Mot strømmen

Folk flest (hvor ordet "flest" er relativt) har hjem, men søker jobb. Jeg har oppnådd det motsatte; fått jobb men klarer ikke å finne et sted å bo.

Men jeg har altså jobb. Et 100% vikariat ut september 2011. Det er da noe.

Frisk luft

Gleden av å føle en lett og leken bris av frisk luft mot ansiktet er noe man ofte tar for gitt i det norske land. I løpet av mitt halvår i England savnet jeg virkelig denne friske luften. Engelsk luft er ikke like god som norsk. Her i det kalde nord er den både renere og friskere, og jeg tar meg selv i å tidvis bare sitte med lukkede øyne og fokusere på denne luften jeg puster inn. Herlig. Så enkelt, men samtidig så virkningsfullt.

Mat

Atter en gang finner jeg meg selv takknemlig for den fine diner'n Pair-A-Dice i Trondheim sentrum. I dag serverte de meg herlig frityrstekt kyllingfilet med BBQ-saus, hjemmelaget potetmos og stekt maiskolbe. Nam! Også deilig, hjemmelaget milkshake, selvsagt. Nammenam! Retten het Fingerlickin' Chicken og kostet skarve 180 kroner. Verdt hver eneste krone.

Trøndersommer

Så var jeg altså endelig hjemme i Norge igjen. Uten jobb, uten noe sted å bo, men det er ikke noe stress når man kjenner så mange snille mennesker som tar imot husgjester og huspassere. I to uker skal jeg nå sulle rundt i favorittbyen min og nyte finværet som forhåpentligvis holder seg. Badetur på Lian. Badehelg i Landsbyen. Soria Moria-laiv på Oppdal. Det skal bli så bra.

Det er selvsagt ting jeg savner i Bristol. Jeg kom til byen i går kveld, og det var en liten stund i går ettermiddag da jeg satt sammen med noen venner og ikke hang med på noe som helst av det de snakket om, fordi jeg har vært borte en stund og var "ute av loopen", så å si. Å komme hjem og føle seg som et utenforstående objekt blant en gruppe veldig interne mennesker er ikke nødvendigvis så fryktelig morsomt. Akkurat da savnet jeg faktisk Bristol, med sine vakre parker, flotte shoppinggater, fine statuer og monumenter, og billige spisesteder. Men i stedet for å tenke på hva jeg savner derfra (og ønske litt at jeg hadde blitt værende), er det bedre å tenke på det jeg ikke savner. Slik som bråket fra nattklubben fire netter i uka. Lukten av søppel i gatene (ikke slik som i Norge, hvor luften omtrent alltid er frisk og lukter godt). Vann fra springen som ikke smaker godt i det hele tatt. Vegg-til-vegg-teppe i alle rom, til og med badet. To separate kraner i vasker - himmel så upraktisk! Og ikke minst det forferdelige jobbstedet. Min svenske kollega kunne fortelle at det bare har blitt enda verre i løpet av sommeren, så nå er jeg hellig overbevist om at jeg gjorde det rette da jeg sa opp. Herlig.

Til helgen skal jeg ut i skogen. Åh som jeg har savnet skog. Det blir dugnadshelg i Landsbyen, og jeg akter å ta med badetøy og håndkle. Det er faktisk år og dag siden sist jeg var der oppe, og i alle fall siden sist jeg badet der, så nå er det jaggu på tide! Og etter helgen skal jeg få spille mer Star Wars-rollespill. Det skal bli storveis. Deretter er det bare en uke igjen til laiven. Ikke minst gleder jeg meg til den fordi det kommer noen venner sørfra, som jeg gleder meg til å treffe igjen. Det er rett og slett veldig mye å glede seg over i disse dager, og kkurat nå har jeg det ganske bra.

