Problemløsning

Ettersom ingen hoppet på oppfordringen om å komme med gode råd til forrige innlegg, valgte jeg å løse problemet selv i stedet, ved å gjøre det jeg gjør best: Ingenting.

På torsdag ble jeg oppringt av sykehjemmet. Kanskje var det for å tilby meg jobb, kanskje var det for å beklage at jeg ikke fikk den. Det vet jeg ikke, for jeg tok ikke telefonen. Dels fordi jeg satt i forelesning, men like mye fordi jeg ikke ville, fordi jeg på daværende tidspunkt ikke ante hva jeg skulle si om de nå mot formodning ringte for å gi meg jobb. Jeg kunne jo selvsagt ringt tilbake så snart forelesning var over, men valgte altså å la være. De ringte aldri opp igjen, så problemet løste seg selv. Ingen dilemma, ingen valgets kval. Jeg sikter mot England, og det får briste eller bære. Jeg tror det vil bære. Jeg tror jeg hadde blitt en knallbra engelsk sykepleier.