Spyfri

I dag er jeg veldig takknemlig for at jeg ikke har kastet opp. Det er ikke mye positivt å si om sykdom, men dette kan jeg garantere: Det er utrolig deilig når man begynner å føle seg bedre igjen.

Godt nytt år!

Romjulstradisjoner

Som tidligere nevnt, er romjula en av mine favorittuker i løpet av året. Det er en særdeles avslappende periode, hvor gamle tradisjoner vedlikeholdes, og nye kanskje gradvis dannes. Jeg merker at jeg har flere romjulstradisjoner nå enn før, og det er jo koselig. Jeg må innrømme at jeg er en stor fan av bra tradisjoner.

En av disse er 1. juledag. Da skal man ikke forlate huset, og bare bruke hele dagen på å mumse i seg matrester, snoprester, tømme flaske på flaske med Julebrus, og kose seg med de nye lekene man fikk til jul. I år brukte jeg f.eks. majoriteten av denne dagen på å sove lenge, og spille Force Unleashed, og det var kos i bøtter og spann.

En annen tradisjon, som har dannet seg i løpet av de siste årene, er den årlige romjulskinoturen med gjengen fra videregående. Jeg og tre av kompisene mine (vi var alltid den lille nerdegjengen som satt bakerst i hjørnet i klasserommet) stikker på kino og ser et eller annet. Hva vi ser er ikke alltid så nøye (denne gangen så vi "The Day The Earth Stood Still" - helt ålreit, lizzm), poenget er å treffes og si hei. I utgangspunktet var vi egentlig flere, men noen ganger hender det dessverre at folk bare forsvinner og ikke gir mer livstegn fra seg. Vi mistenker at han har flyttet til USA. Uansett, så er denne romjulskinoturen alltid veldig hyggelig. Og jeg merker at jeg synes det er hyggeligere for hvert år, etter hvert som vi blir eldre. Når et nytt år har gått, blir det liksom enda koseligere og morsommere å mimre om våre gode gamle Ringve-dager. Etter kveldens tur ble det også snakk om at det går jo faktisk an å prøve å møtes litt oftere enn bare en gang i året, og det var alle enige om. Det hadde jo vært morsomt om vi hadde fått til det. De er fine gutter, de der. Årene på videregående hadde garantert ikke vært så morsomme hvis det ikke hadde vært for dem.

Videre skal jeg i morgen iverksette noe jeg håper vil bli en framtidig romjulstradisjon, nemlig romjulsbesøk hos Ingrid på Melhus. Jeg blir stadig litt mer forelska i den plassen for hver gang jeg er der, i naturskjønne landlige omgivelser langt vekk fra bylarm og grå gater. Å tilbringe en dag eller to der ute i romjula tror jeg vil gi julestemninga den ekstra boosten den gjerne trenger når nyttårsaften nærmer seg med stormskritt og man begynner å ane at årets fineste høytid går mot slutten.

Jeg elsker romjula. Og advent. Og jula. Desember er rett og slett den fineste måneden i året, til tross for at det ikke er sommer. Faktisk.

Det Er Jul

Desember flyr alltid avgård på vinger av gull med gullglitter på. Med ikke bare juleforberedelser å fikse, skal den flittige student samtidig ha eksamen. Ikke rart det blir mye å gjøre. Men plutselig så er det hele over. Julaften kommer, og de velsignede rolige romjulsdagene følger på. Den siste uka i året kan man alltid slappe av og bare kose seg. Ikke mer gavestress, ikke mer vasking eller handling eller lesing, for de som driver med slike skoleting. Herlige saker.

Selv sov jeg til sent i dag, stod opp enda senere, og brukte resten av dagen, ettermiddagen og kvelden på å først se en film, og så spille Force Unleashed. Masse. I omtrent 7 timer, ifølge wii-statistikken min. Jeg hadde hørt mye bra om spillet. Ønsket meg det lenge. Hadde en plan, for noen uker siden, om å kjøpe det, men så ble jeg diskret anbefalt av noen herlige venner å utsette det til etter jula. Tenke seg til.

Kort oppsummert er jeg i skrivende stund veldig avslappet, veldig glad, og veldig fredelig. Jeg elsker virkelig jula.

Julestress

Når jeg tittelerer dagens innlegg med "julestress" vil det kanskje, for enkelte, virke som at lykkebloggen har tatt en vending mot litt mindre lykke. Men hah, dengang ei. Julestress er faktisk en god ting, i min bok. Jeg liker julestresset. Elsker det, faktisk. Det er koselige ting som må gjøres, og jeg vet at sluttresultatet blir enda mere kos, så det er det bare fint og fantastisk.

I dag har jeg stressa veldig. Hurra! Ikke bare fordi det har vært en del å gjøre, men fordi opptil flere elementer måtte kombineres med andre personers tidsskjema også. Dette kan jo ofte være en utfordring, men når man er så fabelaktig som meg så går det bra til slutt likevel. Dagens stressliste så slik ut (ikke nødvendigvis i den rekkefølgen):

Sy Emilies kjole (check)
Ordne bildegreier på pc (check)
Møte kusine Nina på torget for å fikse ting (check)
Bake kakeingridienser og søndagsmat (check)
Betale husleie (check)
Dusje (check)
Bake krumkaker og gulrotkake
Sende gave til storesøster Yvonne (check)

I tillegg måtte jeg etterstrebe å være hjemme mellom 16 og 17, for da skal Maja komme innom og hente noe stæsj til en laiv hun skal på. For en gangs skyld skal jeg ikke på en laiv. Det er egentlig veldig deilig. Jeg kan se for meg hvor utrolig mye mer stressa jeg hadde vært, og på en mye mindre koselig måte, hvis jeg også skulle dratt på den. Nei takke meg for å slappe litt av hjemme i kveld og bake og drikke mulled wine med Ingrid, spise litt taco, og deretter stikke en tur ut på Storås. Jeg liker denne lørdagen. Liker den veldig godt. Jeg hadde også en vag idé om å lage lussekatter (det faktum at 13. desember er Lucia-dag hopper inn i hodet mitt med jevne mellomrom), men har ikke helt bestemt meg for om jeg orker. Krumkaker er det viktigste. Nam, krumkaker. Jeg får aldri nok.

Nå er det altså duket for å fyre i peisen, bake kaker og sette på julemusikk. Julestress. Jeg elsker det.

TPLP: 80

TPLP var et konsept min geniale Maja presenterte for meg i fjor. Forkortelsen står for Troen-På-Livet-Prosent, og representerer nettopp det; hvor stor tro man har på livet for tiden. Høy TPLP er bra, lav TPLP er dårlig.