På loffen

Livet mitt er i stadig forandring, og selv i perioder hvor jeg hadde trodd jeg ville holde meg stabil og i ro, har den lunefulle skjebne vist seg med andre intensjoner. Tiden i England er ganske snart over, og om bare fem dager reiser jeg tilbake til Norge for godt. Jeg gleder meg og gruer meg på én gang. Gleder meg fordi jeg har savnet mitt vakre, vidunderlige Norge så mye, og det skal bli så godt å komme tilbake til slik en fin velferdsstat som tar vare på sine sykemeldte. Gruer meg fordi jeg er arbeidsledig, og i det øyeblikket jeg forlater leiligheten her borte vil jeg også være hjemløs. Arbeidsledig og hjemløs. Det høres skummelt ut, ikke sant? Finnes det ikke et navn for slike? Boms? Kommer jeg til å bli en boms? Kommer jeg til å ende mine dager som tigger utenfor Oslo City? Skummelt, men spennende. Jeg skal leve på loffen fram til jeg finner ny jobb og får råd til å ordne med leilighet. Jeg har aldri levd på loffen før. Har alltid hatt et sted å bo, alltid hatt en eller annen form for inntekt, om enn lav og stakkarslig. Dette blir en helt ny opplevelse, og derfor gleder jeg meg til det, også.

Det er slike tanker som gjør at jeg tidvis trekker mitt Krepse-tegn i tvil. Krepser skal jo verdsette et trygt og stabilt hjem over alt annet. På sett og vis gjør jeg jo egentlig det, men jeg har også noe såpass ukarakteristisk for Krepser som en intens eventyr- og opplevelseslyst. Jeg elsker å reise, og føler meg nærmest tvunget til å flytte med jevne mellomrom. Holde meg på ett sted resten av livet? Utenkelig! Jeg funderer på om dette kan komme av at jeg egentlig skulle vært Tvilling - jeg ble jo født et par uker for sent, og nettopp dette førte til at jeg ble Kreps i stedet. Noen astrologibøker hevder at man preges av det tegnet man egentlig skulle ha blitt født i, dersom man har ankommet tidligere eller senere enn planlagt. Kanskje det? Jeg har i alle fall mange andre planeter i Tvillingene også, så forklaringen kan muligens ligge der. Eventuelt har ikke dette noe med astrologi å gjøre i det hele tatt, men jeg synes nå det er litt morsomt, jeg da. Man har kanskje ikke empirisk og vitenskapelig bevis for at astrologi ikke stemmer, men man har ikke noen flere bevis for at det ikke gjør det, heller.

Men dette ble litt ved siden av saken, som er min kommende fremtid på loffen. Kanskje jeg skal ha en egen liten blogg om nettopp det, slik som jeg har hatt om Bristol. Kanskje den skal hete "Vero på loffen"? Eller noe annet. Eller kanskje jeg lar være. Kanskje det å være på loffen viser seg å være så tidkrevende at jeg ikke får tid til å blogge i det hele tatt. Det blir så spennende å se, og jeg gleder meg oppriktig til å få denne opplevelsen i livet. Helt sant.

Tider skal komme

Det har gått en stund siden sist jeg oppdaterte mine gleder i livet her. Følgelig må dette kompenseres for, nå i form av en lang liste.

Ting jeg er takknemlig for
(i en helt tilfeldig rekkefølge):

Arbeidsmiljølov i Norge
Sykelønnsordning i Norge
Norske skoger
Norske fjorder
Norske badevann i skogene
Hytteturer om sommeren
Hytteturer om vinteren
Snø om vinteren
Snø til jul
Sjokolader fra Freia
Laban Seigmenn
Solo
Fiskeboller i hvitsaus
Joikaboller
Kollektivtrafikk i Oslo og Trondheim
Rollespill med vennene mine, både over nett og på ordentlig
Laiv, skandinavisk type
Feriepenger som man ikke forventet å få
Xbox 360
Gode bøker
Sol og blå himmel
Regn og frisk luft
Sjansen til å prøve nye ting
Muligheten for å dra hjem igjen når nye ting ikke fungerer
iPhone
Morsomme, kreative, snille og hjelpsomme og støttende venner
Ekorn i parken
Spurver
Pingviner
Gode TV-serier
Blomster i friske farger
Nye begynnelser

På plass

Halvannen måned har gått siden jeg dro hjemmefra for å begynne et nytt og bedre liv. Det store spørsmålet er selvsagt: Er det nå egentlig nytt og bedre? Det korte, enkle svaret er: Ja.

