Som Perler På Guds Snor

Jeg har ikke nedtegnet så mange takknemligheter de siste dagene. Det skyldes ikke at jeg ikke har kommet på takknemligheter å skrive om - tvert imot. Det skyldes at jeg har vært for opptatt med å baske og rulle i disse takknemlighetene, slik at jeg bare ikke har hatt så mye tid til overs for blogging. Men på en rolig søndagskveld (søndager er fremdeles fantastiske), kan jeg unne meg noen glade tanker.

Mye fra denne uken er verdt å være takknemlig for. I går fikk jeg treffe visse trivelige kjente som jeg ikke treffer så ofte, samt noen jeg ser mer jevnlig, men som jeg ikke setter mindre pris på å henge litt med av den grunn. Bare det i seg selv at jeg var blitt invitert til festen, var i utgangspunktet grunn nok til å være fornøyd. På fredag var jeg kjempefornøyd med å få stuka inn litt solospilling med Maja, i den fantastiske World of Darkness-kampanjen hennes. Noe hun tok seg tid til, enda hun generelt er kjempetravel med masse ting å gjøre, og deadlines og skole og andre kampanjer og jeg vet ikke hva. Jeg følte meg både viktig og verdsatt, og det satte jeg stor pris på. På torsdag hadde jeg en fornøyelig alenetur på kino. Det er virkelig undervurdert å dra på kino alene. Det er helt greit. Jeg sier ikke at jeg misliker å dra sammen med andre, men jeg liker å dra alene også. Denne gangen så jeg Mamma Mia!, og storkoste meg.

For å si noe om dagens takknemlighet spesifikt, så er jeg takknemlig for at det har vært så nydelig vær. Sol og varme og blå himmel. Godt mulig den siste vakre sensommerdagen i år, man vet jo aldri. Den siste vakre augustdagen, i alle fall. Den ble feiret med en liten engangsgrill i Narkoparken, sammen med Ingrid. Og to kjekke fyrer som trente med noen slags kjepper, noe kampsportgreier, og spesielt han ene var ganske fin å se på. Jeg fikk rett og slett klamret meg litt ekstra til den gode sommerfølelsen.

Før grillinga i parken, var jeg på trening. Sesongens første treningstur, etter å ha fått nytt kort hos NTNUI. Det var Mari som klarte å overtale meg til å bli med, og selv om det virket som det høyeste fjellet i verden å måtte bestige da jeg skulle kle på meg og forlate huset, var det vel verdt det. Definitivt. Vi rodde, vi sykla, vi svetta og sto på, og følte oss fantastisk spreke og flinke. Det er utrolig flott å ha venner som drar en med i de periodene en selv ikke klarer å dra seg selv noe sted. Hatten av for det også, gitt!

Søndag

Dagens takknemlighet er noe veldig enkelt, noe. Jeg er utrolig takknemlig for at det finnes søndager. Mmmm, søndag, den herligste, mest avslappende dagen i uka. Man kan sove lenge, og bare sløve rundt hele dagen, og det er helt greit. Ingen forventer noe av deg denne dagen, verken av arbeid eller aktivitet, med mindre noe spesielt er planlagt på forhånd. Ingen forventer at du skal dukke opp på en eller annen fest. Du bare gjør som du vil, når du vil.

Denne søndagen er en kombinasjonssøndag. Jeg har sløvet litt, og så har jeg litt planer for senere. Hittil har jeg sovet lenge, tatt en dusj, trent litt på min Wii Fit, og spist litt ymse småtteri, såsom en banan, litt ostenachos, og noen Bixit-kjekser. Nam, frokost. Om tre kvarter skal jeg rusle over gata og dumpe den søte lille stumpen min på et bussete, og ved ankomst skal jeg spille litt rollespill til det ikke blir så veldig sent.

Søndager er deilige. Jeg stresser sjeldent på søndager. Da må det være noe eksepsjonelt viktig.

Dagens Takkneligheter

Ja, jeg skriver takknemligheter, i flertall, for akkurat i dag føler jeg at jeg har ganske mye å være takknemlig for. Og klokken er bare halv to om ettermiddagen. Utrolig! sier du. Sant! sier jeg.

