Flytting

Flytting er et mareritt, men samtidig kan det være et herlig mareritt. Det er mye stress, arbeid, slit og strev. Tusen ting som skal pakkes, gjøres, huskes. Melde adresseforandring til bibliotek, Folkeregister, bank, studiested, arbeidsgiver, Skatteetaten, Play.com, Ebay, Amazon osv. osv. Å finne nok bananesker til alle eiendeler er alltid en utfordring. For ikke å snakke om at når du er i ferd med å pakke ned livet ditt innser du hvor mye ræl du faktisk har, og hvor mye av det du slettes ikke har bruk for.

Likevel, den følelsen du sitter med når selve flyttingen er over, er fantastisk. Der sitter du, på gulvet i den nye stua, mellom et hav av esker og møbler som skal bli ditt nye hjem, og har det morsomste foran deg, nemlig utpakkingen. Dekoreringen. Reiringen. Jeg kaller det reiring, når man lager seg et reir. Det engelske ordet, nesting, høres bedre ut, men konseptet er det samme. Og det er et herlig konsept.

I løpet av et par måneders tid skal jeg reire. Ikke nødvendigvis fordi jeg flytter til England (fortsatt intet nytt fra den kanten, noe som antagelig er et dårlig tegn), og ikke fordi jeg har fått noen fast jobb, heller. Men fordi jeg har innsett at hvis jeg skal vente med å flytte til jeg har funnet en fast jobb jeg vil ha, risikerer jeg å bli boende i kollektiv i mange, mange måneder til. Når den tanken byr meg svært imot, er det ikke noe annet å gjøre enn å foreta en litt risikabel manøver, nemlig flytte uansett. I verste fall kan jeg komme gråtende til NAV. I beste fall fortsetter jeg å få akkurat nok vakter på Lade til å holde det gående. I aller beste fall ligger det en fast stilling på lur like rundt hjørnet.

Flytting er det eneste riktige. Et grunnleggende behov hos de fleste mennesker er å ha en følelse av et hjem. Jeg tror livet mitt kan se betraktelig lysere ut hvis jeg får det.