Her i Bristol har jeg alt jeg manglet hjemme i Trondheim. Jeg har egen bolig og fast jobb. Stabilitet og trygghet, men samtidig spenning og eventyr i min nye tilværelse. Jeg har fått gode venner her, som befinner seg i samme situasjon som meg, og det er herlig å igjen være omgitt av folk som har både tid og lyst til å finne på ting sammen titt og ofte.

Naturligvis er det en del ting jeg savner hjemmefra, og da mener jeg ikke bare sjokolade fra Freia. Jeg har imidlertid innsett at majoriteten av det jeg savner, er folk og aktiviteter som tilhører fortiden, og som jeg hadde savnet like mye om jeg fremdeles hadde bodd der, som jeg gjør her borte.

Jeg tar livet mer med ro nå. Til tross for at jeg jobber både mye og hardt, er jeg mer avslappet og lykkelig i min tilværelse og med min nåværende situasjon. De rolige kveldene hjemme alene i min egen leilighet er noe jeg har hatt behov for veldig lenge, og bråket fra nattklubben like ved siden av er en skarp kontrast til den indre freden jeg nå stadig oftere føler. Her borte føler jeg meg ønsket, og jeg føler at det er behov for meg. Og det er en god ting.

Når alt det er sagt, legger jeg merke til at jeg fremdeles omtaler "hjem" som Trondheim. Man må vel gi omstilling litt tid, sikkert.

Siste natt

Nærmere 30 esker er pakket og lagret i loft og kjeller, og jeg er snart klar for min siste natt i det som har vært rommet mitt i to og et halvt år, i en leilighet jeg har delt med forskjellige mennesker i tre og et halvt år. Siste natt i senga mi. Jeg kommer til å savne den mest av alt.

Nærmere 30 esker er pakket, men det gjenstår fremdeles en del. Jeg kunne nok vært mer effektiv, men samtidig kunne jeg også nå vært i en tilstand hvor jeg hadde stukket meg selv i øyet med en sløv saks av ren og skjær utmattelse, kjedsomhet og frustrasjon. Å ikke gjøre noe annet enn å pakke gjennom en hel dag kan nok være effektivt, men man kan fort bli litt gal av det. Avbrekk er viktig. Et par distraksjoner, noen episoder Glee, og en hyggelig middag med noen venner. (En av disse vennene er forøvrig Hulken; han både skremte og imponerte ved å bære et tosifret antall esker opp fire etasjer - to i gangen! En prosess jeg trodde ville ta minst en time var over etter knapt 20 minutter. Jeg hjalp jo til, men min bæreevne ble mikroskopisk i sammenligning.)

Denne siste tiden har vært fin. Jeg har sett mer til folk enn jeg har gjort på lenge, og det har vært veldig hyggelig. Det har fått meg til å innimellom tenke at jeg ikke vil flytte likevel, helt til jeg har husket at det er nettopp fordi jeg flytter at folk har viet meg all denne oppmerksomheten, og at det er mangelen på tid i andres liv som satte meg på tanken om flytting i utgangspunktet. Så jeg gjør nok det rette, og selv om tiden nå er så nære at jeg endelig har begynt å bli nervøs og små, søte(?) minisammenbrudd har meldt sin ankomst, gleder jeg meg også. Det blir et eventyr. Et nytt liv. Et liv man kan lese mer om på Road To Bristol.

Jeg kommer likevel til å fortsette å notere ned små (og store) gleder i denne bloggen, fordi jeg liker å ha et sted hvor all min positivitet, min lykke, min takknemlighet og mine håp og drømmer er samlet. Jeg lar ofte negative ting gå hardt inn på meg, så det er lett å le overbærende når jeg snakker om "all min positivitet" - men den er her. I bloggen. Tidvis godt gjemt, men like fullt i levende live.

Går livet videre?

