Nærmere 30 esker er pakket og lagret i loft og kjeller, og jeg er snart klar for min siste natt i det som har vært rommet mitt i to og et halvt år, i en leilighet jeg har delt med forskjellige mennesker i tre og et halvt år. Siste natt i senga mi. Jeg kommer til å savne den mest av alt.
Nærmere 30 esker er pakket, men det gjenstår fremdeles en del. Jeg kunne nok vært mer effektiv, men samtidig kunne jeg også nå vært i en tilstand hvor jeg hadde stukket meg selv i øyet med en sløv saks av ren og skjær utmattelse, kjedsomhet og frustrasjon. Å ikke gjøre noe annet enn å pakke gjennom en hel dag kan nok være effektivt, men man kan fort bli litt gal av det. Avbrekk er viktig. Et par distraksjoner, noen episoder Glee, og en hyggelig middag med noen venner. (En av disse vennene er forøvrig Hulken; han både skremte og imponerte ved å bære et tosifret antall esker opp fire etasjer - to i gangen! En prosess jeg trodde ville ta minst en time var over etter knapt 20 minutter. Jeg hjalp jo til, men min bæreevne ble mikroskopisk i sammenligning.)
Denne siste tiden har vært fin. Jeg har sett mer til folk enn jeg har gjort på lenge, og det har vært veldig hyggelig. Det har fått meg til å innimellom tenke at jeg ikke vil flytte likevel, helt til jeg har husket at det er nettopp fordi jeg flytter at folk har viet meg all denne oppmerksomheten, og at det er mangelen på tid i andres liv som satte meg på tanken om flytting i utgangspunktet. Så jeg gjør nok det rette, og selv om tiden nå er så nære at jeg endelig har begynt å bli nervøs og små, søte(?) minisammenbrudd har meldt sin ankomst, gleder jeg meg også. Det blir et eventyr. Et nytt liv. Et liv man kan lese mer om på Road To Bristol.
Jeg kommer likevel til å fortsette å notere ned små (og store) gleder i denne bloggen, fordi jeg liker å ha et sted hvor all min positivitet, min lykke, min takknemlighet og mine håp og drømmer er samlet. Jeg lar ofte negative ting gå hardt inn på meg, så det er lett å le overbærende når jeg snakker om "all min positivitet" - men den er her. I bloggen. Tidvis godt gjemt, men like fullt i levende live.
Nærmere 30 esker er pakket, men det gjenstår fremdeles en del. Jeg kunne nok vært mer effektiv, men samtidig kunne jeg også nå vært i en tilstand hvor jeg hadde stukket meg selv i øyet med en sløv saks av ren og skjær utmattelse, kjedsomhet og frustrasjon. Å ikke gjøre noe annet enn å pakke gjennom en hel dag kan nok være effektivt, men man kan fort bli litt gal av det. Avbrekk er viktig. Et par distraksjoner, noen episoder Glee, og en hyggelig middag med noen venner. (En av disse vennene er forøvrig Hulken; han både skremte og imponerte ved å bære et tosifret antall esker opp fire etasjer - to i gangen! En prosess jeg trodde ville ta minst en time var over etter knapt 20 minutter. Jeg hjalp jo til, men min bæreevne ble mikroskopisk i sammenligning.)
Denne siste tiden har vært fin. Jeg har sett mer til folk enn jeg har gjort på lenge, og det har vært veldig hyggelig. Det har fått meg til å innimellom tenke at jeg ikke vil flytte likevel, helt til jeg har husket at det er nettopp fordi jeg flytter at folk har viet meg all denne oppmerksomheten, og at det er mangelen på tid i andres liv som satte meg på tanken om flytting i utgangspunktet. Så jeg gjør nok det rette, og selv om tiden nå er så nære at jeg endelig har begynt å bli nervøs og små, søte(?) minisammenbrudd har meldt sin ankomst, gleder jeg meg også. Det blir et eventyr. Et nytt liv. Et liv man kan lese mer om på Road To Bristol.
Jeg kommer likevel til å fortsette å notere ned små (og store) gleder i denne bloggen, fordi jeg liker å ha et sted hvor all min positivitet, min lykke, min takknemlighet og mine håp og drømmer er samlet. Jeg lar ofte negative ting gå hardt inn på meg, så det er lett å le overbærende når jeg snakker om "all min positivitet" - men den er her. I bloggen. Tidvis godt gjemt, men like fullt i levende live.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar