Årsevaluering 2009

I begynnelsen av året skrev jeg en profeti for hvordan jeg så for meg at dette året skulle bli. På tide å evaluere dette, og se hvor utrolig feil jeg egentlig tok. Jeg skal kjapt oppsummere hva jeg gjorde og ikke gjorde av det jeg hadde forutsett, og for hver måned gi en profeti-score for ca hvor mange prosent riktighet jeg har hatt.

Januar
Jeg jobbet faktisk flittig med bacheloroppgaven. Jeg fikk ingen kickstart på trening, og ga bacheloroppgaven skylden for dette. Det snødde ikke masse, jeg gikk aldri på ski, og jeg satt aldri foran peisen og koste meg med kakao. Profeti-score: 15%

Februar
Vedlikeholdt ingen treningsrutiner, og hadde ennå ikke engang påbegynt dem. Jeg hadde medisinsk praksis på St.Olavs Hospital. Jeg hadde en relativt fornuftig døgnrytme på grunn av dette, og spiste litt mer jevnlig og sunnere enn tidligere. Jeg gikk verken på ski eller skøyter. Profeti-score: 50%

Mars
Dro til Bergen på Firefly-laiv, traff masse trivelige laivere og storkoste meg. Benyttet samtidig anledningen til å besøke en god, gammel venninne som for tiden residerer der, noe som var en ekstra bonus (skjønt ikke en del av profetien). Jeg fullførte praksisperioden, men hadde ennå ikke kommet i gang med noe trening. Våren begynte å melde sin ankomst (i alle fall i Bergen), men jeg kjøpte ingen nye klær, og om jeg hadde gjort det hadde de neppe vært i en størrelse mindre. Profeti-score: 50%

April
Masse arbeid med bacheloroppgaven, men minimalt med koselige middager og kakekvelder (vi klarte å få til én middag, da). Mor og jeg dro en snartur til Glasgow i påskeferien, men det ble ikke noe Star Wars-spilling verken i forkant eller etterkant av dette. Det var vår i full blomst (i alle fall i Skottland). Profeti-score: 50%

Mai
Intensiteten på bacheloroppgaven økte definitivt. Det ferdige arbeidet ble faktisk kjempebra (til tross for middelmådig karakter), og hele bachelorgruppa nøt deilige, avslappende fridager etter at den var levert - på Kreta. En kjempebonus! Grunnlovsdagen ble ikke feiret på den "tradisjonelle" hytteturen, men ble i stedet unnskyldning for å gjemme meg inne på rommet for å unngå overbefolkede bygater. Jeg kom meg heller ikke til Oslo. Profeti-score: 30%

Juni
Jeg ble ferdig på skolen og kunne kalle meg autorisert sykepleier, da muntlig eksamen gikk strålende (med minimalt av forberedelser og lesing, vel å merke). Det obligatoriske kurset jeg tidligere hadde gått glipp av ble ingen hindring, heldigvis. Jeg begynte å jobbe på ferievikariat i slutten av måneden, og var kjempefornøyd med dette. Avslutningslunsjen med kullet var på ingen måte trist eller melankolsk - jeg var overlykkelig for å være ferdig. Profeti-score: 80%

Juli
Det ble ingen kjolelaiv på meg, da det ikke ble noen ferieuke denne måneden. Jeg innså at det er litt ugunstig å be om fri midt i fellesferien når man er ferievikar. Mine store "tjene masse penger"-planer knustes da jeg fikk akutt galleblærebetennelse og ble diagnostisert med gallestein, lagt inn på sykehuset i en uke, og gikk glipp av mange vakter som jeg ikke fikk sykepenger for fordi jeg nettopp hadde begynt i jobben. Jeg innså dessuten at jeg slettes ikke hadde trent i det hele tatt så langt i løpet av året, og kjolene ville bare sett ut som potetsekker på meg uansett, så det var egentlig like greit. Det ble lite jordbærspising og bading (men i det minste noe), og mest jobbing. Det ble også et bryllup, hvor jeg var brudepike. Profeti-score: 35%