Ingenting varer evig, sies det, og jeg kan vel ikke akkurat krangle på det. Men noen ting varer veldig lenge, til og med livet ut. Det er umulig å forutsi hvilke elementer som kommer til å bli værende, og hvilke som vil forsvinne etter en kortere eller lengre periode. Jo flinkere man er til å akseptere at det er slik, desto lettere blir det å takle det. Aksept er derfor noe jeg kommer til å jobbe mye med i løpet av dette nye året. Man mister jobber, man mister eiendeler, man mister muligheter og man mister venner. Livet er sånn. Det går videre, sies det. Eller gjør det nå alltid det?

Jeg pleide å motsette meg slike uønskede endringer som var utenfor min kontroll. Når noe gikk mot min vilje, ble jeg sur og lei og misfornøyd, som det barnet jeg fortsatt var og som ble fratatt lørdagsgodteriet sitt. Det er kanskje ikke helt rett av meg å snakke om dette i fortid, for strengt tatt er jeg ennå ikke helt framme når det gjelder dette med aksept. Forandringer er ikke noe jeg liker, forandringer fører oftere enn ikke til at jeg føler meg såret, uønsket, trengt ut, unødvendig, overflødig og en rekke andre ting som ikke assosieres med noe positivt. Til syvende og sist fører dette videre til at jeg trekker meg unna nærmest alt og alle og forsvinner helt inn i min egen verden, hvor jeg blåser opp vanskelighetene til de tar fullstendig overhånd. Jeg innrømmer gladelig at jeg dette ikke er den optimale måten å håndtere slikt på, og en dag, når jeg kanskje har litt mer selvtillit og tro på meg selv, vil ikke forandringer slå meg ut i så stor grad.

Likevel, uavhengig av hvordan jeg takler slik motgang, dukker det ikke opp av ingenting. Det er alltid en årsak, alltid en katalysator. Fellesnevneren i dette er forandring. All slags forandring som er utenfor min kontroll og som jeg ikke får til å passe inn med det jeg ønsker. Forandring i bolig, forandring i jobb, forandring i økonomi, forandring i relasjoner, forandring i folk. Jeg avskyr at folk forandrer seg, for når jeg blir kjent med noen er det fordi jeg liker den personen de er da, og det er den personen jeg blir trygg på. Når noen da plutselig (for meg) transformeres til en annen utgave av seg selv, blir de en puzzlespillbrikke som ikke passer lenger. Derfor klamrer jeg meg alltid til fortiden, til det gamle og kjente og trygge, og prøver for enhver pris å forhindre at noe forandres som jeg ikke selv ønsker eller har kontroll over. Når jeg har innsett at det slaget er tapt, at forandringen har allerede skjedd, blir jeg sur. Sur og tverr og vrang. Hvordan uttrykker man ellers at ens verdensbilde har havnet i ubalanse, en følelse av sorg og tap over en person som på en måte ikke finnes lenger?

Jeg har flere ganger måttet finne meg i forandringer jeg på ingen måte ønsket. Slik som den ene gamle kompisen som gradvis fløt over i et annet miljø, et miljø jeg ikke var en del av, og som jeg dermed gradvis så sjeldnere og sjeldnere. Dette var i grunn en relativt lett forandring å omstille seg til, fordi den skjedde nettopp litt gradvis. Jeg rakk å innse hva som var i ferd med å skje før det hadde slått til for fullt, og innen jeg virkelig skjønte at vi egentlig ikke hadde noe med hverandre å gjøre lenger, hadde jeg lært å akseptere det. Et annet eksempel er da kollektivet mitt brått ble skiftet ut totalt. Dette taklet jeg mye dårligere, fordi det skjedde fortere og fordi konsekvensene ble så mye større. Der jeg i første eksempel kunne erstatte min tapte kompis med noen nye og like gode venner, kunne jeg ikke erstatte det forrige kollektivet med et nytt og bedre et. Fordi jeg er langsint og har lett for å bære nag, gikk det lang tid før jeg klarte å tilgi personene som i mine øyne hadde forårsaket denne forandringen som gjorde livet mitt betraktelig mye trasigere. I ettertid har jeg skjønt at det ikke var riktig å laste dem for det. Ingen andre enn meg er ansvarlig for at jeg har det bra, selv om jeg ofte skulle ønske noen ville ta på seg jobben. Men da ting var som trasigst og jeg slet med å akseptere denne uønskede forandringen ble det vanskelig å legge de sårede følelsene til side og ta på objektivitetsbrillene. Det tok meg nesten et år, men jeg aksepterte også dette til slutt.

