare én, da jeg jo måtte spare litt mageplass til etterpå ...) Serveringen gikk tidvis uendelig sakte, noe som bidro til at middagen varte så lenge. På ett tidspunkt gikk det nesten et kvarter fra da en stresset toastmaster ga signalet, til maten ble bragt fram (og det etter at de tidligere hadde snakket med ham og sagt at de var klare og bare ventet på tegn). Men den som venter på noe godt, osv. Et nydelig måltid, med god drikke til! Det er tross alt bedre å ha god tid til å spise, enn å stresse seg gjennom det.

Kaker: 5 (men egentlig 6)
Et bredt utvalg på bordet, alle kakene var kjempegode (alle jeg rakk å smake, i alle fall), og det var rikelig til alle. Det var til og med vafler! Jeg er stor fan av vafler. Det eneste som trekker ned er at jeg ikke fant yndlingskaken min, men siden den kommer fra bakeriet Franske Nytelser i byen var ikke det så rart, så nå gjør jeg meg bare vanskelig.

Gjester: 5
Jeg var smånervøs i forkant, fordi det kun var Johan og Marte jeg kjente av alle gjestene. Så viste det seg at to andre også var bekjente som jeg såvidt visste av, og etter å ha dristet meg til å også prate med en hyggelig forlover og en skravleglad bestemor følte jeg meg mer avslappet. Det er vanskelig å være så sjenert og sosialt utrygg som meg, men til å være et selskap med så mange ukjente gikk det svært godt, og jeg koste meg, jeg. Jeg må også trekke fram faren til Sindre som stod for mange flotte bilder, mye god underholdning, og generelt bra stemning. For en utrolig kul fyr!

Sted: 6
Da jeg hørte at vi skulle være langt uti gokk oppi fjellet, var jeg litt skeptisk. Kaldt og forblåst og tungvint, tenkte jeg - og tok skammelig feil. Jeg legger meg flat. Grødalen var et nydelig sted, for tiden stappfull av vidunderlige høstfarger. Vangshaugen er en fantastisk plass, så naturskjønn, historisk og romantisk. Brudeparet la også alt til rette for at jeg skulle ha råd til overnatting (halvt arbeidsledig og pengelens nyutdannet slask som jeg er) og for at jeg skulle få eget rom (i stedet for å dele med noen ukjente). Suppa fredag kveld samt frokost lørdag og søndag var inkludert. Fabelaktig! Jeg kunne blitt værende mye lenger med den største fornøyelse.

Sluttkarakter: 6-
Et helhetlig svært godt gjennomført bryllup som bar preg av god og gjennomtenkt planlegging. Stappfull av estetiske sanseopplevelser (alt fra den skjønne brud til de nydelige kaker til den storslåtte natur). God stemning, bra sted, bra folk. Og jeg dro hjem med et stilig bordkort, et pent hefte full av sanger, og et polaroidbilde av meg selv som aller skyldigst mumser kake. En kjempeopplevelse jeg aldri vil glemme, og definitivt verdt å gå glipp av en arbeidshelg for.

Helseflaks

2009-09-24T11:29:00.000+02:00

Gang på gang i løpet av de siste par ukene har jeg vært på randen til å bli syk, type forkjølelse og/eller influensa. Og gang på gang har det gått over av seg selv før det i det hele tatt har begynt skikkelig. Sett sånn flaks, da. Jeg fylles av takknemlighet til immunforsvaret mitt, som gjør en slik fantastisk jobb med å bekjempe alle disse snuskete bakteriene jeg til stadighet klarer å tiltrekke meg.

Men ennå har man helsa

2009-09-18T23:27:00.002+02:00

Jeg var så klar for den forkjølelsen som så tydelig lå der og ulma tidligere i uka. Både psykisk og fysisk klar for at nå, nå braker det løs. Det måtte jo bli min tur før eller siden - absolutt alle jeg kjenner er eller har nylig vært syk.

Men neida. Det ble med de symptomene som såvidt tittet fram tirsdag og onsdag kveld, og litt i går. I dag har formen vært helt som vanlig, og jeg kan ikke gjøre annet enn å applaudere immunforsvaret mitt. Det er jo magisk! Fattig er jeg, men i det minste har jeg helsa.

Forsinka forkjølelse

2009-09-15T20:34:00.002+02:00

Jeg antar jeg bør være glad for at det ikke har kommet noe særlig symptomer før nå. Og jeg beholder ennå håpet om at det ikke blir stort verre enn dette. Det er aldri for sent å sjokkbombe kroppen med vitaminer! Samtidig kan jeg trøste meg med at jeg nå har gyldig grunn til å pakke meg inn i trendy luer og skjerf.

Post-laiv

2009-09-13T13:33:00.004+02:00

Jeg har laivet. Og afterlaivet. Og afterafterlaivet. Og jeg har blinget meg på byens mest dansbare utested med tilhørende komplimentering fra ukjente mennesker. Må rett og slett bare innrømme at de to siste helgene har vært de beste jeg har hatt på lenge. Helga før disse, da jeg var i Oslo, var heller ikke så ille.

Sist torsdag hadde jeg jobbintervju. Det var kult. Jeg fikk ikke jobben. Det var egentlig også kult. Å være alene om ansvaret for 24 eldre gjennom en lang natt fristet i grunn veldig lite. Og enn så lenge har jeg fortsatt noen vikartimer på fine Lade. Jeg lever trangt, men jeg lever.

Sanseinntrykk

2009-09-01T23:55:00.003+02:00

Det lukter veldig godt ute etter at det har regnet. Og masse regn er helt fantastisk kult når jeg er innendørs. Eller kommer til å være det ganske snart. Det beste er når det regner om kvelden når jeg legger meg. Å ha vinduet åpent og høre på regnet er både beroligende og søvndyssende.

Jeg så også en regnbue tidligere i kveld. Den var rimelig svær, med flotte farger, og det slo meg at det er veldig lenge siden sist jeg så en regnbue. Jeg kan ikke med sikkerhet huske når det var, faktisk. Derimot husker jeg at jeg så regnbuer både titt og ofte da jeg var liten. Det får meg til å lure på om det har blitt færre regnbuer med årene, eller om jeg bare har blitt dårligere til å legge merke til dem. Jeg skal begynne å speide mer årvåkent fra nå av, for regnbuer er fine.