August
Måneden bød på studiestart likevel, da jeg valgte å gjenoppta mine tidligere litteraturstudier ved NTNU, ved siden av deltidsvikariatet. Jeg kikket lengselsfullt på boligannonser, både for salg og leie, og innså skuffet at tiden ennå ikke var moden for å finne noe bedre og dyrere. Nevnte bryllup som jeg tidligere trodde skulle være i august, hadde blitt flyttet til juli. Jeg begynte ikke å trene, da jeg var fattig som en kirkerotte. Profeti-score: 0%

September
Jeg fortsatte å kikke på boligannonser, men gikk helt bort fra tanken om kjøp. Ingen bank gir lån til noen som ikke har fast jobb. Jeg fikk ikke spart noe penger, da alt jeg tjente forsvant ganske så kjapt i nødvendige regninger og utgifter. Fortsatt ingen trening. Profeti-score: 0%

Oktober
Jeg kjøpte ingen leilighet på Møllenberg, eller noe annet sted. Jeg ble ikke huseier, og selv om jeg fortsatt var autorisert sykepleier, var jeg uten fast jobb og hadde kun et tilkallingsvikariat å livnære meg på. Jobbet altså slettes ikke fast, men ganske flittig når jeg ble tilbudt vakter. Følgelig ingen pakking, da det ikke ble noe boligkjøp og flytting. Fortsatt ingen trening. Klarte derimot å få et par langhelger i Oslo, i forbindelse med StL. Profeti-score: 10%

November
Jeg flyttet ikke til Møllenberg, eller til noe annet sted. Ingen rolige, stille og deilige kvelder hjemme i eget, gode selskap (eller jo, men ikke på den måten jeg hadde tenkt, og dermed ikke fullt så deilige), og ingen gode venner på middagsbesøk. Heller ingen innflyttingsfest. I stedet for å glede meg til jul, begynte jeg heller å stresse over at det var så kort tid igjen. Profeti-score: 5%

Desember
Da jeg ikke hadde noen fin leilighet, ble det heller ingen fin pynting av verken det ene eller det andre (med unntak av juletre som kom opp på lille julaften, og svibelen jeg fikk i gave fra et par gode venner). Jeg skulle egentlig ha tre eksamener, men fikk ikke tid til den ene, og ble sykemeldt fra de to andre pga galleblæreoperasjon. Derimot ble det høytidsjobbing, slik jeg forutså, og jeg har tatt det med godt humør. Ingen gamle klær ble donert til Frelsesarmeen, og kun to julekort ble sendt (sammen med gaver i posten). Profeti-score: 20%

Konklusjon
Lite av det jeg hadde planlagt og forutsett skjedde, strengt tatt. Med unntak av ganske spikra ting, slik som å bli ferdig på skolen samt laiv og et par reiser, tok jeg ganske feil i mine optimistiske spådommer. Men året har også vært preget av en god del ting jeg ikke hadde forutsett. Noe av dette var ikke så bra, men en del har vært kjempebra, slik som uka på Kreta i mai, eller det at jeg fikk jobb i England. Spennende saker. 2009 gjorde kanskje ikke så mye ut av seg som jeg hadde håpet, men det la kanskje et grunnlag for at 2010 skal kunne gjøre det?