Heldigvis for meg ble jeg ikke avskrevet på grunn av galskapen min. Etter å ha jobbet meg gjennom min katatoniske tilstand av skrekk hvor puzzlespillbiter ikke passet, kunne jeg gå tilbake til en relasjon slik den hadde vært noen år tidligere. Ikke alle er like forståelsesfulle og tilgivende. For noen blir denne usikkerheten som manifesterer seg på verste vis når uønskede forandringer kommer min vei, for mye til at jeg er bryet verdt. Og det skjønner jeg godt. Det er perioder hvor jeg knapt nok holder ut med meg selv, perioder hvor jeg er så selvdestruktiv og usikker og avvisende at det halve kunne vært nok. En time hos en psykolog hadde ikke nødvendigvis vært en uting. Eller ti. Eller hundre.

Hvor skal jeg med alt dette? Jeg er ikke helt sikker lenger, jeg tror jeg mistet den røde tråden for lenge sinde. Hører dette tankesurret i det hele tatt hjemme i en blogg som liksom skal fokusere på det positive i min tilværelse? Jo, jeg tror det. Her er hvorfor:

Som jeg sa helt i starten, skal dette bli året hvor jeg jobber med aksept. Det vil alltid skje ting utenfor min kontroll, og mye av det vil være ting jeg ikke ønsker eller liker. Jeg skal lære meg å akseptere det, og bare la det gå som det går. Det ligger et håp om forbedring i dette, og håpet er det positive. Det er det jeg alltid vender tilbake til, og henter fram, når jeg ikke kan finne noe lyspunkt i en mørk himmel - dette håpet. Gode kollektiv oppløses, og jeg skal akseptere det. Gamle venner forsvinner, og jeg skal akseptere det. Sosiale nettverk blir eldre og går videre til andre faser av livet, og jeg skal akseptere det. Jeg skal ikke tilpasse meg deres nye tilværelse noe mer enn de tilpasser seg min, men jeg skal heller ikke la det gå så hardt inn på meg, det at våre liv og verdener per definisjon har sklidd fra hverandre. Jeg skal ikke klamre meg til det som har vært. Jeg skal legge det bak meg, i fortiden, der det hører hjemme. Og jeg skal være takknemlig for det som har vært. Og hvem vet - kanskje kommer det en ny forandring på et senere tidspunkt, som kansellerer den første?

Det at jeg nå straks flytter er et stort skritt i så måte. Hvis jeg nå, i et øyeblikk av de sjeldne, skal være dønn ærlig, så er jeg egentlig veldig nervøs for dette. Man kan kanskje til og med si redd. Jeg har øyeblikk hvor jeg er livredd og tenker "herregud hva er det jeg driver med?" og raser mot meg selv for at jeg har plassert meg i denne situasjonen hvor jeg tvinger fram forandring; øyeblikk hvor denne indre trassige 6-åringen roper at jeg "er dum, dum, dum!". Men jeg tror det vil lære meg mye om å gjøre det beste ut av nye situasjoner, og at forandring ikke nødvendigvis alltid er et onde selv om det kan se slik ut. Kanskje det er som det mest misforståtte tarotkortet, Døden. Uvitende blir skremt av det kortet og tror det symboliserer noe ille, mens det det egentlig betyr er nettopp forandring og overgang: Noe tar slutt, men noe annet begynner.

