Mat

Atter en gang finner jeg meg selv takknemlig for den fine diner'n Pair-A-Dice i Trondheim sentrum. I dag serverte de meg herlig frityrstekt kyllingfilet med BBQ-saus, hjemmelaget potetmos og stekt maiskolbe. Nam! Også deilig, hjemmelaget milkshake, selvsagt. Nammenam! Retten het Fingerlickin' Chicken og kostet skarve 180 kroner. Verdt hver eneste krone.

Trøndersommer

Så var jeg altså endelig hjemme i Norge igjen. Uten jobb, uten noe sted å bo, men det er ikke noe stress når man kjenner så mange snille mennesker som tar imot husgjester og huspassere. I to uker skal jeg nå sulle rundt i favorittbyen min og nyte finværet som forhåpentligvis holder seg. Badetur på Lian. Badehelg i Landsbyen. Soria Moria-laiv på Oppdal. Det skal bli så bra.

Det er selvsagt ting jeg savner i Bristol. Jeg kom til byen i går kveld, og det var en liten stund i går ettermiddag da jeg satt sammen med noen venner og ikke hang med på noe som helst av det de snakket om, fordi jeg har vært borte en stund og var "ute av loopen", så å si. Å komme hjem og føle seg som et utenforstående objekt blant en gruppe veldig interne mennesker er ikke nødvendigvis så fryktelig morsomt. Akkurat da savnet jeg faktisk Bristol, med sine vakre parker, flotte shoppinggater, fine statuer og monumenter, og billige spisesteder. Men i stedet for å tenke på hva jeg savner derfra (og ønske litt at jeg hadde blitt værende), er det bedre å tenke på det jeg ikke savner. Slik som bråket fra nattklubben fire netter i uka. Lukten av søppel i gatene (ikke slik som i Norge, hvor luften omtrent alltid er frisk og lukter godt). Vann fra springen som ikke smaker godt i det hele tatt. Vegg-til-vegg-teppe i alle rom, til og med badet. To separate kraner i vasker - himmel så upraktisk! Og ikke minst det forferdelige jobbstedet. Min svenske kollega kunne fortelle at det bare har blitt enda verre i løpet av sommeren, så nå er jeg hellig overbevist om at jeg gjorde det rette da jeg sa opp. Herlig.

Til helgen skal jeg ut i skogen. Åh som jeg har savnet skog. Det blir dugnadshelg i Landsbyen, og jeg akter å ta med badetøy og håndkle. Det er faktisk år og dag siden sist jeg var der oppe, og i alle fall siden sist jeg badet der, så nå er det jaggu på tide! Og etter helgen skal jeg få spille mer Star Wars-rollespill. Det skal bli storveis. Deretter er det bare en uke igjen til laiven. Ikke minst gleder jeg meg til den fordi det kommer noen venner sørfra, som jeg gleder meg til å treffe igjen. Det er rett og slett veldig mye å glede seg over i disse dager, og kkurat nå har jeg det ganske bra.

Et Stamsted

Når man bor i Norge, og i alle fall i en såpass liten by som ikke-Oslo, skal det egentlig litt til for at man lykkes i å finne et Stamsted. Du vet, det stedet man gjerne kan gå ofte, bare for å henge, kanskje kjøpe noe å drikke. Et sted hvor det er rett atmosfære, beliggenhet, meny og prisklasse. Where everybody knows your name. Når det gjelder utesteder for en tur på byen, har jeg et slikt allerede. Det heter Storås Utested, og er lokalisert herlig sentralt i midtbyen, knappe ti minutters gange unna dørstokken min. Der finner jeg den beste dansemusikken, den billigste vinen og de artigste folka (skjønt tidvis også noen av de trasigste, men ikke mange nok til at det utbalanserer de som er bra). Derimot har jeg alltid savnet et stamsted for døgnets tidligere tidspunkt. Jeg har aldri egentlig vært et sånt "kafé-menneske." Kafeer begrenser seg gjerne til en billig, god kaffe (jeg liker ikke kaffe), dyre kaker, dyre salater, og litt dyre kakaoer som egentlig bare er noe posepulver og vann med krem på toppen. Å henge på en restaurant blir liksom litt i overkant. Men nå har, utrolig nok, et nytt sted i Trondheim sentrum tatt seg av denne problemstillingen. Et eller annet fantastisk inspirert menneske har stupt inn og startet en diner. Klassisk, tidløs amerikansk diner. Sjakkrutet gulv, 50-talls reklameskilt og filmplakater, jukeboks til pynt, egen milkshake-meny og en matmeny med alt fra pannekakefrokost til burger og grillmat. The works. Pair-A-Dice heter stedet, men for min del vil det nok alltid bare gå under navnet Diner'n. Det har vært åpent i en uke, og jeg har vært innom tre ganger. I dag ble jeg referert til som en "regular." Pent. Dette stedet er altså mitt stamsted nå. Hit kommer jeg til å dra ofte. Jeg er allerede avhengig av Oreo-milkshaken deres. At dette stedet finnes, også i Trondheim av alle steder, gjør meg veldig glad.