Ingenting varer evig, sies det, og jeg kan vel ikke akkurat krangle på det. Men noen ting varer veldig lenge, til og med livet ut. Det er umulig å forutsi hvilke elementer som kommer til å bli værende, og hvilke som vil forsvinne etter en kortere eller lengre periode. Jo flinkere man er til å akseptere at det er slik, desto lettere blir det å takle det. Aksept er derfor noe jeg kommer til å jobbe mye med i løpet av dette nye året. Man mister jobber, man mister eiendeler, man mister muligheter og man mister venner. Livet er sånn. Det går videre, sies det. Eller gjør det nå alltid det?
Jeg pleide å motsette meg slike uønskede endringer som var utenfor min kontroll. Når noe gikk mot min vilje, ble jeg sur og lei og misfornøyd, som det barnet jeg fortsatt var og som ble fratatt lørdagsgodteriet sitt. Det er kanskje ikke helt rett av meg å snakke om dette i fortid, for strengt tatt er jeg ennå ikke helt framme når det gjelder dette med aksept. Forandringer er ikke noe jeg liker, forandringer fører oftere enn ikke til at jeg føler meg såret, uønsket, trengt ut, unødvendig, overflødig og en rekke andre ting som ikke assosieres med noe positivt. Til syvende og sist fører dette videre til at jeg trekker meg unna nærmest alt og alle og forsvinner helt inn i min egen verden, hvor jeg blåser opp vanskelighetene til de tar fullstendig overhånd. Jeg innrømmer gladelig at jeg dette ikke er den optimale måten å håndtere slikt på, og en dag, når jeg kanskje har litt mer selvtillit og tro på meg selv, vil ikke forandringer slå meg ut i så stor grad.
Likevel, uavhengig av hvordan jeg takler slik motgang, dukker det ikke opp av ingenting. Det er alltid en årsak, alltid en katalysator. Fellesnevneren i dette er forandring. All slags forandring som er utenfor min kontroll og som jeg ikke får til å passe inn med det jeg ønsker. Forandring i bolig, forandring i jobb, forandring i økonomi, forandring i relasjoner, forandring i folk. Jeg avskyr at folk forandrer seg, for når jeg blir kjent med noen er det fordi jeg liker den personen de er da, og det er den personen jeg blir trygg på. Når noen da plutselig (for meg) transformeres til en annen utgave av seg selv, blir de en puzzlespillbrikke som ikke passer lenger. Derfor klamrer jeg meg alltid til fortiden, til det gamle og kjente og trygge, og prøver for enhver pris å forhindre at noe forandres som jeg ikke selv ønsker eller har kontroll over. Når jeg har innsett at det slaget er tapt, at forandringen har allerede skjedd, blir jeg sur. Sur og tverr og vrang. Hvordan uttrykker man ellers at ens verdensbilde har havnet i ubalanse, en følelse av sorg og tap over en person som på en måte ikke finnes lenger?
Jeg har flere ganger måttet finne meg i forandringer jeg på ingen måte ønsket. Slik som den ene gamle kompisen som gradvis fløt over i et annet miljø, et miljø jeg ikke var en del av, og som jeg dermed gradvis så sjeldnere og sjeldnere. Dette var i grunn en relativt lett forandring å omstille seg til, fordi den skjedde nettopp litt gradvis. Jeg rakk å innse hva som var i ferd med å skje før det hadde slått til for fullt, og innen jeg virkelig skjønte at vi egentlig ikke hadde noe med hverandre å gjøre lenger, hadde jeg lært å akseptere det. Et annet eksempel er da kollektivet mitt brått ble skiftet ut totalt. Dette taklet jeg mye dårligere, fordi det skjedde fortere og fordi konsekvensene ble så mye større. Der jeg i første eksempel kunne erstatte min tapte kompis med noen nye og like gode venner, kunne jeg ikke erstatte det forrige kollektivet med et nytt og bedre et. Fordi jeg er langsint og har lett for å bære nag, gikk det lang tid før jeg klarte å tilgi personene som i mine øyne hadde forårsaket denne forandringen som gjorde livet mitt betraktelig mye trasigere. I ettertid har jeg skjønt at det ikke var riktig å laste dem for det. Ingen andre enn meg er ansvarlig for at jeg har det bra, selv om jeg ofte skulle ønske noen ville ta på seg jobben. Men da ting var som trasigst og jeg slet med å akseptere denne uønskede forandringen ble det vanskelig å legge de sårede følelsene til side og ta på objektivitetsbrillene. Det tok meg nesten et år, men jeg aksepterte også dette til slutt.