Min TPLP er ganske høy nå i dag, og har vært det jevnt over hele uka. Jeg elsker at det er desember, jeg elsker virkelig at det faktisk er snø og skikkelig vintervær, jeg elsker sjokoladen i adventskalenderen min, julemusikken i iPoden, pynten og lysene i gatene, og ja - i det hele tatt. Dette er definitivt min sesong. På senga ligger nå tre ferdig innpakkede gaver, og jeg har allerede levert fra meg tre andre. Selv om kontoen er blakkere enn Fola, holder humøret høy standard - jeg vet det er mer penger på vei i min retning nå, som jeg vil få i slutten av neste uke, og som skal bli til enda flere julegaver.

Jeg er dessuten både imponert og takknemlig over min egen innsats på treningsfronten i det siste. Jeg dro fire ganger i forrige uke, og har dratt tre ganger denne uka. Jeg skulle dratt i morgen også, men får sannsynligvis ikke tid, siden jeg skal reise bort på hyttetur i skauen med en flokk middelaldergærninger, og der har vi jaggu meg enda en ting jeg har å glede meg over. Jeg har ikke vært så utpreget sosial denne høsten, så det skal vel egentlig bli litt godt å treffe folk igjen.

P.S. Jeg har blitt sekretæren i bachelorgruppa mi, og elsker det. Å sekretere er så gøy!

Absolutt Frimandag

Det er deilig med fridager fra skolen selv om det er slutt på helga. Det gjør at jeg kan sitte på diner'n med Maja i fem timer og jabbe om rollespill og mekke Star Wars-karakterer. I løpet av fem timer inntok jeg fem kyllingvinger, en donut, litt chips, en milkshake og en pepsi. Jeg tror ikke mitt neste besøk blir fullt så ekstravagant, men jeg vil heller ikke påstå det ikke var verdt det. Jeg liker å ha et stamsted. I tillegg kunne jeg snytt dem for hundre kroner hvis jeg hadde vært gjerrig og kjip, men siden jeg er snill så gjorde jeg oppmerksom på regnefeilen. Karma belønnet meg med å la postkontoret ennå være åpent på veien hjem, slik at jeg fikk hentet de to pakkene som lå og ventet på meg.

Kveldens kos består av en ny episode Desperate Housewives, en ny episode IT Crowd, samt en ikke fullt så ny episode Stargate Atlantis som jeg bare ikke har rukket å se ennå.

Ding Dong Advent

Advent (med påfølgende jul) kommer alltid snikende innpå en, og plutselig er det mye å gjøre. Denne gangen har jeg imidlertid vært forberedt, og 1. søndag i advent har jeg kontroll på både julestaken, stjerna, adventslysene og adventskalenderen. Jeg har til og med pyntet opp med en liten adventsduk med matchende kubbelys på stuebordet. Oh la la. Stappfull av julestemning og godt humør ruslet jeg dermed avgårde til Gløshaugen i dag også, for ukas fjerde treningsøkt. Fantastiske meg. Som belønning for min effektivitet fikk jeg spise legendarisk god, hjemmelaget sjokoladepudding i kveld. Nam. På vei til meg via post venter jeg nå fire meter rød ull som jeg skal lage kåpe av, og en mønsterpakke som skal hjelpe meg med årets julekjole. Jeg er så sykt fornøyd!

Dagens Ord: Effektivitet

I dag har jeg utrettet følgende:

Jobbet med studieoppgave på skolen
Vært på forelesning
Trent i nesten en time
Tatt omvei innom sentrum på vei hjem
Hentet julegaver som hadde ankommet butikken
Spist en saklig vegetarmiddag
Kjøpt gavepapir- og bånd

Det må spesifiseres at dagens treningsøkt var den tredje på rad, og jeg føler meg sprek og kul.

Novembernytt

Jeg klarte å dra meg til trening etter skolen i dag også. Ganske utrolig, med tanke på hvor ufyselig været var, og hvor blaut jeg ble på føttene etter bare et par minutters trasking. Men femti minutter på elipsemaskinen gjorde underverker, og jeg har følt meg frisk og sprek siden da. Jeg har også spist litt klementin i dag, sunt for kropp og nam for kjeften. I går kveld la jeg meg tidlig, men fikk ikke sove før sent, derfor er jeg ganske trøtt nå i kveld, og skal på nytt prøve å legge meg tidlig og dermed kanskje klare å sovne litt lettere. Jeg har trua på at dette skal gå bra. PBL-gruppa er nesten ferdig med studieoppgaven. Det er den siste. Den aller siste. Ikke bare før jul, men i det hele tatt. Neste semester er det jo bare praksis og bacheloroppgave. Herlig. Til tross for deprimerende hæslig vær klarer jeg å holde humøret ganske godt oppe (hvis bare Maja ser bort fra den ufine, lettere aggressive SMS-en jeg sendte henne i morges da jeg var på vei til skolen).

På Bena Igjen

Det er i dag tre uker siden sist jeg var på noe som lignet på trening. Det var forrige gang jeg var på yogakurset. I dag kom jeg tilbake, etter å ha skulket to ganger på rad. Det gikk egentlig mye bedre enn forventet, tatt i betraktning de to latmannsukene jeg har hatt. Klarte til og med å gjøre en sånn spenstig tøy-og-bøy-greie med beina som jeg aldri har fått til før. Jeg prøvde egentlig bare for å prøve, og da jeg faktisk fikk det til ble jeg så paff at jeg nesten begynte å le. Timen var i alle fall ganske oppløftende, og jeg skal definitivt ikke skulke neste gang, som forøvrig også er siste. Jeg skal samtidig prøve å motivere meg mer til å dra oftere for litt sånn generell kondistrening. Hørt den regla før? Joda. Men hvis jeg prøver på nytt ofte nok, så blir det jo en slags regelmessighet i det likevel.

Juleværet varierer litt, men de mange timene med julemusikk på iPoden min holder humøret og håpet oppe. Kåpemønsteret mitt har ankommet, så nå er det fritt fram for å bestille ulla. Rød julekåpe, hurra!