Nedtelling

Det er altså 12 dager igjen til jeg reiser til England nå. Til tross for hastverk og stress angående flytteprosessen, gleder jeg meg veldig. Det skal bli kjempespennende å komme til et helt nytt sted, bli kjent med nye folk, oppholde meg i et mye mildere klima, finne leilighet, komme til ro, og i det hele tatt starte på et helt nytt kapittel av mitt liv. For lenge har jeg nå forsøkt å tviholde på en tilværelse som de fleste i min omgangskrets allerede har snudd ryggen til, og det har gitt meg en økende følelse av å ikke passe inn. Jeg har blitt oppfordret til å se framover, legge fortiden bak meg, "bli voksen" så å si, og akseptere at livet går videre, folk vokser fra hverandre, og at ting som en gang var viktig for andre ikke lenger er det. Jeg har brukt mye tid på å fornekte dette, men nå som jeg endelig har tatt oppfordringen til meg og faktisk skal videre med mitt eget liv, føles alt betraktelig bedre. Jeg er ikke lenger den som står igjen alene. Jeg er den som suser fram, griper mulighetene jeg får, og legger fortiden bak meg. Et nytt liv, en ny tilværelse, en ny Vero.

2009 gikk på ingen måte slik jeg planla og forutså for et år siden. Ingen spikra, fast jobb som sykepleier i Trondheim. Ingen kjøp av leilighet på Møllenberg. Ingen flytting i løpet av høsten. Og akkurat nå er jeg egentlig ganske glad for det. Jeg er ikke klar til å gro fast på ett sted ennå. Flere eventyr venter fortsatt på meg. 2010 blir Året med stor Å.

Julefred

Jeg merker at mange innlegg handler om jul nå, men jeg lar det stå til, for det er jo tross alt jul. Nå er den her endelig igjen. Og jeg er veldig glad i jul. Selv når jeg ikke egentlig hadde planer om å gjøre noe særlig julete i år, klarte det jaggu å snike seg inn noen elementer likevel. Plutselig, i siste liten, sluttet jeg å stritte imot og falt for alle julete fristelser. Så ble det altså likevel juletre med pakker under, kakebaking, marsipangris og julebrus - og er jeg særdeles fornøyd med dette. Særlig juletreet. Jul uten juletre er bare ikke ordentlig jul. For første gang i år kjøpte jeg vanlig gran i stedet for edelgran. Jeg kjøper vanligvis edelgran fordi den ikke drysser, og fordi jeg egentlig synes den er en anelse finere. Men i år skal jeg jo flytte før julen egentlig er over, så da var det ikke så nøye med dryssinga, og vanlig gran fikk jeg for halve prisen av en edel. Ikke at vanlig gran er stygg, altså. Jeg er kjempefornøyd med årets tre, og har allerede knyttet sterke emosjonelle bånd til det, sånn som jeg alltid gjør med juletrær. Trær er for meg noe som har både sjel og følelser, og det er viktig for juletrærne at de får fylt sin funksjon. Derfor skal jeg passe på å bruke mye tid på å sitte på stua og beundre treet når jeg er hjemme, slik at det føler seg verdsatt.

Ettersom jeg jobber på julaftens kveld, benyttet jeg anledningen til å treffe litt familie på lille julaften. Den delen av familien som faktisk er skikkelig ålreit, koselig og grei å ha med å gjøre. Min kusine og hennes 8 år gamle datter. Selv om våre mødre konsekvent klarer å krangle (med både hverandre og oss) så busta nesten fyker, klarer min kusine og jeg å oppføre oss som folk. Stort sett. Julaften hos min kusine i fjor var kjempekoselig, og lille julaften der i år var også veldig bra. Jeg fikk være med på å pynte treet, så i løpet av dagen og kvelden har jeg altså pyntet hele to juletrær. Slettes ikke verst. Etterpå så vi alle på "Grevinnen og hovmesteren", selvfølgelig. Da er det endelig jul.

Julesnø

For første gang på noe som føles som en evighet, har vi endelig hvit jul igjen. Allerede fire dager før julaften kom snøen denne gangen, og i skrivende stund ser det ut til at den kommer til å ligge i alle fall et par dager til. Hurra! Det er et eller annet spesielt og magisk med snø i desember, som bare gir meg den ultimate julestemning, selv når alt annet går galt. Må jeg jobbe? Har jeg fått lite gaver? Har moren min valgt å dumpe meg den ene julekvelden jeg har fri? Står juletreet skjevt? Må jeg stresse med pakking og flytteplanlegging? Null problem - det er i det minste snø. Deilig, hvit, frisk og dalende julesnø. Og Bing Crosby som synger.