Jeg vet ikke hvor godt jeg vil klare å utvikle denne evnen til aksept. Kanskje det bare vil bli med håpet. Ennå den dag i dag tenker jeg på gamle venner fra barneskolen som jeg mistet på grunn av ymse forandringer, og som jeg ønsker jeg fortsatt hadde hatt. Vi var gode venner, før forandringene inntraff. Samtidig må jeg innse at det er et umulig ønske. Vennene forandret seg. Jeg forandret meg sikkert, jeg og, selv om jeg har forsøkt til mitt yttereste å forhindre det. Jeg husker ennå da jeg hang opp-ned i klatrestativet på lekeplassen som 12-åring og sa at "Jeg skal aldri bli voksen!". Jeg mente det, og jeg mener det fortsatt. Voksenlivet er kjedelig, slitsomt, masete, pliktfylt - et liv hvor man ofrer lek og moro for rutiner og jobb og regninger. Det får meg til å tenke at kanskje hele opprøret mitt mot forandringer faktisk handler om opprør mot å bli voksen? Kanskje er jeg ennå den 12-åringen i klatrestativet som bestemmer seg for å nekte å la livet gå videre, fordi det er bra slik det er akkurat nå? Kanskje frykter jeg forandring hos mine venner fordi forandring innebærer at de blir stadig mer voksne, mens jeg sitter igjen i min Peter Pan-tilværelse hvor jeg blir stadig mer alene og venter på Wendy? Eller er jeg bare rett og slett noe så enkelt som en god, gammeldags kontrollfrik som ikke takler at det skjer ting uten mitt samtykke? Vanskelige spørsmål, og jeg har vel egentlig ingen gode svar. Jeg kan kanskje begynne med å akseptere akkurat det.

Glee

Året har knapt begynt, og jeg har allerede funnet en temasang som skal holde motet og humøret oppe. Låten kommer sammen med tv-serien som skal gjøre samme nytten, nemlig Glee. Det er et eller annet udefinerbart i den serien som appelerer voldsomt til meg, og jeg er takknemlig for at den finnes. Den henter det beste fra Ugly Betty, Pushing Daisies og Hairspray, på hvert sitt vis. I tillegg har programmet gitt meg temasangen for året som har gått. Et år fylt med så mange skuffelser at jeg ikke ante hvordan jeg skulle komme meg gjennom det, hvor jeg virkelig fikk innsikt i hvem jeg kunne regne med og ikke gjennom vanskelige stunder. 2010 kan bare bli bedre.

But you put on quite a show
You really had me goin'
But now it’s time to go
Curtain’s finally closin'
That was quite a show
Very entertainin'
But it’s over now
Go on and take a bow
(For 2009)

***

Something has changed within me
Something is not the same
I'm through with playing by the rules
Of someone else's game
Too late for second-guessing
Too late to go back to sleep
It's time to trust my instincts
Close my eyes: and leap!

It's time to try
Defying gravity
I think I'll try
Defying gravity
Kiss me goodbye
I am defying gravity
And you wont bring me down!

I'm through accepting limits
'cause someone says they're so
Some things I cannot change
But till I try, I'll never know!
Too long I've been afraid of
Losing love I guess I've lost
Well, if that's love
It comes at much too high a cost!

I'd sooner buy
Defying gravity
Kiss me goodbye
I'm defying gravity
I think I'll try
Defying gravity
And never bring me down!
(For 2010)

Nostraveros 2

Selv om fjorårets spådom ikke gikk spesielt bra, hindrer det meg ikke fra å ha mange drømmer og fohåpninger til dette nye året. 2010 skal bli "mitt" år, det har jeg bestemt. Det føles litt som om jeg har ventet på det lenge, så jeg tror nok det kan by på en del spennende. Derfor presenterer jeg nå igjen mine mest optimistiske forutsigelser/ville gjetninger for hva som skal skje.

Januar 2010
Jeg pakker som en helt, klarer mot alle odds å få ting klart, og reiser til England for å begynne min nye jobb og mitt nye liv. Jeg installeres på arbeidsplassen sammen med de andre skandinaviske sykepleierne, og gjennom den prosessen får jeg et par gode venninner. Jeg finne meg leilighet i Bristol, og kort tid etter utbetaling av desemberlønna fra Lade, drar jeg på en vill shoppingrunde hos Argos. Jeg begynner så smått å gjøre meg kjent med byen. Jeg kjøper meg iPhone sammen med et forholdsvis lukrativt abonnement hos Orange.