Julefotografering

Jeg har tidligere uttalt at jeg ikke er videre begeistret for unger. Jeg er til og med litt redd dem, særlig den minste sorten. Likevel må jeg tilstå at jeg i løpet av de siste ukene har myknet opp litt rundt akkurat dette. Jeg innrømmer at det finnes søte unger. Dette innså jeg for alvor etter dåpen for noen uker siden, da jeg kom hjem med et minnekort stappfullt av søte babybilder. Unger skal etter sigende være vanskelig å fotografere, og jeg skal ikke hevde at jeg syntes det var direkte enkelt, men jeg drister meg til en påstand om at jeg klarte å framprodusere minst et par blinkskudd, i alle fall. Slik begynte jeg min "karriere" som barnefotograf. I dag tok jeg neste skritt. I anledning min kusines datters 7-årsdag, var jeg på familiebesøk med gave og kamera parat. Det snødde nydelig ute mens vi var der, og min kusine kom til å tenke på at hun ville jeg skulle ta noen bilder av datteren hennes, og at hun dessuten trengte bilder hun kunne bruke til årets julekort. No time like the present, svarte jeg, og aksjonen ble iverksatt. Min kusine stylet ungen, vi henta fram noen props (nissejakke, bamser, sittepute, samt en lys levende kaninunge som var så søt at jeg fikk hull i tennene), og så bar det ut i snøen foran et par grantrær. Denne ungen var herlig å jobbe med. Hvis alle unger er som henne foran kamera, kan jeg gjerne bli barnefotograf på heltid, altså. Hun var blid, hun improviserte fantastisk da jeg sa bare finn på litt forskjellig å gjøre, og hun var tålmodig. Hoppende blekksprut, så tålmodig. Den hvite kjolen hun hadde under den jakken var ganske tynn, og det var kaldt, men hun klaget ikke. Det er ikke til å benekte at min generelle oppfatning av unger er mye mer positiv nå enn tidligere. En særdeles oppløftende opplevelse. Jeg føler jeg har utviklet meg litt både som fotograf og som barnevennlig person. Slettes ikke verst.


De spesielt interesserte kan se et lite utvalg av favorittbildene mine her.

Gøy Med Mobilen

Noe av det morsomste med disse nymotens mobiltelefoner, synes jeg, er å laste ned forskjellige temaer til dem. Følgelig er det dette jeg har drevet på med de siste par timene. Nå er den nye mobilen min klar for jul, klar for vinter, og klar for søte valper og dekorative rosa blomster. Enn det.

Jeg har også vært litt konstruktiv i dag, og bært bort et tonn med plast- og papirsøppel til miljøstasjonen, noe som frigjorde mye plass fra gangen min. I tillegg har jeg vasket et lass med klær, og forbereder meg i skrivende stund på å rydde rommet. Jeg liker egentlig å rydde, for det blir så fint etterpå - det er bare litt vanskelig å komme i gang.

Det Snør Mobiltelefoner

Hatten av for Chess, som leverer en kjapp og knirkefri leveranse og kundebehandling etter at man har besluttet seg for å "bli en av dem," som de sier. Jeg har alltid likt Chess, og man kan sannelig spørre seg hvorfor jeg ikke har blitt en av dem for lenge siden. Stort sett handler det om ubetenksomhet og rastløshet fra min side, som har gitt utslag i at jeg har bundet meg til det første og mest tilgjengelige jeg har kommet over - altså Telenor. Det var selvfølgelig helt til jeg innså at det finnes egentlig ikke noe mer tilgjengelig enn en nettside, og fra den oppdagelsen (snakk om å finne opp hjulet på nytt, lizzm) var veien kort til å bestille både nytt abonnement og ny mobiltelefon. Min nye mobiltelefon er en sexy liten Sony Ericsson W595, type hvit. Jeg liker Sony Ericsson. Min aller første mobiltelefon var av den arten, den som jeg fikk i julegave av mamma da jeg var 15 år gammel. Bortsett fra at da het det bare Ericsson. Deretter gikk jeg gjennom en liten mørkeperiode hvor jeg hadde et par Nokia-telefoner, men kom meg på rett kjør igjen for et par år siden. Mobiltelefoner har sannelig kommet langt i løpet av de siste 12 årene. Min første var en liten murstein av elektronisk glede, mens nå holder jeg en liten flis av elektronisk glede i stedet. Med kamera. Og radio. Og mp3-spiller, og det er ikke måte på. Noen ganger lurer jeg på om jeg egentlig trenger alt dette, og svaret er vanligvis nei, faktisk ikke. Men det er omtrent umulig å få en stilig mobiltelefon uten det, så da blir det slik. For det er det viktigste - at den er stilig. Den må se bra ut. Passe med imaget, lizzm. Mobiltelefonen er en så viktig del av en person i dagens samfunn, at det er lett å vurdere folk etter hvilken type de har, farge, kostbarhet osv. Min nye sier at jeg er snill, litt kul, og enkel å ha med å gjøre. Min gamle (som jeg forøvrig fremdeles bruker, inntil det nye SIM-kortet aktiveres) sier at jeg er enkel, tøff og "low maintenance." Tror jeg. Kanskje jeg bare er sprø, men jeg liker å gi mine elektroniske leketøy personligheter. For eksempel er laptopen min litt av en kranglefant, men vi er venner likevel.

Julestemninga er på topp i dag. Bra snø, bra temperatur, julesanger på iPoden, og grøt til lunsj på skolekantina.

Internettet

Noen ganger kommer internett med ett og annet som får meg til å le godt og lenge.

Dette er en sånn greie. Les og le. Vær glad for at det finnes mennesker som lager sånt.

Sidebar: Det snør. Masse. Hurra!

Noe

Hm, jeg er sikkert takknemlig for noe i dag også. Et eller annet. Jeg må bare tenke meg litt om.

...

Jo, det er diner'n da. Når alt annet slår feil, så er det alltids diner'n. Fine diner'n. Og etterpå skal jeg rydde rommet mitt, så det blir fint. Og se mange episoder av 30 Rock. Jaggu fant jeg noe positivt med livet mitt i dag også, likevel.

Shopping

Shopping gjør meg glad når det er mørkt, kaldt og vått ute. I dag har jeg sikret meg atter en julegave, litt adventspynt til heimen, noen rensende produkter fra Body Shop som forhåpentligvis skal få ansiktet mitt til å se litt mindre ut som om noen har kastet opp på det, og gavepapir. Også mat. Aldri undervurder gleden av mat, hvis man er sulten og ikke har spist annet enn et lite beger melonyoghurt hele dagen.

Julegaver

Jeg har følt meg konstruktiv og kreativ i dag. Jeg har fått orden på hele fem julegaver allerede, for det meste til familiemennesker. Det føles litt rart å være ute i så god tid, men veldig godt også. Flink, føler jeg meg.


Latmannsuka er over, og jeg har kommet meg opp av senga, ut av soverommet, og inn på stua. Her sitter jeg bra godt, og venter på kveldens episode av Top Model, for å se om Frøydis klorer seg videre. Det er jo bare tre av dem igjen nå, så det blir ganske spennende. Heia Frøydis! (Det er så artig å kjenne noen som er litt kjendis.)

