Null hull

Kjeften min er magisk. Jeg kødder ikke. Den er tvers igjennom, uten tvil, enestående og magisk. I alle de år har omtrent hver eneste person jeg har snakket med om det ømtåelige temaet visdomstenner og fjerning av disse, erklært med en større eller mindre grad av skrekkslagenhet at dette er noe av det verste som finnes. Trekke visdomstenner? Det grusomste en kan tenke seg! Bortsett fra å fjerne dem kirurgisk, med skjæring i tannkjøttet; det er enda verre.

Vel, i dag fjernet jeg en visdomstann; den siste tanna jeg hadde hull i. Den ble fjernet kirurgisk, i en salig blanding av skjæring i tannkjøtt og trekking med tang. Her måtte alle kluter til, for den lille rakkeren satt både dypt og godt. Men gjorde det vondt? Nei.

Det skulle heller ikke gjøre vondt, da. Det er derfor det finnes bedøvelse. Bedøvelse er noe annet jeg er uendelig takknemlig for eksistensen av. Halleluja. Fire stikk i tannkjøttet rundt min lille klump med visdom, og jeg kjente intet. Ikke gjorde stikkene noe vondt, heller. Mer magi! Men uansett; den faktisk smerten ville komme i etterkant, fikk jeg beskjed om. Når bedøvelsen gikk ut. Derfor skulle jeg få med ti Ibux-tabletter med høy styrke; 600 mg, og ta en ved behov, men maks fire ganger om dagen. Greit nok, da knipser jeg vel smertestillende i noen dager, tenkte jeg.

Bedøvelsen ble satt kl. 1400, samtidig som jeg tok et par smertestillende (profylaktisk). Klokken 1730 tok jeg min første smertestillende. Det er i skrivende stund intet mindre enn seks timer siden, og den første har så langt også vært den siste. Jeg har ikke antydning til vondt. Det er litt ømt, men bare hvis jeg gaper unormalt høyt, eller trykker litt på kinnet. Jeg spiste helt vanlig middagsmat klokken 1830, da jeg hadde matpausen min på sykehuset. For ja, jeg følte meg faktisk pigg nok til å dra rett til kveldsskiftet mitt i praksis etter inngrepet. Jeg har ikke blitt hoven, og jeg har ikke fått noe blåmerke(r).

Jeg tror ikke jeg kommer til å ta noen flere av de tablettene. Jeg tror ikke jeg trenger dem. Fordi kjeften min er magisk.

Flaks

Litt flaks må man ha. Etter å ha tittet ut av vinduet og sett på et skikkelig ruskevær som i perioder herjer over sykehuset (og sannsynligvis resten av byen også), blir jeg først litt motløs ved tanken på at jeg om bare et par timer skal ut og gå i denne "herligheten." Så husker jeg at jeg faktisk har en paraply liggende i garderoben min, som jeg tok med til sykehuset for noen uker siden og deretter lot bli igjen fordi jeg da var for lat til å ta den med meg hjem igjen.

Lenge leve latskapen min.

Absolute Rollespillweekend

For en deilig uke! Fullstappet med mildvær, latskap, tannfiksing og ikke minst; rollespill. Selv om jeg vet at mildværet senere kommer til å sparke meg i trynet i form av at alt vannet fryser til glattholke igjen, klarer jeg ikke å la være å fryde meg litt over den mer komfortable temperaturen som har rådet over de siste dagene. Å kunne gå utenfor døra uten skjerf, lure og to par votter, har vært vidunderlig. Det er nok juks og bedrag, men det føles litt som om våren såvidt har gløttet gjennom skylaget og annonsert sin nært forestående ankomst. Og (bare tanken på) våren gjør meg veldig, veldig glad.

Rollespill, ja. Mitt livs lys. Min tilværelses små solstråler. Mitt hverdagslige, kjedelige livs oppturer. Jeg gledet meg lenge til denne uken, med prospektet for rollespill både torsdag og fredag og lørdag. Halleluja! Etter litt for lang dødtid var det sannelig på tide. På torsdag var det Star Wars, gode gamle Star Wars med Tykkebolla Feiten som GM. En herlig 15-timers lang session som varte helt til fredag morgen. Slik som i gode, gamle dager. Vidunderlig, sexy og glamorøst. Fredag bød på GURPS Traveller Interstellar Wars. Første spilling i noe nytt, for og med oss som ikke er så travle bestandig. Jeg var spent på hvordan det ville gå, og ble svært fornøyd. Gruppedynamikken fungerte som smør, og både pc-er og npc-er var kule og gøyale. På lørdag var det duket for mer Star Wars, men en annen gruppe enn den første. En ville kanskje tro jeg etter to kvelder/netter med sci-fi var begynt å bli litt lei, men dengang ei. Star Wars er like fornøyelig, alltid. Det viktigste er gode medspillere og en dyktig GM. Og det er jeg så heldig å ha.

