Børste bort støvet

Neimen se, jeg fant en gammel blogg. Jeg likte denne bloggen veldig godt. Det er fint å minne seg selv om de positive tingene i livet. Vet ikke helt hvorfor jeg sluttet å bruke den. Kan det ha vært i forbindelse med det langvarige depresjonshullet jeg ramlet ned i?

Uansett årsak, så glemte jeg den etter en stund, men snublet tilfeldigvis over den igjen nå. Har lyst til å prøve å skrive litt i den igjen, sånn av og til når jeg har tid og hukommelse.

Så mye har endret seg over de siste fem årene.

Fem år. Wow.

For å plukke opp tråden fra sist, så ja, jeg har funnet et sted å bo. Det er et deilig sted, en leilighet helt for meg selv til en særdeles rimelig pris, sentralt i Oslo. Jeg har bodd her i 4,5 år, og har halvannet år igjen før huseieren skal flytte tilbake. Så jeg er takknemlig både for tiden jeg har hatt her, og for den tiden som gjenstår.

Jeg har også fast jobb. Nattevakt på sykehus innen avrusning. Det er imidlertid en jobb jeg ikke trives i, så selv om jeg er takknemlig for å ha en sikker inntekt, forsøker jeg likevel å finne noe bedre. Derfor har jeg nylig begynt på skolen igjen, og er takknemlig for å ha kommet inn på økonomi og administrasjon på høgskolen. Kanskje det vil gi meg en stabil kontorjobb en dag, med en lønn jeg kan leve av.

Det finnes fremdeles et knippe venner igjen som ikke har latt seg skremme bort av mine perioder med depressiv negativitet, overfølsomhet og krisemaksimering. Disse vennene er jeg skikkelig takknemlig for. Mange kuttet all kontakt med meg da jeg hadde det som verst, men et noen få utrolige mennesker valgte å bli (eventuelt komme tilbake etter at jeg ble bedre).

Aller mest er jeg takknemlig for personen som kom ramlende inn i livet mitt i sommer. Plutselig hadde jeg kjæreste. Det er fremdeles merkelig for meg å si høyt, inngrodd singel person som jeg er har vært, og det er virkelig en spesiell opplevelse, det å ikke lenger føle seg kronisk ensom og alene. Ettersom han bor i Danmark blir det hyppig pendling i snitt hver 3. helg, og det er kanskje ikke den mest ideelle situasjonen for et forhold i startfasen, men det er innmari verdt det. Denne danske gærningen som av en eller annen grunn elsker meg, er helt fantastisk. Jeg trenger nok ikke denne bloggen for å minne meg selv på å være takknemlig for ham. Det tenker jeg hver eneste dag. Jeg regner med mange kommende takknemlighetsposter vil være på grunn av denne mannen, og jeg beklager på forhånd dersom jeg noen gang går over grensen for akseptabelt sentimentalt møl.

Mot strømmen

Folk flest (hvor ordet "flest" er relativt) har hjem, men søker jobb. Jeg har oppnådd det motsatte; fått jobb men klarer ikke å finne et sted å bo.

Men jeg har altså jobb. Et 100% vikariat ut september 2011. Det er da noe.

Frisk luft

Gleden av å føle en lett og leken bris av frisk luft mot ansiktet er noe man ofte tar for gitt i det norske land. I løpet av mitt halvår i England savnet jeg virkelig denne friske luften. Engelsk luft er ikke like god som norsk. Her i det kalde nord er den både renere og friskere, og jeg tar meg selv i å tidvis bare sitte med lukkede øyne og fokusere på denne luften jeg puster inn. Herlig. Så enkelt, men samtidig så virkningsfullt.

Mat

Atter en gang finner jeg meg selv takknemlig for den fine diner'n Pair-A-Dice i Trondheim sentrum. I dag serverte de meg herlig frityrstekt kyllingfilet med BBQ-saus, hjemmelaget potetmos og stekt maiskolbe. Nam! Også deilig, hjemmelaget milkshake, selvsagt. Nammenam! Retten het Fingerlickin' Chicken og kostet skarve 180 kroner. Verdt hver eneste krone.

Trøndersommer

Så var jeg altså endelig hjemme i Norge igjen. Uten jobb, uten noe sted å bo, men det er ikke noe stress når man kjenner så mange snille mennesker som tar imot husgjester og huspassere. I to uker skal jeg nå sulle rundt i favorittbyen min og nyte finværet som forhåpentligvis holder seg. Badetur på Lian. Badehelg i Landsbyen. Soria Moria-laiv på Oppdal. Det skal bli så bra.

Det er selvsagt ting jeg savner i Bristol. Jeg kom til byen i går kveld, og det var en liten stund i går ettermiddag da jeg satt sammen med noen venner og ikke hang med på noe som helst av det de snakket om, fordi jeg har vært borte en stund og var "ute av loopen", så å si. Å komme hjem og føle seg som et utenforstående objekt blant en gruppe veldig interne mennesker er ikke nødvendigvis så fryktelig morsomt. Akkurat da savnet jeg faktisk Bristol, med sine vakre parker, flotte shoppinggater, fine statuer og monumenter, og billige spisesteder. Men i stedet for å tenke på hva jeg savner derfra (og ønske litt at jeg hadde blitt værende), er det bedre å tenke på det jeg ikke savner. Slik som bråket fra nattklubben fire netter i uka. Lukten av søppel i gatene (ikke slik som i Norge, hvor luften omtrent alltid er frisk og lukter godt). Vann fra springen som ikke smaker godt i det hele tatt. Vegg-til-vegg-teppe i alle rom, til og med badet. To separate kraner i vasker - himmel så upraktisk! Og ikke minst det forferdelige jobbstedet. Min svenske kollega kunne fortelle at det bare har blitt enda verre i løpet av sommeren, så nå er jeg hellig overbevist om at jeg gjorde det rette da jeg sa opp. Herlig.

