Destinasjon: Skottland

I skrivende stund sitter jeg i senga og hopper litt rastløst opp og ned mens jeg produserer en bemerkelsesverdig samling av de snodigste lyder. Om ca fem timer kommer mams. Da skal vi lage noe middag og spise sammen, før vi noen timer senere rusler ned til stasjonen for å hoppe på nattbussen til Oslo/Gardermoen. I morgen formiddag går flyet til Edinburgh. Om 24 timer er vi framme. Om 24 timer står vi vel og venter på bagasjen på flyplassen, tenker jeg. Mams gruegleder seg, mens jeg bare gleder meg.

I'd hoped and wished
And wanted so to be here
Wished and prayed
And planned it to a "t"
Prayed and wow!
Just look- it's really me here!
Walking around, strange as it seems
Somewhere beyond my wildest dreams!

Rydding: Livets balsam

Første feriedag i påsken, Skjærtorsdag, ble brukt på henholdsvis serietitting, rydding, spising og lesing. Men mest rydding og serietitting. Under ryddeprosessen fant jeg igjen min gamle venn laderen til kamerabatteriet, og dette gjorde utslaget for at Skjærtorsdag ble en Bra Torsdag. Det er definitivt en God Ting å ha batteri til kameraet sitt når man skal "hjem" til favorittbyen sin for første gang på nesten fire år. Har jeg nevnt at jeg gleder meg? Har jeg nevnt at jeg gleder meg så mye at bare det å kikke litt på et kart over sentrum får meg til å sitte med et tåpelig smil i trynet i minst ti minutter? Og at det kribler i magen? Det slo meg i skrivende stund at symptomene jeg nå beskriver er til forveksling lik symptomer folk angivelig viser når de er forelsket. Betyr det at jeg er forelsket i Skottland? Jeg ser ikke bort fra muligheten. Det ville jo i så fall være en helt ålreit - det skal visstnok være en God Ting å være forelsket.

Jeg gleder meg også over andres gleder. Jeg gleder meg på vegne av mamsen, som er så gira på denne turen at hun knapt vet hvor hun skal gjøre av seg de neste par dagene.

Jeg gleder meg på vegne av Ingunn, som endelig har fått sin andre jentebaby. Jeg fikk tilsendt et lite bilde på MMS, og eksemplaret så da riktig så velskapt ut. Gratulerer til de stolte foreldre!

Jeg gleder meg også på vegne av Maja, som har en velfortjent, lengre ferie i England nå i påska. Slitsomme reiser til tross, er jeg sikker på at hun kommer til å ha det kjempekult. Selv om mitt nettliv føles noe tomt og meningsløst uten hennes nærvær, har både hun og musklene hennes godt av litt tid vekk fra PCen, og forhåpentligvis vil hun være litt bedre når hun kommer hjem.

Ferieglede

Endelig kom påskeferien til oss stressede bachelorstudenter også. Med fire uker igjen til leveringsfrist, er vi allerede halvferdig med oppgaven, så vi var enige om at vi kunne unne oss noen fridager, slik som alle andre. Foran meg ligger nå tre late dager hvor jeg ikke skal gjøre annet enn å se film, sove lenge, og kanskje skrive et eller annet. Deretter bærer det avgårde til Skottland. Edinburgh! Glasgow! Mitt andre hjem. Min glede og fryd er grenseløs. Mor ringte meg i går, i et anfall av reisefeber og stress og spenning og generell squeee! og jeg måtte roe henne litt ned. Det er morsomt å se hvor mye hun også ser frem til denne turen, og jeg gleder meg litt ekstra selv på grunn av det. Delt glede er dobbel glede, sies det. Eller noe sånt. Det later i alle fall til å stemme.