Null hull! kan jeg nevne nå til sist. Tannlegetimen på torsdag gikk over all forventning. Slettes ikke så smertefullt eller fryktinngytende som jeg hadde overbevist meg selv om at det ville bli. Den kjekke tannlegen min var ikke bare kjekk og hyggelig; han var også veldig flink. Jeg har riktignok ett hull igjen, men det befinner seg i en visdomstann som uansett skal skjæres ut førstkommende torsdag. Jeg kan vel ikke akkurat si at jeg gleder meg til det, men jeg gruer meg faktisk ikke noe særlig, heller. Enn det!

God bedring

Pasienter som blir friskere gjør meg veldig glad. I dag møtte jeg til mitt aftenskift på sykehuset, og fikk høre på rapporten at "min" pasient hadde blitt betydelig bedre siden sist. Jeg kunne nesten ikke vente med å sprette inn på rommet hans og se det med mine egne øyne. Og det stemte. Han var blitt mye, mye bedre. Fra å være sengeliggende, febrilsk og nesten komatøs, var han nå relativt oppegående, forholdsvis klar i hodet, og med helt normal temperatur, puls og blodtrykk. Fordøyelsessystemet var det heller ingenting galt med, og duverden som han drakk. Kjempeflotte greier. Jeg ble oppriktig glad, og skravlet henrykt med kona hans om hvor flott det var at han var blitt så mye bedre. Overfølsom som jeg jo kan være, kjente jeg at det presset på i tårekanalen, men jeg klarte å holde meg.

Den er helt herlig, den lettelsen du kjenner når noen som tidligere kanskje har vært døden nær, endelig blir bedre igjen. Det trenger faktisk ikke være noen du kjenner; det er vel så gripende å se hvordan hans egne pårørende og venner stråler av glede over det. Det var så nære på, en stund. Ingen sa det, men alle tenkte det. Så veldig nære. Og så gikk det bra likevel. Lys i enden av tunnelen, og alt det der. Rett og slett en skikkelig solskinnshistorie.

God mat

Ikke undervurder god mat. Det er en grunn til at så mange bruker god mat som middel for å få opp humøret litt.

I dag har god mat vært mitt absolutte høydepunkt. Nam nam.

Absolute Sofalørdag

Absolute Sofalørdag, starring shopping, kino, taco og seriepremiere.

Har jeg noen gang nevnt at jeg elsker lørdager? Helger generelt, men lørdager spesifikt. Jeg tror jeg har nevnt det før, men det skader ikke å kjøre en liten reprise. For av alle ting i verden jeg er takknemlig for, så tror jeg nettopp lørdager klarer å snike seg med på topp 5-listen, i alle fall. Graden av lørdagshöjdare varierer naturligvis, som med alt annet. Men akkurat nå er jeg veldig glad for nettopp denne lørdagen, som har bragt meg mye glede.

Først kunne jeg sove så lenge jeg ville. En veldig bra start på dagen. Klokken 12 kunne jeg trille ut av sengen og ta en deilig, varm dusj. Dernest slække litt mer i senga med mitt kjære internett, før kino stod for tur. Tidlig kino. Siden det er Valentinsdagen fikk man to kinobilletter for prisen av én, og jeg klarte til slutt å få takk i Supermari til å bli med meg. Hun var imidlertid kun ledig på dagtid, så da hoppet vi på 15:00-forestillingen. Dagkino er forøvrig undervurdert, må vite. Lite folk, færre forstyrrelser. Deilig. Dagens lørdagsfilm ble Slumdog Millionaire, og for de som ikke har sett den vil jeg bare anbefale den på det varmeste. De som har sett den vet jeg jeg snakker om.

Etter kino skulle Supermari videre, og jeg tok fatt på min egen hjemtur. På veien sørget jeg for å snike til meg tre kvarter med en annen av mine favorittbeskjeftigelser, nemlig shopping. Det har vel også kommet fram i ett og annet blogginnlegg tidligere at en av mine sterkeste jentesider er min elsk for shopping. Å kjøpe ting jeg har lyst på gjør meg glad. Can't buy me love, men alt annet er til salgs for de som har penger. Og akkurat i dag hadde jeg det. Over lengre tid har jeg vært på utkikk etter ny toalettmappe, for min kjære gamle (som jeg har hatt omtrent så lenge jeg kan huske; den var vel en julegave fra en grandtante for mange herrens år siden) har begynt å gå opp i sømmene. Men jeg er kresen, og tar ikke til takke med en hvilken som helst mappe. Ånei, du. Ikke vil jeg betale for mye for den, heller. Så da jeg fant en jeg faktisk likte og som hadde en saklig pris, jublet jeg inni meg. Samtidig kjøpte jeg litt andre jentete ting, og fikk et par knestrømper gratis fra KappAhl, fordi jeg har et magisk medlemskort og medlemmer fikk Valentinsgavekort på 50 kroner - tilfeldigvis akkurat prisen på knestrømper. Man kan jo aldri få nok av dem.