Vikarskift

2009-08-26T14:34:00.002+02:00

Ikke mange, men det er da en start. Hvis verden gir deg brødsmuler, så lager du ... en liten baguett eller noe? Så kommer det sikkert flere smuler etter hvert, får man håpe. Enn så lenge bidrar det til livsoppholdet å sy mot betaling. God betaling. Jeg har ikke vært beskjeden denne runden.

Ordning & Reda

2009-08-25T13:27:00.003+02:00

Dagens planer utgikk på grunn av sykdom, så plutselig fikk jeg mange ledige timer. Jeg har valgt å bruke dem til romrydding, organisering, kasting og sortering. I skrivende stund har laptopen kommet tilbake til skrivepulten, hvor den egentlig hører hjemme. Det er lenge siden sist. Jeg føler meg roligere av å ha ting mer i orden. I et nytt forsøk på å okkupere min overhektiske hjerne, er jeg også i ferd med å opprette enda en blogg. Ingen trenger å lese den, men jeg vil skrive den. Den skal handle om litteratur, og primært litteratur jeg leser gjennom pensumlista på lit.vit. Interesserte kan jo alltids ta kontakt for å få linken, hvis jeg ikke bestemmer meg for å kjøre litt skamløs profilering når den blir klar. Jeg liker blogger, gjerne litt meningsløse sådanne. De gjør meg glad.

Noe annet som gjør meg glad er forøvrig The Guild. For min del begynte det med musikkvideoen Do You Wanna Date My Avatar, som fikk meg til å sjekke ut selve serien. Jeg har ledd godt, og lenge, og hjertelig.

Fantasier

2009-08-23T22:50:00.001+02:00

Det er flott å ha god fantasi. Jeg tror ikke jeg hadde kommet meg gjennom enkelte dager uten den. Den kommende tiden skal jeg melke fantasien min for alt den er verdt. Jeg har mye å gå på.

Badedyr

2009-08-19T20:12:00.003+02:00

I dag har jeg vært et badedyr. Jeg hadde flaks nok til at den ene av ukas to fridager sammenfalt med den ene av ukas to finværsdager, og tok med meg to søte jenter til Lian. Vannet var kaldt, men herlig, og det var mye hopping og stuping og svømming og leking med badedyr. Det ble tatt noen bilder, og i så måte har jeg fått dokumentert alle sommerens tre badeturer. Jeg er veldig glad i Lianvannet. Det har vært ett av mine favorittbadeplasser i veldig mange år. For ti år siden dro jeg dit en septemberkveld for å bade. For tre-fire år siden dro jeg dit en augustkveld for å nakenbade i mørket. Jeg har også gjort mye annet morsomt ved det vannet, og har jevnt over mange gode minner derfra. Derfor blir jeg alltid i godt humør når jeg er der. Dagens takk går derfor til Lianvannet, mitt kjære, trygge kosested. (Og til de fine jentene som ble med dit i dag.)

Drypp dropp

2009-08-13T10:32:00.003+02:00

Himmelen har åpnet sine sluser, og det er nesten så selveste syndefloden har bestemt seg for å skylle gjennom Trondheim. Dette tar jeg med overraskende god fatning; jeg liker det til og med litt. Det å ikke ha råd til å betale husleie åpner for andre muligheter, for å bruke pengene på ting jeg faktisk har råd til. Slik som for eksempel månedskort på bussen. Regn er helt greit så lenge det finnes buss. Da kan jeg til og med sette pris på den friske, deilige lukten som omgir oss i løpet av slike våte dager. Alle trærne lukter så mye mer trærete, bærene lukter mer bærete, og gresset så mye mer gressete. Jeg liker det.

Noe annet jeg liker for tiden er at Firefoxen min har fått roser. Det ser veldig romantisk og pent ut.

Serienostalgi

2009-08-11T10:59:00.002+02:00

I forbindelse med forrige ukes serietitting av Anne of Green Gables, kom jeg til å tenke på en annen serie, produsert av samme serieskaper, og basert på bøker av samme forfatter som av førstnevnte. Det var en serie som gikk på norsk teve da jeg var liten, helt i begynnelsen av 90-tallet. Den het Road to Avonlea, og det jeg husket best fra den var sløyfer i håret, fine kjoler, og koselige handlingsforløp. For et par dager siden fant jeg den på internettet (takk, internettet!), og siden da har jeg forlystet meg med dette gjensynet av en blant flere yndlingsserier fra barndommen. Ikke bare husker jeg serien med glede; jeg husker også at den gikk rundt juletider, slik at jeg får litt ekstra gode assosiasjoner. Lykke!

Melhus

2009-08-06T14:13:00.003+02:00

Det har blitt en årlig tradisjon nå, det å dra en tur ut til Melhus i løpet av august, for å henge med Ingrid. Der lager vi nam mat, spiller litt Wii, og ser Anne of Green Gables. Også går vi turer i naturskjønne omgivelser, også tar jeg noen bilder av Ingrid. Jeg synes det er en veldig fin årlig tradisjon. Nytt for i år: blåbærtur i skogen, som flittig ble en integrert del av "nam mat"-prosjektet.

Smerte

2009-07-16T17:21:00.003+02:00

Man skal ikke kimse av å ha smerter en gang i blant. Hvordan skal man ellers huske hvor utrolig skjønt, deilig og fantastisk det er å være uten dem? Jeg hadde i alle fall glemt det, fram til for en uke siden. I dag er derimot min første relativt smertefrie dag, og det føles som det største mirakelet som har skjedd i mitt liv. Så utrolig deilig det er å kunne sitte oppreist, eller ligge, eller stå, uten å ha vondt! Jeg har til og med klart å gå en tur til butikken i dag, og få unna litt husarbeid. Rett og slett vidunderlig herlig.

Sove på magen

2009-07-15T10:40:00.002+02:00

Da jeg våknet i morges oppdaget jeg til min forundring at jeg lå på magen. Det ser jeg på som veldig positivt, etter nesten en uke med å bare ligge på rygg, og en sjelden gang bittelitt på siden, fordi alt annet har vært vondt og plagsomt. Å sove på magen er ganske herlig, synes jeg. Det er et aldri så lite kunststykke, som ikke alle folk behersker. "Hvordan klarer du å sove på magen?" spør de forundret. "Får du ikke trynet fullt av pute da?" Jeg pleier ganske enkelt å bare vri hodet til siden, men det er det visstnok ikke alle som klarer, på en komfortabel måte. Kanskje det har noe med smidighet å gjøre. Jeg er jo overraskende smidig. Se der, enda en ting jeg kan være glad for. Alt er ikke tapt ennå.

Hjemme best!

