Som Perler På Guds Snor

Jeg har ikke nedtegnet så mange takknemligheter de siste dagene. Det skyldes ikke at jeg ikke har kommet på takknemligheter å skrive om - tvert imot. Det skyldes at jeg har vært for opptatt med å baske og rulle i disse takknemlighetene, slik at jeg bare ikke har hatt så mye tid til overs for blogging. Men på en rolig søndagskveld (søndager er fremdeles fantastiske), kan jeg unne meg noen glade tanker.

Mye fra denne uken er verdt å være takknemlig for. I går fikk jeg treffe visse trivelige kjente som jeg ikke treffer så ofte, samt noen jeg ser mer jevnlig, men som jeg ikke setter mindre pris på å henge litt med av den grunn. Bare det i seg selv at jeg var blitt invitert til festen, var i utgangspunktet grunn nok til å være fornøyd. På fredag var jeg kjempefornøyd med å få stuka inn litt solospilling med Maja, i den fantastiske World of Darkness-kampanjen hennes. Noe hun tok seg tid til, enda hun generelt er kjempetravel med masse ting å gjøre, og deadlines og skole og andre kampanjer og jeg vet ikke hva. Jeg følte meg både viktig og verdsatt, og det satte jeg stor pris på. På torsdag hadde jeg en fornøyelig alenetur på kino. Det er virkelig undervurdert å dra på kino alene. Det er helt greit. Jeg sier ikke at jeg misliker å dra sammen med andre, men jeg liker å dra alene også. Denne gangen så jeg Mamma Mia!, og storkoste meg.

For å si noe om dagens takknemlighet spesifikt, så er jeg takknemlig for at det har vært så nydelig vær. Sol og varme og blå himmel. Godt mulig den siste vakre sensommerdagen i år, man vet jo aldri. Den siste vakre augustdagen, i alle fall. Den ble feiret med en liten engangsgrill i Narkoparken, sammen med Ingrid. Og to kjekke fyrer som trente med noen slags kjepper, noe kampsportgreier, og spesielt han ene var ganske fin å se på. Jeg fikk rett og slett klamret meg litt ekstra til den gode sommerfølelsen.

Før grillinga i parken, var jeg på trening. Sesongens første treningstur, etter å ha fått nytt kort hos NTNUI. Det var Mari som klarte å overtale meg til å bli med, og selv om det virket som det høyeste fjellet i verden å måtte bestige da jeg skulle kle på meg og forlate huset, var det vel verdt det. Definitivt. Vi rodde, vi sykla, vi svetta og sto på, og følte oss fantastisk spreke og flinke. Det er utrolig flott å ha venner som drar en med i de periodene en selv ikke klarer å dra seg selv noe sted. Hatten av for det også, gitt!