Latmannsuke

Jeg synes hver høst burde ha én uke hvor det er tillatt å være komplett ubrukelig. Jeg er nå ved enden av en slik uke som jeg bevilget meg selv, og det har vært deilig. Syv dager hvor jeg ikke har gjort annet enn å være halvannen dag på skolen, sovne i 3-4 tiden om natta, våkne i 14-tiden om ettermiddagen, ligge i senga og se tv-serier på laptopen (det har gått mye i 30 Rock og Huset På Prærien), msn-nerde med ymse folk, samt en og annen sosial tur utenfor døra. Tre av disse turene har vært på den fantastiske diner'n Pair-A-Dice, også kjent som mitt stamsted. Jeg trives veldig godt der. Milkshaken er fremdeles knallgod, og oreo cookie-smaken har stukket seg ut som min favoritt enn så lenge. En annen sosial tur innebar å dra lenger hjemmefra enn rundt kvartalet, da jeg besøkte Maja og så filmen Half Nelson mens vi spiste fiskeboller i hvitsaus som jeg laga. Jeg elsker fiskeboller i hvitsaus. Særlig hvitsausen. Nam. Filmen var så som så, men det mest fascinerende med den var at hovedpersonen, som spilles av Ryan Gosling, var utrolig lik Majas karakter i Star Wars-kampanjen, sånn i personlighet og type. (Og med dette går vi over til nerdemodus en liten stund.) Det som gjorde det ekstra fiffig, var jo at vi bruker nettopp Ryan Gosling til å portrettere hvordan denne karakteren ser ut, og det har vi gjort siden før vi visste om den filmen. Så det ble litt som å se den karakteren i levende live, bare utenfor Star Wars-universet. Sært, men kult. Og vel verdt å se filmen for. Den siste sosiale utflukten var forøvrig min tantes 50-årsdag i går, lørdag. Nærmeste familie gikk ut og spiste, og etterpå satt vi litt på et utested hvor min tante tvang på meg en drink. Hun hadde ikke helt skjønt det der med at bursdagsbarn skal bli påspandert drikke, ikke omvendt, men jeg ga til slutt etter bare for å gjøre henne fornøyd. Det var to karer som framførte levende musikk akkurat mens vi var der, og jeg gjorde min tante både flau og glad ved å be dem om å spille bursdagssang for henne. Halve lokalet sang med, i alle fall bordene rundt oss, og det var veldig overraskende bra stemning. Jeg var kanskje mest fornøyd med at min tantes søster, som altså er min mor, valgte å ikke drikke noe særlig.

Apropos familie, var jeg i barnedåp for en uke siden, til min søsters nr. 3. Det var jo greit nok. Jeg gjorde min søsterlige plikt, så ingen er sure på meg i år, og det er jo ganske kjekt da. Jeg ble også gitt det ærefulle oppdrag å ta bilder som kunne brukes til takkekort, og syntes jeg klarte meg ganske bra til å ta det så på sparket som jeg gjorde. Det hjalp at ungen var herlig å jobbe med, da. Så blid! Jeg liker kanskje ikke unger, men jeg tror jeg likte denne.

Apropos apropos familie - det er visst høysesong for det. Forrige helg var det dåp, denne helga var det altså 50-årsdag, og neste helg fyller min kusines datter 7 år, så da blir det selskap og familieforening der også. Det er forøvrig også en unge jeg faktisk liker, særlig nå som hun begynner å bli ferdig med den alderen hvor jeg er redd dem. Hun er på mange måter veldig lik meg selv da jeg var i den alderen, og det synes jeg jo er veldig kult.

Gjennombrudd

Da jeg møtte to av jentene på bachelorgruppa mi igjen i dag, ante jeg ikke hva vi egentlig skulle gjøre. Det var snakk om å prøve å finne et par sykepleiere fra jordmorutdanninga, og høre om noen av dem kanskje kunne henvise oss til litteratur eller noe. Mot alle odds, i motsetning til alle tidligere ganger vi har vært der oppe og snoket, fant vi dem begge denne gangen. Og den ene ga oss en skikkelig boost. Ikke bare var hun særdeles positiv til temaet vårt og oppmuntret oss voldsomt, men hun kunne også fortelle at det på biblioteket nettopp har ankommet en masteroppgave om dette temaet, skrevet av en jordmorstudent nå rett før sommeren som var, og som studenten hadde fått A på. Der ville vi få gode tips om hva som er verdt å ta med, hvordan oppgaven kan bygges opp, og ikke minst: litteraturliste. Hurra! Vi føler vi har mye sterkere grep om oppgaven nå, og det at vi har valgt et så sjeldent tema (de fleste sykepleiere vet ikke engang hva hyperemesis er for noe) teller positivt for oss. Jeg er veldig fornøyd med gruppa mi, og gratulerer meg selv med godt valg.

En Etterlengtet Frihelg

Folk som har barn vet kanskje hva jeg mener med frihelg. Når barna kanskje er borte på besøk hos besteforeldre eller tanter og onkler eller noe, og man derfor får nyte litt fred og ro i huset. Slik er denne helgen for meg, nå som begge de to jeg bor sammen med er borte. Det er nesten ubeskrivelig deilig. De er stort sett snille folk, for all del, men jeg trives nå best alene, for det meste. For ikke å snakke om det faktum at de jevnlig drar med seg sine egne venner og bekjente på middagsbesøk og gud vet hva. Denne helgen har jeg derfor sett fram til lenge, og nå nyter jeg den i fulle drag. Bare meg. Ingen samboere, eller samboeres gjester. Vidunderlig.

Den første lille snøen falt i går. Jeg elsker den første snøen. Det var bare noen lette, små flak som på ingen måte la seg på bakken, men det var skjønt likevel. Det gjorde meg glad. "I get a little warm in my heart | When I think of winter" som Tori Amos synger. Det ga meg den ekstra energien jeg trengte til å komme meg på trening etter skoletid. Og jeg var veldig flink. Trente veldig bra. I en hel time. Syklling og roing og crosstrainer. Crosstrainer, eller ellipsetrener som det også kalles på norsk, er sånn cirka best i hele verden, og lokalets nyeste apparat. Det var ikke mange som brukte det da jeg var der i går, men folk er jo livredde for noe nytt, så det blir nok mer populært med tiden. Selv har jeg vært borti den slags tidligere, og vet derfor utmerket godt hvor fantastisk denne greia er. Den er behagelig å bruke, trener de fleste store muskelgruppene, og gir virkelig forbrenningen noe å bryne seg på. Jeg akter å kose meg med den i morgen også, før jeg skal til Maja og spille rollespill.