2009-07-14T00:58:00.002+02:00

Etter fire dager med et svært uventet og plutselig sykehusopphold, er jeg endelig hjemme igjen. Og så utrolig deilig det er. Jeg har savnet senga mi, og vinduet og den friske lufta som kommer inn gjennom det. Smertene klarer jeg å leve med litt til, tenker jeg. Det går tross alt bedre.

Gi blod!

2009-07-07T13:01:00.002+02:00

Apropos takknemlighet, så føler jeg meg både takknemlig og priviligert over at jeg faktisk kan gi blod, og dermed bidra til å redde liv. Det skal så lite til fra min side, og det gjør så mye bra for andre! Fem minutter med ei nål i armen, og så ferdig. Og jeg får til og med ta med meg en ting etterpå, hvis jeg vil. For ikke å snakke om god samvittighet. Å gi blod er fantastisk. Man kan registrere seg her: http://www.giblod.no

Kl 7 en søndags morgen

2009-07-05T06:48:00.004+02:00

Hva er det egentlig å være glad for når man må stå opp kl halv sju en søndags morgen? Jeg må tenke meg litt om, men jeg finner da noe. Det er nydelig vær. Jeg er oppe så tidlig fordi jeg skal på en jobb jeg faktisk liker, og tjene masse penger (fordi det er søndag). Jeg får spille Star Wars rollespill når jeg kommer hjem fra jobb. Vennene mine er verdens skjønneste, og til og med de som bare er bekjente begynner å virke rimelig ålreit. Jeg er på god tone med både far og storesøster og kusine, og fant en god tone med mine kollegaer som jeg har jobbet sammen med i helga. Attpåtil føler jeg meg ganske sprek, etter å ha syklet til og fra Lade så ofte de siste par ukene. Også er jeg selvfølgelig sjeleglad for at jeg ikke lenger har magevondt.

Presanger!

2009-06-30T17:53:00.001+02:00

Så fikk jeg bursdagspresanger i år likevel. Fine presanger fra fine venner. Mytji ælsk og mytji varme!

God, gammel årgang

2009-06-28T10:13:00.004+02:00

Nå liker jeg riktignok ikke å bli eldre, og i så måte er bursdager egentlig en uting. Men hvem klarer vel å deppe over midtlivskrisa når det er så herlig vær ute? Strålende sol og fri fra jobb - denne bursdagen har allerede overgått fjorårets. Strengt tatt begynte den med en trivelig og spontan feiring på Kieglekroa med masse folk, hvor jeg fikk både Cola og San Francisco. Man klager ikke på sånt, nei.

Jobbglede

2009-06-24T23:58:00.003+02:00

Til at jeg bare har hatt to opplæringsvakter foreløpig, synes jeg at jeg har blitt ganske flink. Medisinsjekk og intramuskulær injeksjon allerede første dag, og alt gikk bra. Ingen døde klienter ennå. Dagen ble bl.a. brukt til en deilig sykkeltur langs Rotvoll-stien i lunsjpausen, og en times kikking på Valen TV sammen med klientene. Det er helt ålreit å få lønn for slikt, altså.

En fin avslutning på dagen var å kunne dra en tur på kino sammen med verdens koseligste Hanne, som er på Trondheimsbesøk. Vi så Terminator Salvation, og jeg koste meg nesten glugg ihjel. Flott film, og flott selskap! Jeg sier ikke nei takk til Christian Bale, altså.

Varme

2009-06-22T09:44:00.004+02:00

Det ser ut til at sommeren har kommet tilbake til Trondheim. Om den blir værende er heller uvisst, men jeg skal i alle fall nyte solskinnet mens det er her. I dag kommer den sykkelturen jeg snakket så mye om i går og som det aldri ble noe av. Det blir godt for både kropp og sjel, og jeg kan føle meg sunn og sprek og så blir hele verden bedre.

Det handler om å merke de små tingene i livet som gir mening og som gir litt glede. Fint vær, velduftende blomster, søte dyr (kattunger, valper, spurver og pinnsvin, for eksempel), god mat, gode venner, og fokus på et eller annet som man liker å gjøre. Når jeg tenker meg litt om så finnes det jo faktisk drøssevis av ting jeg kan fryde meg over, både fra ting som har skjedd som jeg kan mimre om, ting som skjer nå, og ting som skal skje og som jeg kan glede meg til. Jeg liker spesielt godt å glede meg til ting - det er nesten halve opplevelsen. For eksempel skal jeg på laiv til høsten, og gleder meg masse. Jeg kunne valgt å deppe over sommerlaiven i Oslo som jeg ikke fikk tid eller råd til å være med på, men i stedet velger jeg å tenke på de jeg faktisk kan dra på. Mye bedre.

Det finnes alltid kjipe ting, men det finnes alltid positive ting også. Jeg bestemmer ikke hva som skjer, men jeg kan bestemme hvordan jeg vil se på det. Og hvis jeg ikke orker å finne det positive perspektivet, har jeg alltid venner som mer enn gjerne hjelper, og som tidvis jobber ræva av seg for å gjøre livet mitt bedre. Om alt annet svikter, så kan være takknemlig for det.

Jeg bruker faktisk veldig mye tid på å tenke på alle de flotte menneskene i livet mitt som gjør det hele verdt det.

Blomster

2009-06-19T16:10:00.000+02:00

Avslutningslunsj med avgangskullet i dag, og jeg (sammen med noen andre) vant dagen. Vi som i løpet av årene har vært tillitsvalgt eller medlem av Studentutvalget, fikk nemlig en ekstra blomsterbukett, i tillegg til den sedvanlige rosen som gikk til alle avgangsstudentene. Så jeg fikk sykle hjem med sekken full av blomster. Det var nå koselig. Dessuten fikk vi gratis mat (kylling - nam!) og dessert (fruktkake - nam!). Slettes ikke en dårlig dag, egentlig. Jeg er glad jeg valgte å ikke dra tidlig likevel. Det hjalp selvfølgelig at jeg fikk selskap av den ene personen fra bachelorgruppa som faktisk møtte opp. Det ble straks hyggeligere da jeg fikk noen å prate med.

B!