Siste shoppestopp på vei hem var Rema, hvor lørdagsmiddagen ble handlet inn. Taco er en klassiker jeg aldri blir lei av, og til tross for at det kun er en uke siden jeg sist forspiste meg på denne retten, var det dette jeg fikk lyst på i dag. Maten skal senere i kveld inntas mens jeg koser meg med sesongpremieren på Joss Whedons nye serie, Dollhouse. Har jeg nevnt at jeg elsker Joss Whedon? Det tror jeg faktisk ikke. Men jeg gjør det. Mannen er et cinematisk geni. Med serier som Buffy the Vampire Slayer, Firefly og Dr. Horrible's Sing-Along-Blog bak seg, har jeg ingen som helst grunn til å tvile på hans nyeste serie. Jeg gleder meg overmåte.

Og med dette ønsker jeg meg selv, og alle lesere, en koselig Valentinsdag. Til alle mine venner (dere vet hvem dere er): Jeg er mongoglad i dere, og setter mer pris på dere enn dere aner.

Vakre ting

På vei hjem fra trening i dag snødde det masse. Mens jeg stod og ventet ved et lyskryss, la jeg merke til hvor utrolig pent snøen hadde lagt seg på trærne som stod på motsatt side av gata. Helt ut til de ytterste små greinene. Over disse trekronene glitret én ensom, men lyssterk aftenstjerne. Jeg ble liksom litt glad da jeg innså at selv midt i den hektiske bykjernen kan man finne slike små skjønne glimt av naturperler. Man må bare huske å titte opp en gang i blant.

Februarnytt

På grunn av etterlysning (faktisk!) tar jeg meg nå tiden til å oppdatere litt på all skjønne utvikling i mitt fantastiske hverdagsliv.

For det første synes jeg det er ganske kult at noen faktisk leser bloggen(e?) min(e?), og tilsynelatende gleder seg til nye innlegg. Noen finner altså en slags merkverdig glede av å lese dette, og det er jo fantastisk. Det gjør det mye mer motiverende å oppdatere, altså. Ye!

For det andre har det kommet ny snø. Mer snø. Tørr snø, men det bryr jeg meg ikke om, for tørr snø er bedre enn ingen snø. Snø legger seg over is, og hvis det blir nok av den, sklir jeg ikke. Hurra! I tillegg er det jo ganske koselig med snø da, sånn egentlig. Særlig når den daler litt sånn pent og forsiktig ned, og man rusler hjem fra praksis en sen mandagskveld mens fullmånelyset danser over Nidelva, og tenker at "joda, naturen er riktig så nydelig, den."

Praksis, ja. Jeg har nettopp påbegynt min tredje uke på nevrologisk sengepost, og trives finfint der. Arbeidsoppgavene jeg får prøve meg på er både utfordrende, spennende og varierte; alt fra intramuskulære injeksjoner til dokumentasjon på datasystemet. Det beste er kanskje likevel arbeidsmiljøet der. Det er faktisk skikkelig bra. Alle er så hyggelige og muntre og hjelpsomme, og jeg tror jeg kanskje (igjen) har fått verdens beste veiledere. Når jeg reflekterer over alle mine praksiserfaringer i løpet av utdanningen min, innser jeg at jeg alltid har vært heldig med mine veiledere. Det er noe jeg priser meg lykkelig for; jeg vet hvor ødeleggende og demotiverende det kan være for et studie å ha en fæl veileder. Riktig så heldig er jeg.

Til sist vil jeg slenge inn en liten hyllest (igjen) til mitt lokale stamsted, diner'n Pair-A-Dice. De har det ikke på menyen, men hver gang jeg spør om de kan lage en bananmilkshake til meg, så gjør de det. Og de lager den bra, og de serverer den med et trivelig og serviceinnstilt smil. I kveld prøvde jeg meg på en vri med banansjokolade, og det gikk også så fint, at. Kjempegode milkshaken, spesiallaget til meg. Jeg liker å tro at jeg er en av yndlingskundene deres, selv om jeg ikke har råd til å henge der fullt så ofte som jeg skulle ønske. Det er et flott sted.

Å glede seg

Det er fint å kunne glede seg til noe. Det er en unik egenskap mennesker har, dette med å tenke framover og bakover i tid, og knytte tanker og følelser opp mot dette. Gleding og forhåpninger er kanskje den største drivkraften min, og er noe jeg definitivt burde lene meg oftere på når de tyngre dagene deiser ned på meg. I dag gleder jeg meg til følgende:

• Tacobursdag førstkommende lørdag, med opptil flere gamle venner
• Oppstart av min kamerats Gurps-kampanje
• Videre Star Wars-spilling
  
• Firefly-laiv i Bergen
• Påskehelg i Glasgow med mor
• Å bli ferdig med bacheloroppgaven
• En mai måned med masse deilige fridager
• Å bli ferdig på skolen
• Vår
• Sommer
• Å flytte til egen leilighet til høsten, kjøpt eller leid

Imbolc

Hurra! Januar er endelig ferdig! Jeg fryder meg over at februar kom til slutt. Det går stadig mot lysere tider. Det beste med februar er at den er så kort, og så er det plutselig mars, og da begynner det nesten å bli vår, da. Hurra!