Rollespill, ja. Der er enda en ting jeg er glad for. Jeg gleder meg veldig. Også blir det fint å få Maja tilbake fra Oslo. Jeg er glad for at hun har hatt denne lille ferieturen og fått anledning til å få et lite avbrekk fra hverdagen, men jeg er ikke mindre uselvisk enn at jeg er enda gladere for at hun kommer hjem igjen. Man savner jo sine beste venner, tross alt.

Taco Twist

Ettersom jeg har litt ekstra fritid til rådighet, og sitter her og er takknemlig for det, kan jeg like gjerne slenge inn noen bilder av dagens revolusjonerende middagsrester: Taco Twist!

Ideen ble i utgangspunktet gitt meg av en sprø venninne i Stavanger. Hun viste meg hvordan man kan bruke pølsebrød i stedet for tortillas eller tacoshell. Jeg videreutviklet twisten ved å bruke cheddar-dip i stedet for revet ost. Resultatet ble seende omtrent slik ut:



I dag tok jeg twisten ett skritt videre. Jeg byttet ut pølsebrødet med hamburgerbrød. Ettersom dette bare var rester, var midlene noe begrenset. Tre ingridienser i en taco er ikke mye, men det var da mat, på en måte. Slik gikk jeg frem:

Trinn 1: Ha litt mais og taco på bunnen av et hamburgerbrød




Trinn 2: Ha litt cheddar-dip oppå.




Trinn 3: Smekk på topplokket.



Og voila! Din egen, hjemmelagede Taco Twist!

Nå smakte ikke akkurat denne Taco Twisten så veldig godt, men det tror jeg har mer å gjøre med at burgerbrødet jeg brukte var noe jeg fant i spiskammerset som trolig har ligget der siden grillsesongen, så det var ganske tørt og ekkelt. Men jeg har tro på ideen. Virkelig.

En God Start

Dagen min har såvidt begynt, men allerede er den fin. Det er 20 minutter til første forelesning, og her sitter jeg. Våken, påkledt, dusja og børsta og stelt og strigla. Jeg har satt på en maskin klesvask, og tatt oppvask, i tillegg til å shine opp oppvaskbenken generelt. (All ære til guttene for at de faktisk tar oppvasken sin etter seg, men å gjøre det på en pen måte, det klarer de ikke.) Det er en fin følelse å for en gangs skyld ikke rulle stressa ut av senga et kvarter før skolen begynner. Nå skal det sies at det er senforelesning i dag, så det er ikke som om jeg stod opp kjempetidlig og har vært Super-Vero. Men en god start på dagen er det uansett.

I går kveld så jeg over kontoutskriftene mine. Grundig. Det viser seg, slik jeg tidligere antok, at jeg mangler et lønnsutbetaling fra sommerjobben min. De to siste arbeidsnettene, som skulle kommet på en lønning i slutten av september, kom aldri. Selvfølgelig er det mulig at det ligger noe humbug bak, som f.eks. at siden det bare var sommerjobb så gjorde de et unntak og plasserte lønna for de to siste nettene sammen med de tidligere skiftene som kom på augustlønna. Men det høres rart ut. Jeg skal i alle fall avlegge økonomidamen et besøk i løpet av uka, og da finner jeg ut av det skikkelig. Men gud så skjønt å tenke på at jeg kanskje plutselig får et par grunker ekstra å rutte med. Halleluja!

Trøsteseien

Trøsteseien er en fin fisk. Den kommer forsiktig svømmende når man har det litt vondt, og så gjør den ting litt bedre.

I dag har jeg ganske vondt i magen. Det er ikke noe alvorlig, og det er ikke noe farlig; det skjer hver måned. I den anledning har jeg tillatt trøsteseien å komme innom en tur, med banan og smelta sjokolade. Den har også lovet at jeg kan ta fri fra skolearbeid og annet arbeid med god samvittighet, og bare kose meg med nye episoder av Ugly Betty, Desperate Housewives og Stargate Atlantis. Når trøsteseien kommer er det ikke så ille å ha vondt likevel.

Noe annet som har vært som balsam for sjelen i dag, er soundtracket til den fantastiske filmen El Orfanato. Den musikken er alldeles nydelig, særlig de fire siste sporene.

Lykkeliste

Dette er en liste over ting jeg er glad for i helga:

• TV-serien Huset På Prærien
• Sjokolademousse-kaken "Choco Trio"
• Dolly Dimple's
• Gode gjerninger
• Varme rom
• Morsomme og snille venner
• Nintendo Wii
• Panneluggen min
• Deilig høstvær
• Fin musikk
• Film på kino
• Å ha søndagsåpen butikk rett rundt hjørnet

Go'værsdager I Trøndelag

Idet jeg gløttet ut vinduet før jeg forlot kåken i dag, la jeg merke til at det faktisk ikke regnet. Det var ikke engang overskyet. Nei, det var faktisk sol! Strålende, lys, nydelig høstsol. Jeg rakk akkurat å gripe fatt i et par solbriller før jeg smatt ut døra og hev meg på sykkelen på vei til trening. Det er fantastisk å være utendørs når det er så pent. Det er helt greit med høst når solen gløtter frem, altså. Det gjorde underverker for humøret mitt, som egentlig i utgangspunktet var rimelig godt. Jeg elsker solen vår. Fine, fine solen.

Cherry Coke

Gleden stod omtrent til taket da jeg i dag ruslet innom ICA-butikken på Møllenberg i Trondheim, og oppdaget at der selger de sannelig cherry-cola på boks. Hurra! Min yndlingsbrus nest etter den skotske sensasjonen Irn-Bru. Fantastisk. Jeg kjøpte sporenstreks en boks, som kostet en kvart hundrelapp, til tross for at den mer intelligente delen av hjernen min minnet meg på hvor lite penger jeg faktisk har igjen på kontoen nå, og hvor mange regninger som har en betalingsfrist som utløper før neste gang jeg får penger inn. Jaja. Cherry Coke. Det er verdt det.

Jeg bet meg også merke i, først i dag, at jeg ikke lenger får vondt i rumpa av å sykle. Om ikke det er noe å være takknemlig for, så vet ikke jeg. For rumpevondt er ikke godt, altså.

Ærlig Dags Arbeid

Jeg har skrevet ferdig, og levert inn, semesterets første studieoppgave. Hele 16 timer før fristen. Det gjør meg veldig, veldig glad og fornøyd.