2009-06-12T17:29:00.002+02:00

Ferdig med muntlig eksamen. Som betyr ferdig med alle eksamener. Ferdig med skolen, faktisk. Nå er jeg sykepleier. Sært. Skummelt. Kult, litt, kanskje. Jeg fikk til og med B. Enn det. Jeg, som ikke har så mye som lest over oppgaven siden den ble levert for over en måned siden, klarte å snakke meg opp til en B. The gift of gab, kalles det visst. Det står i fødselshoroskopet mitt at jeg har det i meg. Snakking. Jeg er kanskje flink til å snakke, under visse omstendigheter. Eller hvis jeg må. Men jeg babler. Litt som jeg gjorde under eksamineringen. Ustanselig pjatt om alt og ingenting. Hvis jeg blir like flink til sykepleie som til pjatting, kan pasientene føle seg trygge. Hurra!

Manglende eksamensnerver

2009-06-09T12:22:00.004+02:00

For en gangs skyld klarer jeg å ikke grue meg til eksamen. Dette skyldes delvis at det er muntlig forsvaring av oppgaven, og kanskje delvis fordi jeg har kommet så grundig inn i sommermodus at jeg egentlig ikke helt klarer å tenke på det. Tidligere pleide jeg å bli vettskremt ved tanken på muntlig eksamen, men etter at jeg hadde et par slike på litteraturvitenskap på NTNU og fant ut at det var disse jeg fikk best karakterer på, har denne frykten roet seg grundig. Jeg er åpenbart flinkere til å prate for meg enn til å skrive akademiske oppgaver og tekster, så da kan det vel ikke gå dårligere enn det gjorde på oppgaven. Oddsene er altså gode for at jeg skal klare å snakke meg til en A, eller i alle fall en B. Og jeg kan være fornøyd med en B, altså.

Drømmer

2009-05-31T16:59:00.002+02:00

Jeg elsker drømmer. Noen er selvsagt mer koselige enn andre, men helhetlig gir drømmer meg nesten alltid noe positivt. Jeg elsker å drømme, og jeg elsker å huske hva jeg har drømt når jeg våkner. I natt hadde jeg for eksempel en veldig hyggelig drøm, med veldig hyggelige mennesker og en utrolig søt kattunge. Man kan liksom alltid stole på drømmene. Om dagene blir lange og tunge, kan i alle fall drømmer bidra til noe positivt. Jeg vil drømme mer.

Regnværsdager

2009-05-26T10:17:00.002+02:00

Det regner, det er kaldt, grått og trist. Men jeg har verdens skjønneste venner, som gjør at jeg ikke trenger finvær for å klare meg. Jeg er også lutfattig og kommer til å være det et par måneder, men så kommer alt til å løse seg opp litt, og jeg kan betale tilbake all gjeld og begynne å bygge opp livet mitt igjen. Jeg er håpefull og optimistisk, sammen med Jan Teigen. Og det er litt uvanlig. Uvanlig, men bra.

Ærlighet

2009-05-24T18:43:00.004+02:00

Det er i det minste en dyd man kan sette pris på. Det er bra at folk er ærlige, selv om det ikke alltid er noe man vil høre. Noe annet jeg kan sette pris på er bilder av sånne her. Det får meg alltid til å smile litt.

Partytime

2009-05-23T13:21:00.001+02:00

I dag skal jeg feire 30-årsdag. Ikke min, noen andre sin. Det at det ikke er min gjør meg litt ekstra glad. Jeg har heldigvis tre år igjen. Og en måned. Hurra!

Slækkedager

2009-05-21T14:32:00.002+02:00

De siste dagene har jeg gjort veldig lite. Jeg har møtt litt venner og familie, vasket kjøkkenet, og ryddet litt på rommet mitt. Jeg har også tatt igjen på litt film- og serietitting. Jeg kan anbefale begge filmene jeg har sett de siste par dagene, som var The Notebook med Ryan Gosling, og Roman Holiday med Audrey Hepburn. Man skulle tro The Notebook var en skikkelig søtklissete romantisk film, men egentlig var den mest fin, og litt trist. I tillegg til dette har jeg selvsagt nettnerdet en del, og laget et nytt engelsk ord for det: internerding.

I dag, som så mange av de andre dagene, er det deilig sol og varmt ute, og denne gangen har jeg faktisk tenkt å stikke nesa utenfor for å rusle en tur i skogen eller noe. Jeg vurderer å begynne å trene igjen, men ikke akkurat i dag, for jeg antar at ting er stengt når det er himmelspretting på gang.

En nesten-solskinnsdag

2009-05-18T16:06:00.003+02:00

I dag er jeg glad fordi:

- Jeg hadde det fantastisk på Kreta.
- Bacheloroppgaven er ferdig og levert. Fremdeles.
- Jeg har en måned med veldig mye fri.
- Jeg gleder meg til å begynne i sommerjobben.
- Rommet mitt har blitt litt ryddigere.
- Dollhouse er en serie som bare blir bedre og bedre.
- Alexander Rybak er fortsatt nusselig, og låta Fairytale er fortsatt catchy.
- Jeg fant ut at Guitarhero 5 kommer til høsten.
- Jeg har Skittles. Masse! Fremdeles!
- Bildene fra Kreta ble jevnt over ganske bra. (Og noen kan beskues her.)
- Jeg har en uforklarlig følelse av at noe bra kommer til å skje snart.

Tidlig sommerferie

2009-05-07T00:26:00.002+02:00

Bacheloroppgaven er ferdig og levert. Halleluja! Det føles rett og slett fantastisk. Alle disse månedene med slit og hardt arbeid er endelig over, og for min del har nå sommerferien kommet. For første gang på mange, mange år, har jeg sommerferie i mai. Jovisst har jeg muntlig forsvaring av oppgaven i juni, men det blir da ikke noe problem, og jeg føler verken stress eller engstelse i forbindelse med den. Jeg klarer da alltids å prate for meg. Faktisk gleder jeg meg kanskje litt til den. Mulig jeg kan få det som potensielt blir en B-oppgave opp til en A.

Med ferdig levert oppgave følger nå også belønningen. En uke på Kreta. Vi reiser i morgen, jeg og to andre fra gruppa. Det blir bading, soling, rosa paraplydrinker, og snoking rundt i gamle bydeler med kamera. Jeg gleder meg så mye at jeg egentlig er litt målløs. Reiser gjør meg glad, som mange kanskje vet, og denne reisen blir min lengste noen sinne. Yaaaaaayyy!

Squee!

2009-05-03T23:47:00.002+02:00

To dager igjen til levering, og ting ser ganske bra ut. Vi har vært utrolig flinke i helga. Drøfting som bare føltes som rot og kaos for få dager siden, ble i dag fullført med fornøyde smil og tilfredse sukk. Nå gjenstår bare småplukket og finpussinga. Vi er alle veldig glade. Jeg er også veldig glad for at jeg klarte å plukke meg en så fin og flink gruppe. Det har vært litt mas til tider, men vi har fått jobben gjort med overraskende lite uenighet, til tross for at vi alle er fire ganske forskjellige personer. Stemningen har vært ganske bra ca 90% av tiden, noe jeg er godt fornøyd med. Hurra for oss!