Heldigvis for meg ble jeg ikke avskrevet på grunn av galskapen min. Etter å ha jobbet meg gjennom min katatoniske tilstand av skrekk hvor puzzlespillbiter ikke passet, kunne jeg gå tilbake til en relasjon slik den hadde vært noen år tidligere. Ikke alle er like forståelsesfulle og tilgivende. For noen blir denne usikkerheten som manifesterer seg på verste vis når uønskede forandringer kommer min vei, for mye til at jeg er bryet verdt. Og det skjønner jeg godt. Det er perioder hvor jeg knapt nok holder ut med meg selv, perioder hvor jeg er så selvdestruktiv og usikker og avvisende at det halve kunne vært nok. En time hos en psykolog hadde ikke nødvendigvis vært en uting. Eller ti. Eller hundre.
Hvor skal jeg med alt dette? Jeg er ikke helt sikker lenger, jeg tror jeg mistet den røde tråden for lenge sinde. Hører dette tankesurret i det hele tatt hjemme i en blogg som liksom skal fokusere på det positive i min tilværelse? Jo, jeg tror det. Her er hvorfor:
Som jeg sa helt i starten, skal dette bli året hvor jeg jobber med aksept. Det vil alltid skje ting utenfor min kontroll, og mye av det vil være ting jeg ikke ønsker eller liker. Jeg skal lære meg å akseptere det, og bare la det gå som det går. Det ligger et håp om forbedring i dette, og håpet er det positive. Det er det jeg alltid vender tilbake til, og henter fram, når jeg ikke kan finne noe lyspunkt i en mørk himmel - dette håpet. Gode kollektiv oppløses, og jeg skal akseptere det. Gamle venner forsvinner, og jeg skal akseptere det. Sosiale nettverk blir eldre og går videre til andre faser av livet, og jeg skal akseptere det. Jeg skal ikke tilpasse meg deres nye tilværelse noe mer enn de tilpasser seg min, men jeg skal heller ikke la det gå så hardt inn på meg, det at våre liv og verdener per definisjon har sklidd fra hverandre. Jeg skal ikke klamre meg til det som har vært. Jeg skal legge det bak meg, i fortiden, der det hører hjemme. Og jeg skal være takknemlig for det som har vært. Og hvem vet - kanskje kommer det en ny forandring på et senere tidspunkt, som kansellerer den første?
Det at jeg nå straks flytter er et stort skritt i så måte. Hvis jeg nå, i et øyeblikk av de sjeldne, skal være dønn ærlig, så er jeg egentlig veldig nervøs for dette. Man kan kanskje til og med si redd. Jeg har øyeblikk hvor jeg er livredd og tenker "herregud hva er det jeg driver med?" og raser mot meg selv for at jeg har plassert meg i denne situasjonen hvor jeg tvinger fram forandring; øyeblikk hvor denne indre trassige 6-åringen roper at jeg "er dum, dum, dum!". Men jeg tror det vil lære meg mye om å gjøre det beste ut av nye situasjoner, og at forandring ikke nødvendigvis alltid er et onde selv om det kan se slik ut. Kanskje det er som det mest misforståtte tarotkortet, Døden. Uvitende blir skremt av det kortet og tror det symboliserer noe ille, mens det det egentlig betyr er nettopp forandring og overgang: Noe tar slutt, men noe annet begynner.
Jeg vet ikke hvor godt jeg vil klare å utvikle denne evnen til aksept. Kanskje det bare vil bli med håpet. Ennå den dag i dag tenker jeg på gamle venner fra barneskolen som jeg mistet på grunn av ymse forandringer, og som jeg ønsker jeg fortsatt hadde hatt. Vi var gode venner, før forandringene inntraff. Samtidig må jeg innse at det er et umulig ønske. Vennene forandret seg. Jeg forandret meg sikkert, jeg og, selv om jeg har forsøkt til mitt yttereste å forhindre det. Jeg husker ennå da jeg hang opp-ned i klatrestativet på lekeplassen som 12-åring og sa at "Jeg skal aldri bli voksen!". Jeg mente det, og jeg mener det fortsatt. Voksenlivet er kjedelig, slitsomt, masete, pliktfylt - et liv hvor man ofrer lek og moro for rutiner og jobb og regninger. Det får meg til å tenke at kanskje hele opprøret mitt mot forandringer faktisk handler om opprør mot å bli voksen? Kanskje er jeg ennå den 12-åringen i klatrestativet som bestemmer seg for å nekte å la livet gå videre, fordi det er bra slik det er akkurat nå? Kanskje frykter jeg forandring hos mine venner fordi forandring innebærer at de blir stadig mer voksne, mens jeg sitter igjen i min Peter Pan-tilværelse hvor jeg blir stadig mer alene og venter på Wendy? Eller er jeg bare rett og slett noe så enkelt som en god, gammeldags kontrollfrik som ikke takler at det skjer ting uten mitt samtykke? Vanskelige spørsmål, og jeg har vel egentlig ingen gode svar. Jeg kan kanskje begynne med å akseptere akkurat det.
Innlegg