Jeg har også fått pannelugg. Jeg er ikke så rent lite fornøyd med den, heller, selv om jeg kanskje ser litt ut som en tusse. Men tusser er sikkert søte.

Jeg har kanskje funnet en arbeidsgruppe til bacheloroppgaven.

Mye god stemning i Hufseland nå.

Søte Spurver Små

Jeg blir så glad hver gang jeg ser spurver. Disse små, brune, trillrunde, tykke, fluffy fuglene er kanskje noe av det søteste jeg vet om. De blir ofte oversett og glemt av folk, fordi de tross alt ikke er noe sjeldent syn i de fleste vestlige byer. Men jeg legger merke til dem, og blir like glad hver gang. De kan virkelig hjelpe meg gjennom en dårlig dag, hvis jeg bare får se noen av dem sprette litt rundt på de små spurveføttene sine, eller bruse litt med fjærene og flakse litt omkring. Hurra for de søte små!

Hvis du ser en sulten spurv, og har noen smuler til overs; del litt.

Høstregn

I alle disse år har jeg klaget over høstregnet. Klaget og avskydd. Jeg kan ikke akkurat påstå at jeg løper jublende ut på gaten når jeg ser at det sildrer ned utenfor vinduene nå heller, men jeg tror faktisk jeg har tilpasset meg værgudenes vilje litt mer i det siste.

Dette kan muligens skyldes at jeg, disse siste dagene, har tvunget meg selv ut i dette været. Ved flere anledninger. Jeg har syklet til praksis, syklet hjem, syklet til trening, syklet til venner - mens regnet har øst ned over meg. Og for hver gang har jeg latt meg plage litt mindre. Denne siste turen, nå i kveld, syntes jeg egentlig det var litt deilig. Det kan enten være en indikasjon på min tilpasningsdyktighet, eller på at jeg er i ferd med å bli syk. Uansett, så var det i det hele tatt ganske ålreit. Jeg setter faktisk pris på regn. Hvem skulle trodd det?

Et Stamsted

Når man bor i Norge, og i alle fall i en såpass liten by som ikke-Oslo, skal det egentlig litt til for at man lykkes i å finne et Stamsted. Du vet, det stedet man gjerne kan gå ofte, bare for å henge, kanskje kjøpe noe å drikke. Et sted hvor det er rett atmosfære, beliggenhet, meny og prisklasse. Where everybody knows your name. Når det gjelder utesteder for en tur på byen, har jeg et slikt allerede. Det heter Storås Utested, og er lokalisert herlig sentralt i midtbyen, knappe ti minutters gange unna dørstokken min. Der finner jeg den beste dansemusikken, den billigste vinen og de artigste folka (skjønt tidvis også noen av de trasigste, men ikke mange nok til at det utbalanserer de som er bra). Derimot har jeg alltid savnet et stamsted for døgnets tidligere tidspunkt. Jeg har aldri egentlig vært et sånt "kafé-menneske." Kafeer begrenser seg gjerne til en billig, god kaffe (jeg liker ikke kaffe), dyre kaker, dyre salater, og litt dyre kakaoer som egentlig bare er noe posepulver og vann med krem på toppen. Å henge på en restaurant blir liksom litt i overkant. Men nå har, utrolig nok, et nytt sted i Trondheim sentrum tatt seg av denne problemstillingen. Et eller annet fantastisk inspirert menneske har stupt inn og startet en diner. Klassisk, tidløs amerikansk diner. Sjakkrutet gulv, 50-talls reklameskilt og filmplakater, jukeboks til pynt, egen milkshake-meny og en matmeny med alt fra pannekakefrokost til burger og grillmat. The works. Pair-A-Dice heter stedet, men for min del vil det nok alltid bare gå under navnet Diner'n. Det har vært åpent i en uke, og jeg har vært innom tre ganger. I dag ble jeg referert til som en "regular." Pent. Dette stedet er altså mitt stamsted nå. Hit kommer jeg til å dra ofte. Jeg er allerede avhengig av Oreo-milkshaken deres. At dette stedet finnes, også i Trondheim av alle steder, gjør meg veldig glad.

Helg!

Jeg elsker helg. Helg gjør livet verdt å leve.

Jeg elsker også å rollespille med Maja. Vi koker opp så herlig mye rart sammen. Om det er derfor vi klarer å sitte på MSN i 12 timer for å spille ut smådetaljerte relasjoner, eller om det er fordi vi gjør dette at alt det kule skapes, er jeg ikke helt sikker på. Men bra er det, åkke som. Jeg skulle ønske hun hadde like lite liv som meg, slik at vi kunne gjort det oftere. Men jeg tar det jeg får, og er kjempeglad for det.

Noe annet jeg elsker akkurat nå, er den nye diner'n på hjørnet. De har en nydelig milkshake, og i dag skal jeg teste burgerne deres. Atmosfæren og stilen er det i alle fall ingenting å si på. Jeg har klart å lure med meg ikke bare én, men hele TO venner for anledningen. Hurra!

Og helt til sist: Takk for Damien Rice og musikken hans. Den har en mirakuløs evne til å roe nervene.

Regnfrie Dager

Hurra for de siste dagene, som har vært tørre og fine! Litt kjølige, men bevares, det er da oktober i Norge, og så lenge kulden ikke kombineres med noe vått, så er jeg kjempefornøyd!

Ok Knær

I dag er jeg takknemlig fordi knærne mine ser ut til å kanskje ha blitt litt bedre. De siste tre dagene på trening har jeg i alle fall klart å jogge litt på tredemølle. Hurra!

Må også legge til et aldri så lite fnis over at det forrige innlegget, hvor jeg snakket om å skjerpe meg mht. hyppigheten på oppdateringer, ble skrevet for en måned siden.

Sofalørdag

Jeg er ikke så flink til å oppdatere som jeg burde. Det hender for ofte at jeg glemmer å være takknemlig. Må prøve å skjerpe meg.

I dag er jeg takknemlig for at det finnes film. Noe som kan dra meg litt bort fra en travel hverdag og stressende situasjoner, arge mennesker og alskens ubekvemmeligheter. "Sofalørdag" er et begrep som burde brukes oftere. "Bli med ut på byen i kveld, da!" "Beklager, det er Sofalørdag." Jeg husker en gang da hver lørdag var Sofalørdag. Alene hjemme. Selv om jeg dengang gjerne ønsket at jeg hadde hatt noen venner å dele disse Sofalørdagene med, var jeg stort sett fornøyd med å ha dem. En god sofa, litt snacks, og en film. Filmen trenger ikke være god. Det kan være en hvilken som helst film, så lenge den er underholdende og du av en eller annen grunn har lyst til å se den. Jeg liker å dra frem noe litt anerkjent hvis noen andre skulle få lyst til å tilbringe en Sofalørdag sammen med meg, men når jeg er alene blir det ofte jentefilmer.

