Børste bort støvet

Neimen se, jeg fant en gammel blogg. Jeg likte denne bloggen veldig godt. Det er fint å minne seg selv om de positive tingene i livet. Vet ikke helt hvorfor jeg sluttet å bruke den. Kan det ha vært i forbindelse med det langvarige depresjonshullet jeg ramlet ned i?

Uansett årsak, så glemte jeg den etter en stund, men snublet tilfeldigvis over den igjen nå. Har lyst til å prøve å skrive litt i den igjen, sånn av og til når jeg har tid og hukommelse.

Så mye har endret seg over de siste fem årene.

Fem år. Wow.

For å plukke opp tråden fra sist, så ja, jeg har funnet et sted å bo. Det er et deilig sted, en leilighet helt for meg selv til en særdeles rimelig pris, sentralt i Oslo. Jeg har bodd her i 4,5 år, og har halvannet år igjen før huseieren skal flytte tilbake. Så jeg er takknemlig både for tiden jeg har hatt her, og for den tiden som gjenstår.

Jeg har også fast jobb. Nattevakt på sykehus innen avrusning. Det er imidlertid en jobb jeg ikke trives i, så selv om jeg er takknemlig for å ha en sikker inntekt, forsøker jeg likevel å finne noe bedre. Derfor har jeg nylig begynt på skolen igjen, og er takknemlig for å ha kommet inn på økonomi og administrasjon på høgskolen. Kanskje det vil gi meg en stabil kontorjobb en dag, med en lønn jeg kan leve av.

Det finnes fremdeles et knippe venner igjen som ikke har latt seg skremme bort av mine perioder med depressiv negativitet, overfølsomhet og krisemaksimering. Disse vennene er jeg skikkelig takknemlig for. Mange kuttet all kontakt med meg da jeg hadde det som verst, men et noen få utrolige mennesker valgte å bli (eventuelt komme tilbake etter at jeg ble bedre).

Aller mest er jeg takknemlig for personen som kom ramlende inn i livet mitt i sommer. Plutselig hadde jeg kjæreste. Det er fremdeles merkelig for meg å si høyt, inngrodd singel person som jeg er har vært, og det er virkelig en spesiell opplevelse, det å ikke lenger føle seg kronisk ensom og alene. Ettersom han bor i Danmark blir det hyppig pendling i snitt hver 3. helg, og det er kanskje ikke den mest ideelle situasjonen for et forhold i startfasen, men det er innmari verdt det. Denne danske gærningen som av en eller annen grunn elsker meg, er helt fantastisk. Jeg trenger nok ikke denne bloggen for å minne meg selv på å være takknemlig for ham. Det tenker jeg hver eneste dag. Jeg regner med mange kommende takknemlighetsposter vil være på grunn av denne mannen, og jeg beklager på forhånd dersom jeg noen gang går over grensen for akseptabelt sentimentalt møl.