Sofalørdag

Jeg er ikke så flink til å oppdatere som jeg burde. Det hender for ofte at jeg glemmer å være takknemlig. Må prøve å skjerpe meg.

I dag er jeg takknemlig for at det finnes film. Noe som kan dra meg litt bort fra en travel hverdag og stressende situasjoner, arge mennesker og alskens ubekvemmeligheter. "Sofalørdag" er et begrep som burde brukes oftere. "Bli med ut på byen i kveld, da!" "Beklager, det er Sofalørdag." Jeg husker en gang da hver lørdag var Sofalørdag. Alene hjemme. Selv om jeg dengang gjerne ønsket at jeg hadde hatt noen venner å dele disse Sofalørdagene med, var jeg stort sett fornøyd med å ha dem. En god sofa, litt snacks, og en film. Filmen trenger ikke være god. Det kan være en hvilken som helst film, så lenge den er underholdende og du av en eller annen grunn har lyst til å se den. Jeg liker å dra frem noe litt anerkjent hvis noen andre skulle få lyst til å tilbringe en Sofalørdag sammen med meg, men når jeg er alene blir det ofte jentefilmer.

Jeg tror jeg vil ha flere Sofalørdager utover høsten og vinteren.

Livsglede For Alle

Noe som visstnok ble gitt på skolen den første uken, enten den dagen jeg var borte eller den dagen jeg kom litt sent, var informasjon om dagen i dag. Den informasjonen jeg klarte å ta til meg, var at denne mandagen skulle det være et stort Livsglede for Eldre-arrangement. Den informasjon jeg derimot ikke fikk med meg, var den om at deltagelse fra tredjeårsstudenter som hadde praksis i hjemmetjenesten, var obligatorisk. Oss og førsteårsstudentene. Så jeg møtte opp på praksisstedet mitt som vanlig, stusset veldig over at jeg var den eneste studenten på stedet, og hadde en nagende følelse av at noe var galt. Så fikk jeg en SMS fra ei på gruppa mi, som lurte på om jeg ikke kom på arrangementet. Hektiske SMS-er ble sendt frem og tilbake, og etter en liten rådslagning med hjelpepleieren jeg kjørte sammen med, fant vi ut at jeg bare skulle slippes av ved sonen igjen, og så sykle til E.C. Dahls-parken snarest, for å få med meg så mye som mulig. På dette tidspunktet var jeg både demotivert og gretten, og forbannet det hele. Men, som selv den gretneste hufse lærer med jevne mellomrom, hender det at kjipe ting snur seg rundt og blir bra.

Først noen ord om "Livsglede for Eldre." Det er rett og slett et enestående og fantastisk prosjekt, i stor grad drevet av sykepleiestudenter. Poenget er at man arrangerer forskjellige aktiviteter for eldre, og får med engasjerte studenter til å være ledsagere, og så skaper man rett og slett litt mer livsglede i de eldres hverdag. Da jeg først begynte på sykepleiestudiet, ble vi vist en video som introduserte prosjektet, og som viste en av turene som var blitt arrangert, med noen uttalelser for noen av de eldre som hadde vært med. Det var intet mindre enn rørende, og selv en gammel grinebiter som meg ble rent varm om hjarterota. Jeg syntes fra første stund at det var et fabelaktig tiltak, og hadde enhver intensjon om å melde meg som ledsager til alle arrangementer. Det er med skam jeg innrømmer at det aldri skjedde. Stort sett fordi tidspunktet ikke passet, men også noen ganger fordi jeg ikke orket. Jeg meldte meg én gang, men klarte deretter å glemme datoen(!) og gikk glipp av det hele. Skamme seg.

Dette arrangementet gikk jeg jo også forsåvidt nesten glipp av. Men takket være min flotte gruppevenninne, fikk jeg med meg det meste. De begynte ikke før 10, så jeg kom bare halvannen time for sent. Jeg bistod mye i "kjøkkenet" - skjenket drikke, serverte, klargjorde grillmaten, og skjærte kakestykker til slutt. (Det vanket ikke rent lite rester på oss studentene etterpå, heller.) Da det hele var over, fikk vi som hadde vært på "kjøkkenet" en blomsteplante som takk for innsatsen, for vi hadde stått på hardt. Jeg ble selvfølgelig veldig glad for blomsten, men det som gjorde meg mest takknemlig for at jeg faktisk hadde fått med meg dette arrangementet, var synet av alle disse glade, gamle damene og herrene. Flere av dem stoppet litt ved "kjøkkenet" vårt og takket hjertelig for mat og drikke og en flott dag, mens de smilte rynkede smil fra øre til øre, og øynene strålte bak tykke brilleglass. Jeg ble også glad over å se så mange førsteårsstudenter som oppriktig lot til å bry seg om sine respektive eldre. De satt sammen med dem, flere ved hvert bord, pratet og lo og var så søte og hyggelige, holdt dem i hånden og hjalp til med hva det måtte være. Det var flott å ha vært med på dette, og jeg håper jeg får mulighet til å bidra på flere slike aktiviteter i framtiden.

Har du 20 minutter til overs for å se en dokumentar som sannsynligvis vil gjøre dagen din litt finere? Den vil få deg til å smile og bli varm innendørs. Du har min hufsegaranti. Hva venter du på? Se dokumentaren om organisasjonen som har revolusjonert eldreomsorgen!