Jeg tror jeg vil ha flere Sofalørdager utover høsten og vinteren.

Livsglede For Alle

Noe som visstnok ble gitt på skolen den første uken, enten den dagen jeg var borte eller den dagen jeg kom litt sent, var informasjon om dagen i dag. Den informasjonen jeg klarte å ta til meg, var at denne mandagen skulle det være et stort Livsglede for Eldre-arrangement. Den informasjon jeg derimot ikke fikk med meg, var den om at deltagelse fra tredjeårsstudenter som hadde praksis i hjemmetjenesten, var obligatorisk. Oss og førsteårsstudentene. Så jeg møtte opp på praksisstedet mitt som vanlig, stusset veldig over at jeg var den eneste studenten på stedet, og hadde en nagende følelse av at noe var galt. Så fikk jeg en SMS fra ei på gruppa mi, som lurte på om jeg ikke kom på arrangementet. Hektiske SMS-er ble sendt frem og tilbake, og etter en liten rådslagning med hjelpepleieren jeg kjørte sammen med, fant vi ut at jeg bare skulle slippes av ved sonen igjen, og så sykle til E.C. Dahls-parken snarest, for å få med meg så mye som mulig. På dette tidspunktet var jeg både demotivert og gretten, og forbannet det hele. Men, som selv den gretneste hufse lærer med jevne mellomrom, hender det at kjipe ting snur seg rundt og blir bra.

Først noen ord om "Livsglede for Eldre." Det er rett og slett et enestående og fantastisk prosjekt, i stor grad drevet av sykepleiestudenter. Poenget er at man arrangerer forskjellige aktiviteter for eldre, og får med engasjerte studenter til å være ledsagere, og så skaper man rett og slett litt mer livsglede i de eldres hverdag. Da jeg først begynte på sykepleiestudiet, ble vi vist en video som introduserte prosjektet, og som viste en av turene som var blitt arrangert, med noen uttalelser for noen av de eldre som hadde vært med. Det var intet mindre enn rørende, og selv en gammel grinebiter som meg ble rent varm om hjarterota. Jeg syntes fra første stund at det var et fabelaktig tiltak, og hadde enhver intensjon om å melde meg som ledsager til alle arrangementer. Det er med skam jeg innrømmer at det aldri skjedde. Stort sett fordi tidspunktet ikke passet, men også noen ganger fordi jeg ikke orket. Jeg meldte meg én gang, men klarte deretter å glemme datoen(!) og gikk glipp av det hele. Skamme seg.

Dette arrangementet gikk jeg jo også forsåvidt nesten glipp av. Men takket være min flotte gruppevenninne, fikk jeg med meg det meste. De begynte ikke før 10, så jeg kom bare halvannen time for sent. Jeg bistod mye i "kjøkkenet" - skjenket drikke, serverte, klargjorde grillmaten, og skjærte kakestykker til slutt. (Det vanket ikke rent lite rester på oss studentene etterpå, heller.) Da det hele var over, fikk vi som hadde vært på "kjøkkenet" en blomsteplante som takk for innsatsen, for vi hadde stått på hardt. Jeg ble selvfølgelig veldig glad for blomsten, men det som gjorde meg mest takknemlig for at jeg faktisk hadde fått med meg dette arrangementet, var synet av alle disse glade, gamle damene og herrene. Flere av dem stoppet litt ved "kjøkkenet" vårt og takket hjertelig for mat og drikke og en flott dag, mens de smilte rynkede smil fra øre til øre, og øynene strålte bak tykke brilleglass. Jeg ble også glad over å se så mange førsteårsstudenter som oppriktig lot til å bry seg om sine respektive eldre. De satt sammen med dem, flere ved hvert bord, pratet og lo og var så søte og hyggelige, holdt dem i hånden og hjalp til med hva det måtte være. Det var flott å ha vært med på dette, og jeg håper jeg får mulighet til å bidra på flere slike aktiviteter i framtiden.

Har du 20 minutter til overs for å se en dokumentar som sannsynligvis vil gjøre dagen din litt finere? Den vil få deg til å smile og bli varm innendørs. Du har min hufsegaranti. Hva venter du på? Se dokumentaren om organisasjonen som har revolusjonert eldreomsorgen!

Som Perler På Guds Snor

Jeg har ikke nedtegnet så mange takknemligheter de siste dagene. Det skyldes ikke at jeg ikke har kommet på takknemligheter å skrive om - tvert imot. Det skyldes at jeg har vært for opptatt med å baske og rulle i disse takknemlighetene, slik at jeg bare ikke har hatt så mye tid til overs for blogging. Men på en rolig søndagskveld (søndager er fremdeles fantastiske), kan jeg unne meg noen glade tanker.

Mye fra denne uken er verdt å være takknemlig for. I går fikk jeg treffe visse trivelige kjente som jeg ikke treffer så ofte, samt noen jeg ser mer jevnlig, men som jeg ikke setter mindre pris på å henge litt med av den grunn. Bare det i seg selv at jeg var blitt invitert til festen, var i utgangspunktet grunn nok til å være fornøyd. På fredag var jeg kjempefornøyd med å få stuka inn litt solospilling med Maja, i den fantastiske World of Darkness-kampanjen hennes. Noe hun tok seg tid til, enda hun generelt er kjempetravel med masse ting å gjøre, og deadlines og skole og andre kampanjer og jeg vet ikke hva. Jeg følte meg både viktig og verdsatt, og det satte jeg stor pris på. På torsdag hadde jeg en fornøyelig alenetur på kino. Det er virkelig undervurdert å dra på kino alene. Det er helt greit. Jeg sier ikke at jeg misliker å dra sammen med andre, men jeg liker å dra alene også. Denne gangen så jeg Mamma Mia!, og storkoste meg.

For å si noe om dagens takknemlighet spesifikt, så er jeg takknemlig for at det har vært så nydelig vær. Sol og varme og blå himmel. Godt mulig den siste vakre sensommerdagen i år, man vet jo aldri. Den siste vakre augustdagen, i alle fall. Den ble feiret med en liten engangsgrill i Narkoparken, sammen med Ingrid. Og to kjekke fyrer som trente med noen slags kjepper, noe kampsportgreier, og spesielt han ene var ganske fin å se på. Jeg fikk rett og slett klamret meg litt ekstra til den gode sommerfølelsen.

