Et Stamsted

Når man bor i Norge, og i alle fall i en såpass liten by som ikke-Oslo, skal det egentlig litt til for at man lykkes i å finne et Stamsted. Du vet, det stedet man gjerne kan gå ofte, bare for å henge, kanskje kjøpe noe å drikke. Et sted hvor det er rett atmosfære, beliggenhet, meny og prisklasse. Where everybody knows your name. Når det gjelder utesteder for en tur på byen, har jeg et slikt allerede. Det heter Storås Utested, og er lokalisert herlig sentralt i midtbyen, knappe ti minutters gange unna dørstokken min. Der finner jeg den beste dansemusikken, den billigste vinen og de artigste folka (skjønt tidvis også noen av de trasigste, men ikke mange nok til at det utbalanserer de som er bra). Derimot har jeg alltid savnet et stamsted for døgnets tidligere tidspunkt. Jeg har aldri egentlig vært et sånt "kafé-menneske." Kafeer begrenser seg gjerne til en billig, god kaffe (jeg liker ikke kaffe), dyre kaker, dyre salater, og litt dyre kakaoer som egentlig bare er noe posepulver og vann med krem på toppen. Å henge på en restaurant blir liksom litt i overkant. Men nå har, utrolig nok, et nytt sted i Trondheim sentrum tatt seg av denne problemstillingen. Et eller annet fantastisk inspirert menneske har stupt inn og startet en diner. Klassisk, tidløs amerikansk diner. Sjakkrutet gulv, 50-talls reklameskilt og filmplakater, jukeboks til pynt, egen milkshake-meny og en matmeny med alt fra pannekakefrokost til burger og grillmat. The works. Pair-A-Dice heter stedet, men for min del vil det nok alltid bare gå under navnet Diner'n. Det har vært åpent i en uke, og jeg har vært innom tre ganger. I dag ble jeg referert til som en "regular." Pent. Dette stedet er altså mitt stamsted nå. Hit kommer jeg til å dra ofte. Jeg er allerede avhengig av Oreo-milkshaken deres. At dette stedet finnes, også i Trondheim av alle steder, gjør meg veldig glad.