Februar 2010
En venn fra Trondheim kommer til Bristol for å besøke noen gamle WoW-kompiser, og jeg benytter anledningen til å snike meg med og dermed øke bekjentskapskretsen min. Helga etter besøker min far og stemor London, og jeg tar turen inn til hovedstaden for å hilse på. Til daglig bruker jeg dagene mine på jobb med heftig kursing og opplæring innen operasjon, mens kveldene går med til å perfeksjonere mitt nye hjem, kinoturer, nettnerding og trening. Jeg begynner å initiere kontakt med byens spillmiljø, for å se om det er noe å samle på.

Mars 2010
Jeg begynner å bli nokså kjent i byen, og sørger for å sjekke ut det meste av det den har å by på som interesserer meg, som f.eks. planetariumet. På dagtid fortsetter jeg min kursing og opplæring på jobben. Jeg nyter at våren allerede har kommet til disse sørlige strøk, og spiser is mens jeg går tur i en park eller botanisk hage. Jeg tar en tur til Bath for å endelig sjekke ut den legendariske Jane Austen-byen. Jeg tar også en tur til Dresden via Praha, for å slenge meg med på årets JemCon.

April 2010
Det går strålende på jobb, sjefen er veldig fornøyd med meg, og fagspråket mitt blomstrer. Det samme gjør jeg. Jeg har nå blitt såpass godt kjent med byen og området, at jeg velger å ta opp en fast aktivitet, f.eks. dans eller kor. Jeg har fått noen kjentfolk i spillmiljøet, og nerder litt en gang i blant. Drar en liten tur over grensa til Wales, med utgangspunkt i Cardiff, og ser meg litt om der.

Mai 2010
Jeg får besøk fra Norge, og er hoppende begeistret over dette. Opplæringsperioden på jobb går mot slutten, og jeg begynner å jobbe skikkelig og selvstendig, og er selvfølgelig veldig flink. Grunnlovsdagen feires ved å møte mine andre norske Englandsbeboere i Oxford. Jeg innser endelig at å sykle til jobb er både billigere, kjappere og sunnere enn å ta bussen, og begynner med dette. Jeg arrangerer Eurovision-fest og heier på Norge.

Juni 2010
Jeg jobber jevnt og flittig, og prøver å glemme at jeg snart må skifte ut et siffer i alderen min. Sommeren har kommet for fullt, og jeg nyter varme dager i sola, for det er selvfølgelig mye pent vær. Fortsetter å sykle til jobb.

Juli 2010
De første to ukene jobber jeg, før jeg tar sommerferie og reiser til hjemlandet. Der bruker jeg noen uker på å kræsje på ymse sofaer rundt omkring, i beste hjemløsstil, og kjemper en desperat kamp for å få spilt masse rollespill mens jeg er der. Jeg sørger samtidig for å få sendt en del eiendeler over til England, og utnytter finværsdagene til badeturer i skogen.

August 2010
Soria Morias siste laiv i Skyggedalstrilogien avholdes, og jeg storkoser meg på Villmarksleiren sammen med masse herlige folk. Uka etter drar jeg hjem til Bristol og kommer tilbake til jobb etter en fin sommerferie.

September
Jeg drar inn til London for å få med meg konsert med Muse, og er pansergira over dette. Jeg har fått lurt med meg en person til å ta den andre billetten, og har i så måte fått besøk fra Norge. Jeg feirer samtidig at jeg endelig har betalt mitt siste avdrag på en gammel gjeld og dermed fått atskillig bedre økonomi.

Oktober 2010
Dagene blir mørkere og våtere, og jeg kompenserer for dette ved å være mye hjemme og kose meg der. Inviterer folk på middager, baker en del og ser masse film. Jeg fortsetter å sykle til og fra jobb, fordi jeg nå har blitt så fordømt sprek.

November 2010
Jeg begynner så smått med planlegging og innkjøp av julegaver, og er fornøyd med at det er mye varmere her enn det er i Norge. For å live opp hverdagen litt, hiver jeg meg på et billigfly og tar en liten helgetur til Irland.

Desember 2010
Gaver kjøpes inn og sendes til de som skal ha. Mot slutten av måneden får jeg noen fridager, og tar turen hjem til Trondheim. Jeg gjentar sommerens suksess med å ha surfe på ymse bekjentskapers sofaer mens jeg er der, og er henrykt over snøen.