Halvannen måned har gått siden jeg dro hjemmefra for å begynne et nytt og bedre liv. Det store spørsmålet er selvsagt: Er det nå egentlig nytt og bedre? Det korte, enkle svaret er: Ja.
Her i Bristol har jeg alt jeg manglet hjemme i Trondheim. Jeg har egen bolig og fast jobb. Stabilitet og trygghet, men samtidig spenning og eventyr i min nye tilværelse. Jeg har fått gode venner her, som befinner seg i samme situasjon som meg, og det er herlig å igjen være omgitt av folk som har både tid og lyst til å finne på ting sammen titt og ofte.
Naturligvis er det en del ting jeg savner hjemmefra, og da mener jeg ikke bare sjokolade fra Freia. Jeg har imidlertid innsett at majoriteten av det jeg savner, er folk og aktiviteter som tilhører fortiden, og som jeg hadde savnet like mye om jeg fremdeles hadde bodd der, som jeg gjør her borte.
Jeg tar livet mer med ro nå. Til tross for at jeg jobber både mye og hardt, er jeg mer avslappet og lykkelig i min tilværelse og med min nåværende situasjon. De rolige kveldene hjemme alene i min egen leilighet er noe jeg har hatt behov for veldig lenge, og bråket fra nattklubben like ved siden av er en skarp kontrast til den indre freden jeg nå stadig oftere føler. Her borte føler jeg meg ønsket, og jeg føler at det er behov for meg. Og det er en god ting.
Når alt det er sagt, legger jeg merke til at jeg fremdeles omtaler "hjem" som Trondheim. Man må vel gi omstilling litt tid, sikkert.
Innlegg