Takk, Adobe

2009-05-02T12:29:00.002+02:00

Dagens takknemlighet går til Adobe. Vidunderligheten som ligger i bruk av pdf har åpenbaret seg for alle mugger. Det er rett og slett fantastisk hvor utrolig mye bedre oppgaven ser ut når den har blitt opprettet som pdf-fil. Vi føler oss flinke, profesjonelle og kompetente. Og om fem dager flyr vi til belønningen vår. Fremdeles er jeg overveldende takknemlig for imponerende velvillige venner som låner meg penger til sånt. Fine, fine folka.

Kom mai, du skjønne

2009-04-30T08:51:00.003+02:00

Siste dag i april, og sommeren kan snart erklæres ankommet. Det er fascinerende hvor fort våren kommer og plutselig sender stafettpinnen videre til neste årstid. Og jeg fryder meg. Her er det fryd i bøtter og spann, skal jeg si deg. Vi ser slutten av oppgaven, reiser til Kreta om en liten uke, og i mellomtiden blomstrer Trondheim som aldri før slik at det blir helt greit å komme hjem igjen etterpå.

Jeg gleder meg også over å ha fått turnusen for sommerjobben. Den ser veldig bra ut. Fått fri den helga jeg har bedt om det, og fått fri et par andre helger hvor jeg ikke ba om det, men hvor det passet utrolig godt likevel. Sjefen min er visst telepatisk. Fantastisk.

Vero: Reloaded

2009-04-28T15:18:00.003+02:00

I dag er jeg veldig fornøyd med min egen innsats på oppgaveskrivinga. Jeg satt og jobbet alene i nesten to timer før nestemann dukket opp, og var i løpet av den tiden imponerende effektiv. Jeg har drøftet flere hundre ord, kuttet ned på overflødige ord i teorien, og nå nylig hjulpet til med å redigere innledningen. Ikke verst for en enslig hjerne i løpet av seks timer, synes jeg. Klapp på skuldra og tut i trompeten, eller hva man sier. I kveld skal jeg kose meg og slappe av med god samvittighet. Jeg noterer meg også med lykke at antallet gjenværende dager før jeg reiser til Kreta, har gått ned til bare ett siffer. Tjohei!

Rivjern

2009-04-27T23:03:00.002+02:00

Vi fikk gjort mye på bacheloroppgaven i dag. Skrevet omtrent 30% av drøftingsdelen, og gjort noen store (og svært nødvendige) redigeringer i teoridelen. Ruslet etter hvert hjem med en trykkende hodepine, men stolt over dagens innsats. Hodepinen har nå gitt seg, etter noen timers avslapping, romrydding, serietitting og nettnerding. Ikke lenge igjen til levering nå. Det skal bli utrolig deilig å være ferdig. Muntlig forsvaring av oppgaven, som skjer 12. juni, kommer til å gå som en lek i forhold til oppgaveskrivingen. Det er faktisk så jeg gleder meg.

Mmmmm

2009-04-26T22:50:00.000+02:00

En knapp uke igjen til oppgaven skal leveres, og jeg (i motsetning til enkelte andre på gruppa) føler at vi ligger helt greit an. Ikke pansergodt, kanskje, men godt nok til at vi ikke kommer til å stresse ræva av oss til siste time før leveringsfrist. Og med litt over en uke igjen til leveringsfrist, følger også litt over en uke igjen til Kreta-tur. Jeg er ikke redd for å gjenta meg selv: OMG!

Fikk anledning til å delta på blot igjen denne helga. Første gang på mange år, og vel verdt turen til Torshammeren på Lade. Flott blot til Siv, med flott bålgrilling etterpå. Helga bydde også på en liten og uventet snartur innom en fest, hvor overraskende mange var svært insistente på at jeg ikke skulle dra min vei. Jeg fikk til og med klem, og hårkos. Jeg ble unektelig i meget bedre humør av dette, alt i alt. Kanskje jeg skal begynne å møte opp til fester litt oftere igjen.

Mer gleding med håp om sol og varme

2009-04-24T10:05:00.002+02:00

Så har jeg fått noe nytt å glede meg til. En knapp uke etter at den vidunderlige turen til Skottland er over, melder en ny tur sin ankomst. Som belønning for den intense jobbinga med bacheloroppaven nå mot tampen, skal gruppa reise til Kreta for en uke, samme ettermiddag som oppgaven skal leveres. Om 14 dager ligger jeg altså langflat på en hvit sandstrand, kun avbrutt av ekstatisk bading i sjøen. Dette blir, for meg, første gang i et sydenlang på nesten 13 år. Man kan vel kanskje påstå at jeg er en smule gira. Blås i at jeg verken har badetøy eller noen kledelig sommergarderobe; jeg skal til Kreta! OMG lizm!

Rollespill og spurver

2009-04-23T09:12:00.006+02:00

Jeg fikk spille rollespill igjen i går. Og dagen før der. Fantastiske greier. Akkurat det man trenger for å holde humør og energi oppe idet man går inn i de siste to hektiske arbeidsukene med bacheloroppgave. Rollespill er gjerne det som får meg gjennom dagene. Det gjør meg ganske enkelt veldig glad. I tilllegg hadde to av verdens fineste venner tatt med enormt store mengder Skittles til meg fra Statene. Nam!

Og selvsagt, fremdeles, blir jeg veldig glad hver gang jeg ser en spurv på min vei til eller fra et sted. Finnes det egentlig noe søtere? Like søtt, javisst. Men søtere? Neppe.

Drøm en drøm

2009-04-19T13:57:00.004+02:00

Dagens (og gårsdagens, forsåvidt) glede er noe så enkelt som et klipp på youtube. Det fanget først min oppmerksomhet da noen andre blogget til det, men like etterpå begynte det å hoppe opp overalt på Facebook også. Jeg snakker selvfølgelig om Susan Boyle, det skotske vidunderet som i løpet av en knapp uke tok hele verden med storm med sin opptreden i Britain's Got Talent. Publikum himlet med øynene da hun kom på scenen, og dommerne betraktet henne med noe som nesten lignet skadefryd - helt til hun begynte å synge. Etter flere runder med å ha sett det klippet, er det fremdeles så rørende vakkert at jeg får tårer i øynene. Susan Boyle, mine damer og herrer.