Jul med din glede

For første gang på mange år føler jeg ikke at jeg stresser helsa av meg for å få en drøss med ting i orden til jul. Det kan ha noe å gjøre med at jeg egentlig ikke får så mye jul i år og dermed ikke bryr meg så mye, eller det kan være fordi jeg generelt har klart å stresse ned meg selv. Når man skal jobbe hele jula, inkludert kvelden på julaften, er det egentlig ikke stort å stresse med. De fleste gaver er kjøpt inn. Jeg skal prøve å få kjøpt et lite juletre, slik at jeg har noe å legge gavene mine under, slik at jeg kan glede meg til å åpne dem etter å ha kommet hjem fra jobb i 22:30-tiden på julaften. Min ene bofelle er hjemme i jula, den andre regner jeg nesten med kommer til å være hos sin familie på julaften, så da kan jeg forhåpentligvis nyte kveldens siste timer i fred og ro.

Noen vil kanskje synes det er veldig bedrøvelig at jeg jobber på kvelden på julaften. Og hvis noen hadde spurt meg for et år siden, ville jeg vært helt enig. Men akkurat i år passer det meg i grunn helt fint. På grunn av familiekomplikasjoner er faktisk jobben mest sannsynlig det stedet jeg kan være i høytiden hvor jeg vil ha det mest koselig, få mest julestemning og minst bråk. Heldigvis (for andre) har jeg ingen venner med like dysfunksjonell familie som meg, og dermed ingen venner å alternativt feire julen sammen med i stedet. Jeg ble ikke ufrivillig pådyttet det vaktskiftet. Jeg var takknemlig for å kunne få det. Såklart er det en del av meg som skulle ønske jeg kunne hatt en normal hyggelig familie- eller vennejul med en skikkelig feiring og fri i jula, men når det skipet har seilt skal jeg sannelig gjøre det beste ut av situasjonen. For ikke å snakke om tillegget i lønna!

Jeg har forøvrig også unnet meg en julegave til meg selv, som en liten ekstra trøst. Drevet av tanken om at "jeg må jo ha noe å spille DVDene mine på når jeg flytter" har jeg gått til innkjøp av en X-box. Den er svart og stilig og har fått navnet Daddy Cool. Vi kommer til å få mange fine timer sammen, min nye bestevenn og meg.

Jeg trøster meg også litt med at til neste jul har jeg sannsynligvis fri. Privatklinikker pleier jo å ha stengt i høytider.

På flyttefot

Det måtte litt mas til fra min side for å faktisk få nyheten, men nå har den kommet: Jeg har fått jobbtilbud i Bristol, England. Jeg har brukt noen timer på å snakke om og tenke over saken, og har vel mer eller mindre kommet fram til at jeg skal akseptere tilbudet og flytte dit, med mindre et eller annet fryktelig dramatisk og uventet skjer.

I så måte lanserer jeg nå min nye blogg, Road to Bristol. Kort og godt skal den handle om livet mitt i Bristol, for de som måtte være interessert i det. Jeg har skrevet litt i den allerede, men holdt det for meg selv, da "delete"-tasten hele tiden har ruget truende på toppen av menyen i fall det ikke skulle bli noe av.

Nå som den første "å herregud så overhveldende og skummelt, tør jeg virkelig gjøre dette??"-fasen går mot slutten, har jeg i større grad begynt å glede meg. Så nå er det mye gleding. Veldig mye gleding. Jeg har så mange planer allerede. Greit, det er ikke akkurat Skottland, men det er nært nok. ;)

Gode galleblære

Et 27 år gammelt forhold tok slutt nå sist fredag. Det var på tide å bryte av med min kjære galleblære, som gjennom de siste 10 årene i mer eller mindre intense perioder har gitt meg trøbbel og smerter. Litt spesielt å i en alder av 16-17 få en sykdom som har gamle damer som sin vanligste pasientgruppe. Man vet ennå ikke helt hva det kommer av. Får meg til å lure på hva 17 år gamle meg hadde til felles med gamle damer? Jeg hadde i alle fall ikke oppdaget mine første grå hår ennå. Jeg var ung og sprek og aktiv. Ingen brukket lårhals. Nei, det er et komplett mysterium.