For å begynne med det overfladiske og materielle først, så er jeg veldig takknemlig for studielånet mitt (skjønt denne takknemligheten vil trolig gå over om et år, når tilbakebetalingen begynner). For en materialist som meg selv, er det lite som er så herlig som å sjekke saldoen på konto og se at der ligger det 17000 vidunderlige, sexy og glamorøse kroner. Dette har videre spredt seg til en rekke andre takknemligheter. Jeg er takknemlig for at jeg kunne kjøpe inn nye klær for høsten. Jeg er takknemlig for at jeg kunne kjøpe sesong 2 av Heroes. Og jeg er takknemlig for at jeg kunne kjøpe meg Wii Fit. Endelig.

Wii Fit fortjener forøvrig et eget avsnitt. Selv om jeg kjørte den i går, var det først nå i formiddag at jeg fikk satt den opp og poppa trimkirsebæret. Jeg ble målt og veiet og vurdert, og ikke overraskende har jeg en mye høyere BMI enn jeg burde - og det er ikke på grunn av muskler, kan jeg love deg! Derimot var det en hyggeligere opplevelse å få vurdert min Wii Fit-Alder (WFA). Vel, ikke i første omgang. I første omgang ble min WFA 38. Intet mindre enn 12 år eldre enn jeg faktisk er. Mii-en min skammet seg på skjermen og hang med hodet, mens den holdt seg til ryggen og hadde smerter. Slettes ikke ulikt hvordan korsryggen min føltes i går, faktisk, og et kort øyeblikk tenkte jeg "jøss, 38 år, ja det var jaggu litt yngre enn jeg hadde trodd." Men, etter over 20 minutter med litt øvelser, ble jeg testet og målt igjen, og fikk på nytt vurdert min WFA. Denne gangen ble jeg 21 år gammel, hele fem år yngre enn jeg er! Hurra! Da kjente jeg meg fryktelig stolt. Jeg er allerede veldig glad i min Wii Fit.

Noe annet jeg er takknemlig for, er venner som deler min lidenskap for rettskriving, og som ikke er redd for å rette litt kritikk mot folk som aldri gidder å engang prøve å skrive skikkelig. Noen av dem kaller seg dyslektikere, noen av dem er dyslektikere, men nesten alle lener seg på denne ene lidelsen som om den skulle unnskylde alt i hele verden. De andre bruker "men jeg er stolt over dialekta mi" som argument og unnskyldnig for å ikke lære seg grammatikk eller rettskriving. Som oftest føler jeg at jeg kjemper en allerede tapt kamp mot denne enorme hurven folk, men nå og da kommer det noen likesinnede og stråler på offentlige forum med sine kommentarer. Det setter jeg umåtelig stor pris på. Det er viktig å ivareta skriftspråket.

Helt til slutt nå er jeg takknemlig for at jeg har funnet energien jeg trengte til å rydde rommet mitt, og for at det faktisk er sol og blå himmel ute. Det har vært lenge siden sist. Jeg er også takknemlig for at jeg har mat å spise, nå som jeg er sulten, og for at jeg kanskje har funnet en ny person til kollektivet. Slettes ikke verst.

Et Nytt Prosjekt

Det har gradvis gått opp for meg at folk klager så mye. Og ikke på noe vis er jeg selv unntatt fra kategorien "folk." Vi klager for mye, og vi fokuserer for mye på det negative. Det er så mye lettere enn å fokusere på bare det positive. Jeg er verken noen filosof, antropolog eller psykolog, så jeg aner ikke hvorfor, men slik er det altså. Noen har en god dose møkk de må karre seg gjennom nesten daglig, og har egentlig alt for få lyspunkter enn de fortjener, mens andre generelt har det ganske bra, men klarer likevel å finne de få negative aspektene i livet sitt og klager over dem.

Jeg klager en del. Av og til fordi det skjer noe dritt i livet mitt (og en ulykke kommer som kjent sjelden alene), men ofte fordi jeg fokuserer på det negative. Og jeg liker å klage. Faktisk. Jeg elsker å rante i det uendelige om alt som irriterer meg og plager meg og deprimerer meg. Sykt, men sant.

Derfor har jeg nå opprettet denne bloggen. Ikke som en klagemur, det har jeg allerede min hovedblogg til. Nei, denne bloggen skal jeg bruke til å skrive om det positive. Minst en gang i uka, helst daglig, vil jeg velge ut noe fra livet mitt som jeg er takknemlig for. Det kan være en ting, en person, en begivenhet - hva som helst. Som en påminnelse for meg selv, og eventuelle lesere, om at det alltid finnes et eller annet positivt, hvis man bare ser nøye nok etter.