Til helgen skal jeg ut i skogen. Åh som jeg har savnet skog. Det blir dugnadshelg i Landsbyen, og jeg akter å ta med badetøy og håndkle. Det er faktisk år og dag siden sist jeg var der oppe, og i alle fall siden sist jeg badet der, så nå er det jaggu på tide! Og etter helgen skal jeg få spille mer Star Wars-rollespill. Det skal bli storveis. Deretter er det bare en uke igjen til laiven. Ikke minst gleder jeg meg til den fordi det kommer noen venner sørfra, som jeg gleder meg til å treffe igjen. Det er rett og slett veldig mye å glede seg over i disse dager, og kkurat nå har jeg det ganske bra.

På loffen

Livet mitt er i stadig forandring, og selv i perioder hvor jeg hadde trodd jeg ville holde meg stabil og i ro, har den lunefulle skjebne vist seg med andre intensjoner. Tiden i England er ganske snart over, og om bare fem dager reiser jeg tilbake til Norge for godt. Jeg gleder meg og gruer meg på én gang. Gleder meg fordi jeg har savnet mitt vakre, vidunderlige Norge så mye, og det skal bli så godt å komme tilbake til slik en fin velferdsstat som tar vare på sine sykemeldte. Gruer meg fordi jeg er arbeidsledig, og i det øyeblikket jeg forlater leiligheten her borte vil jeg også være hjemløs. Arbeidsledig og hjemløs. Det høres skummelt ut, ikke sant? Finnes det ikke et navn for slike? Boms? Kommer jeg til å bli en boms? Kommer jeg til å ende mine dager som tigger utenfor Oslo City? Skummelt, men spennende. Jeg skal leve på loffen fram til jeg finner ny jobb og får råd til å ordne med leilighet. Jeg har aldri levd på loffen før. Har alltid hatt et sted å bo, alltid hatt en eller annen form for inntekt, om enn lav og stakkarslig. Dette blir en helt ny opplevelse, og derfor gleder jeg meg til det, også.

Det er slike tanker som gjør at jeg tidvis trekker mitt Krepse-tegn i tvil. Krepser skal jo verdsette et trygt og stabilt hjem over alt annet. På sett og vis gjør jeg jo egentlig det, men jeg har også noe såpass ukarakteristisk for Krepser som en intens eventyr- og opplevelseslyst. Jeg elsker å reise, og føler meg nærmest tvunget til å flytte med jevne mellomrom. Holde meg på ett sted resten av livet? Utenkelig! Jeg funderer på om dette kan komme av at jeg egentlig skulle vært Tvilling - jeg ble jo født et par uker for sent, og nettopp dette førte til at jeg ble Kreps i stedet. Noen astrologibøker hevder at man preges av det tegnet man egentlig skulle ha blitt født i, dersom man har ankommet tidligere eller senere enn planlagt. Kanskje det? Jeg har i alle fall mange andre planeter i Tvillingene også, så forklaringen kan muligens ligge der. Eventuelt har ikke dette noe med astrologi å gjøre i det hele tatt, men jeg synes nå det er litt morsomt, jeg da. Man har kanskje ikke empirisk og vitenskapelig bevis for at astrologi ikke stemmer, men man har ikke noen flere bevis for at det ikke gjør det, heller.

Men dette ble litt ved siden av saken, som er min kommende fremtid på loffen. Kanskje jeg skal ha en egen liten blogg om nettopp det, slik som jeg har hatt om Bristol. Kanskje den skal hete "Vero på loffen"? Eller noe annet. Eller kanskje jeg lar være. Kanskje det å være på loffen viser seg å være så tidkrevende at jeg ikke får tid til å blogge i det hele tatt. Det blir så spennende å se, og jeg gleder meg oppriktig til å få denne opplevelsen i livet. Helt sant.

Tider skal komme

Det har gått en stund siden sist jeg oppdaterte mine gleder i livet her. Følgelig må dette kompenseres for, nå i form av en lang liste.

Ting jeg er takknemlig for
(i en helt tilfeldig rekkefølge):

Arbeidsmiljølov i Norge
Sykelønnsordning i Norge
Norske skoger
Norske fjorder
Norske badevann i skogene
Hytteturer om sommeren
Hytteturer om vinteren
Snø om vinteren
Snø til jul
Sjokolader fra Freia
Laban Seigmenn
Solo
Fiskeboller i hvitsaus
Joikaboller
Kollektivtrafikk i Oslo og Trondheim
Rollespill med vennene mine, både over nett og på ordentlig
Laiv, skandinavisk type
Feriepenger som man ikke forventet å få
Xbox 360
Gode bøker
Sol og blå himmel
Regn og frisk luft
Sjansen til å prøve nye ting
Muligheten for å dra hjem igjen når nye ting ikke fungerer
iPhone
Morsomme, kreative, snille og hjelpsomme og støttende venner
Ekorn i parken
Spurver
Pingviner
Gode TV-serier
Blomster i friske farger
Nye begynnelser