Uansett årsak, så er det over nå. Fredag 11. desember 2009 dro jeg til Orkdal Sjukehus for å få fjernet det hele. Full pakke. Jeg var ikke det minste nervøs. Nei, helt sant. Tvert imot, jeg gledet meg, og hadde gledet meg i mange måneder. Gledet meg til å bli kvitt plagen, gledet meg til å få narkose, gledet meg til å slappe av i en sykehusseng og bli passet på, gledet meg til en slik helt ny opplevelse. Jeg var kjempegira da jeg ankom sykehuset på morgenkvisten, munter og smilende og jeg tror sykepleierne ikke var helt sikre på om jeg bare feika det eller faktisk var så rolig, for de sa hele tiden ting som "Dette kommer til å gå så bra" og slikt - hvorpå jeg alltid svarte "Javisst" med største selvfølgelighet.

Ingenting gjorde vondt. I det hele tatt. Et lite stikk i hånda for å feste et perifert venekateter var kanskje det mest ubehagelige. Deretter var det bare å slappe av mens narkosen flommet inn i kroppen min, gjorde meg kjempesvimmel i sånn ca. 10 sekunder, og deretter slo meg komplett ut. Det neste jeg husker var å våkne igjen, på overvåkningsrommet. Det var en klokke på veggen like foran meg, og jeg la merke til at den var 10, og jeg regnet meg fram til at jeg måtte ha vært dopa i sånn ca halvannen time. Kjapt og enkelt. Så var klokka halv elleve, kvart på elleve, kvart over elleve, kvart på tolv, og så trillet de senga tilbake til rommet på sengeposten. Jeg ble oppfordret til å prøve å stå opp og gå på do så fort som mulig, og klarte da det uten problemer. Noe fortumlet og lett svimmel, riktignok, men det var da bare morsomt. De påfølgende seks timene, fram til jeg ble hentet hjem igjen av en bil full av flotte venner, gikk for det meste bort til slumring. Sovne, våkne, sovne, våkne, prøve å følge litt med på Scrubs på TV, sovne, våkne ... Det var herlig. Fullstendig avslappende. Jeg skulle faktisk ønske det hadde vært en noe mer omfattende operasjon, slik at jeg kunne blitt der lenger.

Tilbake i hverdagens dagligdagse mas og kjas, tenker jeg tilbake på operasjonsdagen min som en udelt positiv opplevelse. Hvis jeg noen sinne må opereres for noe igjen, vet jeg i alle fall at jeg ikke kommer til å grue meg da heller. Og jeg vil på det sterkeste oppfordre andre potensielle operasjonspasienter å bare ta det med ro. Det er faktisk helt ålreit.

Stilling: Engel

Noen ganger kommer det en aldri så liten påminner om hvorfor jeg har den jobben jeg har. Noe som bevarer motivasjonen for å stå opp om morgenen og gjøre det jeg har gått på skole i tre år for å gjøre, selv for en fislete liten lønn i en høyst ustabil stilling. For en uke siden reiste en av våre pasienter hjem igjen, etter nesten en måned på institusjonen. Dette er brevet hun ga oss før hun dro:

"To Dr. G and his Angels,
A THANK YOU FROM ME, WITH MUCH GRATITUDE, ALWAYS.

Det var 9. nov. da jeg kom hit til LBS. Nervøs men håpefull. Trodde nedtrappinga wille bli tøff og skremmende. Var mye redd de første døgnene. Fra dagboka mi ser jeg at alt jeg da tenkte på var MEG og hvordan jeg hadde det. Skrev til og med ned tidene da medisinen ble utlevert og regna ut hvor lang tid til neste dose. Det var netter med dårlig søvn, mye vandring i korridoren, tårer og snørr på sengekanten. Banken på døra til dere så snart klokka ble 08:00. Spurte på morgendosen.