Før grillinga i parken, var jeg på trening. Sesongens første treningstur, etter å ha fått nytt kort hos NTNUI. Det var Mari som klarte å overtale meg til å bli med, og selv om det virket som det høyeste fjellet i verden å måtte bestige da jeg skulle kle på meg og forlate huset, var det vel verdt det. Definitivt. Vi rodde, vi sykla, vi svetta og sto på, og følte oss fantastisk spreke og flinke. Det er utrolig flott å ha venner som drar en med i de periodene en selv ikke klarer å dra seg selv noe sted. Hatten av for det også, gitt!

Søndag

Dagens takknemlighet er noe veldig enkelt, noe. Jeg er utrolig takknemlig for at det finnes søndager. Mmmm, søndag, den herligste, mest avslappende dagen i uka. Man kan sove lenge, og bare sløve rundt hele dagen, og det er helt greit. Ingen forventer noe av deg denne dagen, verken av arbeid eller aktivitet, med mindre noe spesielt er planlagt på forhånd. Ingen forventer at du skal dukke opp på en eller annen fest. Du bare gjør som du vil, når du vil.

Denne søndagen er en kombinasjonssøndag. Jeg har sløvet litt, og så har jeg litt planer for senere. Hittil har jeg sovet lenge, tatt en dusj, trent litt på min Wii Fit, og spist litt ymse småtteri, såsom en banan, litt ostenachos, og noen Bixit-kjekser. Nam, frokost. Om tre kvarter skal jeg rusle over gata og dumpe den søte lille stumpen min på et bussete, og ved ankomst skal jeg spille litt rollespill til det ikke blir så veldig sent.

Søndager er deilige. Jeg stresser sjeldent på søndager. Da må det være noe eksepsjonelt viktig.

Dagens Takkneligheter

Ja, jeg skriver takknemligheter, i flertall, for akkurat i dag føler jeg at jeg har ganske mye å være takknemlig for. Og klokken er bare halv to om ettermiddagen. Utrolig! sier du. Sant! sier jeg.

For å begynne med det overfladiske og materielle først, så er jeg veldig takknemlig for studielånet mitt (skjønt denne takknemligheten vil trolig gå over om et år, når tilbakebetalingen begynner). For en materialist som meg selv, er det lite som er så herlig som å sjekke saldoen på konto og se at der ligger det 17000 vidunderlige, sexy og glamorøse kroner. Dette har videre spredt seg til en rekke andre takknemligheter. Jeg er takknemlig for at jeg kunne kjøpe inn nye klær for høsten. Jeg er takknemlig for at jeg kunne kjøpe sesong 2 av Heroes. Og jeg er takknemlig for at jeg kunne kjøpe meg Wii Fit. Endelig.

Wii Fit fortjener forøvrig et eget avsnitt. Selv om jeg kjørte den i går, var det først nå i formiddag at jeg fikk satt den opp og poppa trimkirsebæret. Jeg ble målt og veiet og vurdert, og ikke overraskende har jeg en mye høyere BMI enn jeg burde - og det er ikke på grunn av muskler, kan jeg love deg! Derimot var det en hyggeligere opplevelse å få vurdert min Wii Fit-Alder (WFA). Vel, ikke i første omgang. I første omgang ble min WFA 38. Intet mindre enn 12 år eldre enn jeg faktisk er. Mii-en min skammet seg på skjermen og hang med hodet, mens den holdt seg til ryggen og hadde smerter. Slettes ikke ulikt hvordan korsryggen min føltes i går, faktisk, og et kort øyeblikk tenkte jeg "jøss, 38 år, ja det var jaggu litt yngre enn jeg hadde trodd." Men, etter over 20 minutter med litt øvelser, ble jeg testet og målt igjen, og fikk på nytt vurdert min WFA. Denne gangen ble jeg 21 år gammel, hele fem år yngre enn jeg er! Hurra! Da kjente jeg meg fryktelig stolt. Jeg er allerede veldig glad i min Wii Fit.

Noe annet jeg er takknemlig for, er venner som deler min lidenskap for rettskriving, og som ikke er redd for å rette litt kritikk mot folk som aldri gidder å engang prøve å skrive skikkelig. Noen av dem kaller seg dyslektikere, noen av dem er dyslektikere, men nesten alle lener seg på denne ene lidelsen som om den skulle unnskylde alt i hele verden. De andre bruker "men jeg er stolt over dialekta mi" som argument og unnskyldnig for å ikke lære seg grammatikk eller rettskriving. Som oftest føler jeg at jeg kjemper en allerede tapt kamp mot denne enorme hurven folk, men nå og da kommer det noen likesinnede og stråler på offentlige forum med sine kommentarer. Det setter jeg umåtelig stor pris på. Det er viktig å ivareta skriftspråket.

Helt til slutt nå er jeg takknemlig for at jeg har funnet energien jeg trengte til å rydde rommet mitt, og for at det faktisk er sol og blå himmel ute. Det har vært lenge siden sist. Jeg er også takknemlig for at jeg har mat å spise, nå som jeg er sulten, og for at jeg kanskje har funnet en ny person til kollektivet. Slettes ikke verst.

Et Nytt Prosjekt

Det har gradvis gått opp for meg at folk klager så mye. Og ikke på noe vis er jeg selv unntatt fra kategorien "folk." Vi klager for mye, og vi fokuserer for mye på det negative. Det er så mye lettere enn å fokusere på bare det positive. Jeg er verken noen filosof, antropolog eller psykolog, så jeg aner ikke hvorfor, men slik er det altså. Noen har en god dose møkk de må karre seg gjennom nesten daglig, og har egentlig alt for få lyspunkter enn de fortjener, mens andre generelt har det ganske bra, men klarer likevel å finne de få negative aspektene i livet sitt og klager over dem.

Jeg klager en del. Av og til fordi det skjer noe dritt i livet mitt (og en ulykke kommer som kjent sjelden alene), men ofte fordi jeg fokuserer på det negative. Og jeg liker å klage. Faktisk. Jeg elsker å rante i det uendelige om alt som irriterer meg og plager meg og deprimerer meg. Sykt, men sant.

Derfor har jeg nå opprettet denne bloggen. Ikke som en klagemur, det har jeg allerede min hovedblogg til. Nei, denne bloggen skal jeg bruke til å skrive om det positive. Minst en gang i uka, helst daglig, vil jeg velge ut noe fra livet mitt som jeg er takknemlig for. Det kan være en ting, en person, en begivenhet - hva som helst. Som en påminnelse for meg selv, og eventuelle lesere, om at det alltid finnes et eller annet positivt, hvis man bare ser nøye nok etter.