Listen over ting jeg har å glede meg til, synes bare å bli lengre og lengre. For en kjapp og oversiktlig oversikt:

• Påskeferie
• Tur til Skottland
• Våren
• Bli ferdig med bacheloroppgaven
• En måned fri fram til muntlig høring
• Se Chicago på teateret
• Sommerjobb på Lade Behandlingssenter
• ... som sykepleier!
• Sommeren
• Spille masse Star Wars
• Bading og soling
• Kanskje en hyttetur?
• Dosing i Landsbyen
• Flytting til høsten

... aldri sur

Sent i går kveld kom jeg hjem fra en helgetur i Bergen. Det var primært grunnet levende rollespill, men jeg klarte også å snike inn litt sosial tid sammen med en gammel venninne som tidligere bodde i Trondheim (som også var så elskverdig å la meg overnatte hos henne), i tillegg til noe sosialisering i Bergen sentrum sammen med noen lokale før det var på tide å vende snuten hjemover igjen. Kort oppsummert har det vært en fortryllende tur. Det er ingen hemmelighet at jeg elsker å reise - faktisk er jeg avhengig av å reise. Jeg har med tiden merket meg den klare sammenhengen mellom at humøret mitt stadig blir dårligere desto lenger tid det har gått siden siste reise. Det trenger ikke være en lang tur, verken i tid eller distanse, bare jeg får et lite avbrekk fra hverdagens mas og kjas i Trondheim. Etter fire dager borte, kjenner jeg nå at jeg har fått ny vitalitet, nytt pågangsmot og bedre humør enn jeg har hatt på flere måneder. Herlig. Bergen er forøvrig en særdeles sjarmerende by, som jeg liker bedre og bedre for hver gang jeg er der. Og de lokale gærningene er så trivelige og vennlige at jeg får litt lyst til å klemme dem sønder og sammen og kanskje ta med meg noen av dem hjem igjen. Det hadde de imidlertid neppe blitt så glad for, så jeg kjøpte med meg en liten koseblekksprut fra flyplassen i stedet, som minne og souvenir. Han har fått navnet Bergulf.

Nå gjenstår det bare en måned med å glede seg til neste tur. Skottland rykker stadig framover i køen, og kroppen min sitrer litt av glede hver gang jeg tenker på at jeg snart skal få se mitt elskede Glasgow igjen. Hurra hurra!

And I'll Take The High Road

Det ble først nevnt like før jul. Så ble det tenkt masse på. Planen var der, men ville det faktisk bli noe av? Til slutt innså jeg at ballen var på min banehalvdel. Hvis vi skulle realisere tanken, måtte jeg ta affære. Hun er håpløs på sånt. Masse snakk, lite handling. Så jeg sjekket aktuelle flybilletter. Fant et par datoer til helt ålreit pris. Sjekket overnatting, fant noen hoteller til helt ålreit pris. Ringte henne og opplyste om dette, og spurte: "Skal jeg bestille?" Hun svarte ja. "Er du sikker?" Fortsatt ja.

Det slående, og nesten litt overraskende resultatet, er at planen faktisk har blitt sparket i live. Flybillettene er bestilt nå. Ingen vei tilbake. Søndag 12. april flyr mamma og jeg fra Gardermoen til Edinburgh. Fra Edinburgh toger vi til Glasgow, hvor vi skal tilbringe to dager og tre netter, før vi onsdag 15. april toger tilbake til Edinburg og flyr tilbake til Gardermoen.

Det kribler i magen allerede. Tilbake til Skottland. Endelig, etter nesten fire år! Vi skal shoppe i Buchanan Galleries og Sauchiehall Street, spise på Arta, spasere rundt i vestkantens Botanic Gardens. Jeg skal vise henne det skjønne University of Glasgow hvor jeg hadde alle mine fantastiske forelesninger, Winton Drive hvor jeg bodde, og introdusere henne for smakfulle herligheter som Pizza Hut i Great Western Road, og isbilen. Kanskje tar vi også en turistbuss ut til et nærliggende slott. Ad erfaring vet jeg f.eks. at Culzean Castle er nydelig og nærliggende.

Jeg gleder meg overmåte, og er godt fornøyd med å allerede kunne krysse av ett av målene for 2009, som beskrevet under Nostraveros. Det føles litt som om jeg endelig skal på besøk hjem.