Tiden sto stille da. Nervene knirket. Tankene surret. Svimmelheten plagsom. Så mange tanker, så mange følelser, så mye TÅKE. Men, i tåken var jeg aldri alene: Der var også Dr. G and his Angels. Det var bare å rekke ut hånden. Et stille "hjelp meg" møtte kun forståelse, varme, oppmuntring, trygghet, vennskap og så mye, mye mer. Finner ikke ord for alt jeg ønsker å si. Jeg så dere gjennom mine mascarakledde vipper. Smilte tappert med mine rødmalte lepper. Sobrildronninga var på vei mot et nytt og bedre liv.

Tåken lettet, den! Akkurat som dere sa. Jeg merket det tydelig en kveld der ute på verandaen. Himmelen var plutselig der. Stjernene blinket. jeg hadde løftet på hodet og KIKKET OPP. Nydelig ... nydelig. Turene på Lade-stien forandret seg. De fikk plutselig omgivelser. "Så vakkert det er her". Sjøen, trærne, buskene, høstløvet. Lyden av løvet under skosålene, fargene. "Hei ... der er en liten fugl". Den kvitret. NYDELIG.

Så ser man plutselig fjesene som hører til stemmene og latteren. Titter rundt på sine medbrukere. Forstår hva stemmene sier. LYTTER. LER. Ha ... HÆRLIG.

Dr. G and his Angels har trengt seg igjennom tåken. Så mange vakre mennesker her. Slik et lite sted. Så mye varme her. Latter ... humor. Jeg blir med. Jeg ler, smiler, føler. JEG LEVER. Mine kvaliteter kommer fram. Jeg vil gi av dem. Spre dem rundt meg. Forståelse, varme, latter, empati, vennskap, en hjelpende hånd. DET ER MEG ... UT FRA TÅKEN. Jeg liker meg. Jeg er OK. Jeg LEVER.

Har ikke greit dette alene. Jeg takker dere med hele mitt hjerte. Dere fant meg i tåken. Jeg ble ikke borte. Druknet ikke. TAKK.

Med de varmeste hilsener fra NN
(Ex-Sobrildronning som aldri glemmer)"

Adventskos

Det som jeg i utgangspunktet hadde sett for meg ville bli en kveld hovedsaklig preget av administrativt arbeid med litt mat, endte opp med å bli tidenes adventskosekveld. Der var det pyntet til jul, det luktet pepperkaker og klementiner, det ble servert grøt med mandel i, noen hadde kjøpt med verdens deiligste kake, og bare kjempetrivelige, hyggelige, herlige mennesker var til stede. Jeg følte meg både velkommen og inkludert, og det var helt ubegripelig digg. Alt var ordnet, alt var så enkelt, alt var så greit. Ikke noe mas, ingen innvendinger til ditt og datt, ingen som plutselig og uforutsett skiftet mening om noe som tidligere hadde vært inplisitt. Jeg innser at det finnes ennå folk som ikke har tømt meg, og som jeg gjerne kan tilbringe mer tid sammen med i fremtiden. Folk som gir litt, og ikke bare får. Folk jeg har noe til felles med, og føler en viss tilhørighet til. Jeg innser også at de personene som faktisk gjør tilværelsen min bedre, litt for lett havner i skyggen av de som gjør den slitsom. Jeg burde ikke la det skje, og mitt nyeste prosjekt blir å legge mer fokus på disse positive elementene som fremdeles finnes i livet mitt. Jeg må slutte å avskrive alle på vegne av bare noen få.

Veronca, Veronica, slå upp din parasoll
Din vän har gått ifrån dig, men spelar det nån roll?
Det finns så många andra, du hittar säkert en
när det dagas.