Destinasjon: Skottland

2009-04-11T14:17:00.003+02:00

I skrivende stund sitter jeg i senga og hopper litt rastløst opp og ned mens jeg produserer en bemerkelsesverdig samling av de snodigste lyder. Om ca fem timer kommer mams. Da skal vi lage noe middag og spise sammen, før vi noen timer senere rusler ned til stasjonen for å hoppe på nattbussen til Oslo/Gardermoen. I morgen formiddag går flyet til Edinburgh. Om 24 timer er vi framme. Om 24 timer står vi vel og venter på bagasjen på flyplassen, tenker jeg. Mams gruegleder seg, mens jeg bare gleder meg.

I'd hoped and wished
And wanted so to be here
Wished and prayed
And planned it to a "t"
Prayed and wow!
Just look- it's really me here!
Walking around, strange as it seems
Somewhere beyond my wildest dreams!

Rydding: Livets balsam

2009-04-10T01:32:00.003+02:00

Første feriedag i påsken, Skjærtorsdag, ble brukt på henholdsvis serietitting, rydding, spising og lesing. Men mest rydding og serietitting. Under ryddeprosessen fant jeg igjen min gamle venn laderen til kamerabatteriet, og dette gjorde utslaget for at Skjærtorsdag ble en Bra Torsdag. Det er definitivt en God Ting å ha batteri til kameraet sitt når man skal "hjem" til favorittbyen sin for første gang på nesten fire år. Har jeg nevnt at jeg gleder meg? Har jeg nevnt at jeg gleder meg så mye at bare det å kikke litt på et kart over sentrum får meg til å sitte med et tåpelig smil i trynet i minst ti minutter? Og at det kribler i magen? Det slo meg i skrivende stund at symptomene jeg nå beskriver er til forveksling lik symptomer folk angivelig viser når de er forelsket. Betyr det at jeg er forelsket i Skottland? Jeg ser ikke bort fra muligheten. Det ville jo i så fall være en helt ålreit - det skal visstnok være en God Ting å være forelsket.

Jeg gleder meg også over andres gleder. Jeg gleder meg på vegne av mamsen, som er så gira på denne turen at hun knapt vet hvor hun skal gjøre av seg de neste par dagene.

Jeg gleder meg på vegne av Ingunn, som endelig har fått sin andre jentebaby. Jeg fikk tilsendt et lite bilde på MMS, og eksemplaret så da riktig så velskapt ut. Gratulerer til de stolte foreldre!

Jeg gleder meg også på vegne av Maja, som har en velfortjent, lengre ferie i England nå i påska. Slitsomme reiser til tross, er jeg sikker på at hun kommer til å ha det kjempekult. Selv om mitt nettliv føles noe tomt og meningsløst uten hennes nærvær, har både hun og musklene hennes godt av litt tid vekk fra PCen, og forhåpentligvis vil hun være litt bedre når hun kommer hjem.

Ferieglede

2009-04-08T18:03:00.004+02:00

Endelig kom påskeferien til oss stressede bachelorstudenter også. Med fire uker igjen til leveringsfrist, er vi allerede halvferdig med oppgaven, så vi var enige om at vi kunne unne oss noen fridager, slik som alle andre. Foran meg ligger nå tre late dager hvor jeg ikke skal gjøre annet enn å se film, sove lenge, og kanskje skrive et eller annet. Deretter bærer det avgårde til Skottland. Edinburgh! Glasgow! Mitt andre hjem. Min glede og fryd er grenseløs. Mor ringte meg i går, i et anfall av reisefeber og stress og spenning og generell squeee! og jeg måtte roe henne litt ned. Det er morsomt å se hvor mye hun også ser frem til denne turen, og jeg gleder meg litt ekstra selv på grunn av det. Delt glede er dobbel glede, sies det. Eller noe sånt. Det later i alle fall til å stemme.

Listen over ting jeg har å glede meg til, synes bare å bli lengre og lengre. For en kjapp og oversiktlig oversikt:

Påskeferie
Tur til Skottland
Våren
Bli ferdig med bacheloroppgaven
En måned fri fram til muntlig høring
Se Chicago på teateret
Sommerjobb på Lade Behandlingssenter
... som sykepleier!
Sommeren
Spille masse Star Wars
Bading og soling
Kanskje en hyttetur?
Dosing i Landsbyen
Flytting til høsten

Kosesøndag

2009-04-06T01:17:00.003+02:00

Våknet umenneskelig tidlig, uten å få sove mer. Dette resulterte i mange avslappende nerdetimer med laptopen i fanget, hvilket var himmelsk. Slik forløp resten av dagen seg for det meste, til jeg skulle på kino med Majaen min og se Skjult. Filmen var kul nok den, og etterpå ruslet vi omkring i en times tid og prata. Veldig hyggelig. Vi ruslet rundt på steder hvor jeg ikke har ruslet på mange år, så det var litt ekstra stas.

På kinoen gjorde jeg dessuten et shoppekupp: Smørpulver til å ha på popcorn. Jeg har trua på det der.

Gode ting

2009-04-04T10:27:00.003+02:00

Våren har kommet.
Soverommet har perfekt sovetemperatur.
Det er bare en måned igjen til jeg er ferdig med bacheloroppgaven.
Jeg har sikret meg sommerjobb.
... Det er en jobb jeg faktisk kommer til å trives i.
Om en uke reiser jeg til Skottland.
.. Mamma skal være med.
... Og Visa-kortet.
Jeg skal spille rollespill i kveld.
... Og treffe folk jeg ikke har sett på lenge.
En ny episode Dollhouse ligger snart for min laptops føtter.
Å være kasserer er da slettes ikke vanskelig.

Mange grunner til å være fornøyd i dag.

Drømmejobben

2009-04-02T13:33:00.003+02:00

Jeg har fått drømmejobben for sommeren. Det er helt fantastisk og rart å tenke på, og jeg helt utrolig glad.

For en uke siden ante jeg ikke om jeg for sommeren ville få en jobb jeg ville like, eller om jeg ville få en jobb i det hele tatt. Så tok jeg kontakt med Lade Behandlingssenter sist fredag og spurte om de hadde behov for sommervikarer, fordi jeg var interessert men hadde ikke funnet noen stillingsannonser hos dem. Jeg fikk til svar at de ikke pleier å utlyse sine stillinger, for de får så mange interesserte likevel. Avdelingslederen hørtes begeistret ut da jeg fortalte at jeg hadde vært hos dem tidligere i praksis og vil bli ferdigutdannet til sommeren, og ba meg sende inn søknad og CV, så skulle jeg bli kalt inn til et intervju snart. Som sagt, så gjort. Jeg sendte inn en knapp halvtime etterpå, og ventet i spenning på at helga skulle bli ferdig. Jeg ventet mandag. Jeg ventet tirsdag. Jeg ventet i går. I dag klarte jeg ikke å vente lenger, så jeg ringte tilbake og spurte spakt om de hadde glemt meg? Da kunne de fortelle at det hadde de slettes ikke; jeg ville snart bli kontaktet av hun som skal bli sjefen min for å sette opp kontrakt og denslags. Så jo, jeg fikk absolutt den jobben, kunne avdelingslederen bekrefte. Og alle hjerter frydet seg. I sommer kan jeg faktisk glede meg til å gå på jobb. Det tror jeg kanskje aldri har skjedd før.

Flink og flittig

2009-03-31T18:24:00.002+02:00

Klapp på skulderen til meg for å ha jobbet så imponerende bra med bachelorarbeidet i dag. Ye! Jeg har lest ørtenførten forskningsartikler, og skrevet oppsummering av disse. Det ser ikke mye ut når jeg leser hele min arbeidsinnsats oppsummert i én setning, men en del av de artiklene er tunge. Og lange. Og begge deler. Det hjalp nok på motivasjonen at sola oftere enn ikke dukket fram utenfor de store vinduene i kantina, og varmet ryggen min mens den badet hele rommet i et vidunderlig lys som kom med håp om vår. Og når jeg nå har gjort meg ferdig med det siste, kan jeg sykle hjem og kose meg med nyeste episode How I Met Your Mother. Dagens episode kan ikke annet enn å bli bedre enn den forrige, så jeg gleder meg massivt.

Sommartider hej hej

2009-03-29T21:12:00.003+02:00

Klokka er skrudd fram. Jeg mistet en time på dagen, men så var det også dagslys en time lenger om kvelden. Deilig det, da.

Jeg har rekvirert og egenhendig skaffet en flaske Pepsi, en frossenpizza (som i skrivende stund er i ferd med å bli merkbart mindre frossen), og en Kvikk Lunsj. Dette gjør meg glad i kveld.

Hm, det er egentlig urovekkende hvor ofte mat viser seg å være det som gjør meg glad.

Ny testmodell

2009-03-26T15:25:00.004+01:00

Jeg har fått en ny testmodell som jeg kan bruke til å øve på portrettfotografering. Det er veldig kult, for å øve seg på litt forskjellige tryner er jo ganske ålreit. Noe av det morsomste er kanskje at jeg ikke kontaktet vedkommende; han kontaktet meg. Bare sånn helt ut av det blå. Man kan vel si jeg ble noe overrasket. Jeg har blitt gitt full kunsterisk frihet, og har bestemt at jeg vil ta skitne bilder av ham i ei bakgate, for det tror jeg kan bli festlig. Jeg både gruer og gleder meg til den fotoshooten, men mest gleder. Han vet da godt at jeg ikke er noen proff, så han forventer neppe noe brilliant og fantastisk. Men noe bra, det skal vi i det minste få til.

Nesten levende rollespill

2009-03-25T12:27:00.003+01:00

Det finnes noen jeg kan rollespille med så levende, gjennomtenkt og bra, at jeg nesten kan tro karakterene virkelig eksisterer. Når vi spretter ideer frem og tilbake på nett, så intenst at rollene omtrent "tar over," åpner det nesten en ny verden for min spillnerding. Det blir rollespill som handler om så mye mer enn å "komme gjennom eventyret, levle og få loot" - motivasjonen rettes snarere mot å utforske karakterens psyke; tanker, frykt, håp, ønsker, og relasjoner. Ikke minst relasjoner. Det er kanskje det mest spennende av alt. Og jeg er veldig glad for at jeg ikke er den eneste som synes det. Forleden kveld spilte vi gjennom noe som jeg kanskje vil definere som et høyst uventet gjennombrudd i karakterenes forhold til hverandre. Det var ikke planlagt fra noen av oss, vi hadde begge ventet et annet utfall, men karakterene bestemte seg for noe annet. En slik dyptliggende empati for sine karakterer er muligens noe som mer kritiske spillere vil kalle - på pent norsk - sinnssykt. Selv synes jeg det er inspirerende, spennende, befriende, og ikke minst veldig, veldig gøy. Verden trenger mer rollespill av den typen, tror jeg.

Forøvrig er det en stor, skinnende lys kule på himmelen i dag. Den varmer litt, og gjør meg enda mer glad. Jeg håper den kommer til å bli værende en liten stund, slik at vi kan bli bedre kjent.

Skryt

2009-03-23T16:17:00.002+01:00

Dagens takknemlighet går til SU-lederen på skolen som, etter å ha forlatt kontoret, sendte en SMS til oss som satt der og jobbet, hvor hun skrøt av innsatsen vår og erklærte hvor glad hun ble av å se så mye engasjement. Det skal ikke alltid så mye til før man føler seg litt verdsatt, og dermed blir litt gladere. Hvis jeg noen gang blir leder for et eller annet, skal jeg bli sånn som henne. Positiv og oppmuntrende.

Easy like

2009-03-22T14:20:00.002+01:00

Det har snødd i natt, men det gjør ingenting, for jeg har det veldig fint innendørs, inne på rommet mitt, under dyna. Med fangtopp i fanget. Helt finfint. En god frokost inkluderer kokt egg, knekkebrød og kaviar, og rester av juice fra gårsdagen. Sannelig fantes det litt snoprester, også. Jeg har sett siste Ugly Betty, og siste Dollhouse. Siste Dollhouse var fabelaktig. Du overrasket meg igjen, Joss.

Som en boks med sjokolade

2009-03-21T14:13:00.002+01:00

Alle kjenner til Forrest Gumps famøse ord om esker med sjokolade. Sånn rent bortsett fra at jeg synes det utsagnet er poetisk og vakkert og kommer fra en nydelig film, så synes jeg også det er ganske riktig. Man vet aldri hva man vil få. For eksempel hadde jeg svært lave forhåpninger til denne helgen. Med ett mulig unntak, lå den an til å bli generelt innholdsløs, ensom og kjedelig. Men takket være kosmiske krefter, ren flaks, eller noe annet, gikk det ikke slik. Derimot har den utviklet seg til å bli pansersosial, på flere forskjellige nivå - ja, mer sosial enn noen helg jeg har hatt på lenge, egentlig. Dette er noe jeg definitivt kan sette pris på og være takknemlig for. Det er herlig å vite at hvis noen venner er ekskluderende, kan jeg sannsynligvis finne noen andre som ikke er det. Det finnes flere pingviner på polene, liksom. Og noen av dem har faktisk ingenting imot å bli med meg på kino. Hurra!

Regninger?

2009-03-17T11:53:00.004+01:00

Regninger er noe man aldri slipper unna, så man kan like gjerne akseptere det først som sist. Jeg har endelig begynt å akseptere at regninger må betales. De forsvinner ikke på magisk vis av seg selv. Faktisk blir de ganske olme av å bli ignorert, og vil i så fall bare gjøre alt i deres makt for at livet ditt skal bli trasigere. Jeg har derfor valgt å omfavne dem. Regningene, altså. De er ikke så ille, bare man har råd til å betale dem. I dag har jeg hatt råd til det. Så jeg har vært flink pike og betalt regningene mine. Husleie, telefon, kredittkort, og mitt SOS Barneby-barn. Nå føler jeg meg veldig dyktig og ansvarlig, og kan møte verden med hevet hode.

Blå himmel

2009-03-14T12:44:00.003+01:00

Jeg titter ut av vinduet mitt en lørdags formiddag, og ser en gnistrende, lys blå himmel. Sola står i senit og kaster lys over bygget på andre siden. Det er akkurat mildt nok til at jeg kan ha vinduet litt åpent. Noen ganger skal det så lite til. I dag vil jeg gjøre alt.

Gledesei

2009-03-12T17:00:00.003+01:00

Uten videre om og men presenterer jeg nå listen over ting jeg skal gjøre når jeg flytter for meg selv til høsten. Det er lenge til, men jeg gleder meg så mye at jeg bare må.

Jeg skal ha:
Fin sofa
... med fine puter
... og selvlaget quiltet teppe
Masse bilder på veggene
... som jeg har tatt selv
... med stilige, matchende rammer
... ... som jeg har laget/malet selv
Quiltet teppe på senga også
... sammen med tusen puter
Kjøkkeninteriør som matcher
En lekker Mac til å pryde stuebordet
Pent servise og bestikk
Tusen kakeformer
Posthylle i gangen
Kakekrukke
... som det alltid skal være kaker i
Gullfisker/akvarium
Planter og blomster
Badekar (man kan jo håpe)
Peis (med litt flaks, så)
Dekorative esker og bokser til alt skrotet mitt

Kinderkaniner

2009-03-11T22:52:00.002+01:00

Påsketider byr på så mye godt. Nå er ikke påsken her før om godt og vel tre ukers tid, men det hindrer ikke kiosker og butikker fra å selge sesongens snop. Tidligere var det beste med påskesnopet påskemarsipanen fra Nidar. Nå er det Kinderkaninene. Kinderkaniner kommer fra Kinder, og er rett og slett kaninformet, hul kindersjokolade. Litt tykkere og større enn et gjennomsnittlig kinderegg. Dette er gode greier. De lager også Kindernisser til jul, men kaninene har jeg altså ikke lagt merke til før nå i år. De gjør meg veldig glad.

... aldri sur

2009-03-10T13:53:00.004+01:00

Sent i går kveld kom jeg hjem fra en helgetur i Bergen. Det var primært grunnet levende rollespill, men jeg klarte også å snike inn litt sosial tid sammen med en gammel venninne som tidligere bodde i Trondheim (som også var så elskverdig å la meg overnatte hos henne), i tillegg til noe sosialisering i Bergen sentrum sammen med noen lokale før det var på tide å vende snuten hjemover igjen. Kort oppsummert har det vært en fortryllende tur. Det er ingen hemmelighet at jeg elsker å reise - faktisk er jeg avhengig av å reise. Jeg har med tiden merket meg den klare sammenhengen mellom at humøret mitt stadig blir dårligere desto lenger tid det har gått siden siste reise. Det trenger ikke være en lang tur, verken i tid eller distanse, bare jeg får et lite avbrekk fra hverdagens mas og kjas i Trondheim. Etter fire dager borte, kjenner jeg nå at jeg har fått ny vitalitet, nytt pågangsmot og bedre humør enn jeg har hatt på flere måneder. Herlig. Bergen er forøvrig en særdeles sjarmerende by, som jeg liker bedre og bedre for hver gang jeg er der. Og de lokale gærningene er så trivelige og vennlige at jeg får litt lyst til å klemme dem sønder og sammen og kanskje ta med meg noen av dem hjem igjen. Det hadde de imidlertid neppe blitt så glad for, så jeg kjøpte med meg en liten koseblekksprut fra flyplassen i stedet, som minne og souvenir. Han har fått navnet Bergulf.

Nå gjenstår det bare en måned med å glede seg til neste tur. Skottland rykker stadig framover i køen, og kroppen min sitrer litt av glede hver gang jeg tenker på at jeg snart skal få se mitt elskede Glasgow igjen. Hurra hurra!

Heia våren!

2009-03-01T15:49:00.003+01:00

Dette er en fin dag å være takknemlig på. Faktisk så fin at jeg trenger en liste.

1. Det er mars. Endelig er det mars. Det første hintet om vår. Årets to traurigste måneder er forbi, og det er hele ti måneder til de kommer tilbake. Dagene er lysere, og lengre, og litt mildere, og finere. And all was right with the world again.

2. En fin helg har jeg hatt. På fredag gikk jeg på skøyter, og drakk milkshake på diner'n etterpå. I går spiste jeg på diner'n i godt selskap, før vi fikk nyte våre gratisbilletter til en teaterforestilling. Jeg er vinden i trærne. Jeg har ikke vært på teater på tusen år. Det var kult. Etter forestillingen snek vi til oss et dunkelt hjørne på Choco Boco, hvor vi satt og skravlet og nerdet til selskapets sistebuss skulle gå. Mest nerdet vi om laiving. Jeg elsker å nerde om laiving.

3. Joss Whedon tryller på fjernsynsskjermen igjen. Tre episoder av Dollhouse har nå kommet, og jeg tror nok jeg er en fan allerede.

4. Det slo meg forleden dag at jaggu har håret mitt begynt å bli litt langt igjen. Og jeg liker det.

5. Bare fem uker igjen til påske og Skottland-tur. Hurra!

6. Jeg er utrolig smart. Det liker jeg.