Dagens Takkneligheter

Ja, jeg skriver takknemligheter, i flertall, for akkurat i dag føler jeg at jeg har ganske mye å være takknemlig for. Og klokken er bare halv to om ettermiddagen. Utrolig! sier du. Sant! sier jeg.

For å begynne med det overfladiske og materielle først, så er jeg veldig takknemlig for studielånet mitt (skjønt denne takknemligheten vil trolig gå over om et år, når tilbakebetalingen begynner). For en materialist som meg selv, er det lite som er så herlig som å sjekke saldoen på konto og se at der ligger det 17000 vidunderlige, sexy og glamorøse kroner. Dette har videre spredt seg til en rekke andre takknemligheter. Jeg er takknemlig for at jeg kunne kjøpe inn nye klær for høsten. Jeg er takknemlig for at jeg kunne kjøpe sesong 2 av Heroes. Og jeg er takknemlig for at jeg kunne kjøpe meg Wii Fit. Endelig.

Wii Fit fortjener forøvrig et eget avsnitt. Selv om jeg kjørte den i går, var det først nå i formiddag at jeg fikk satt den opp og poppa trimkirsebæret. Jeg ble målt og veiet og vurdert, og ikke overraskende har jeg en mye høyere BMI enn jeg burde - og det er ikke på grunn av muskler, kan jeg love deg! Derimot var det en hyggeligere opplevelse å få vurdert min Wii Fit-Alder (WFA). Vel, ikke i første omgang. I første omgang ble min WFA 38. Intet mindre enn 12 år eldre enn jeg faktisk er. Mii-en min skammet seg på skjermen og hang med hodet, mens den holdt seg til ryggen og hadde smerter. Slettes ikke ulikt hvordan korsryggen min føltes i går, faktisk, og et kort øyeblikk tenkte jeg "jøss, 38 år, ja det var jaggu litt yngre enn jeg hadde trodd." Men, etter over 20 minutter med litt øvelser, ble jeg testet og målt igjen, og fikk på nytt vurdert min WFA. Denne gangen ble jeg 21 år gammel, hele fem år yngre enn jeg er! Hurra! Da kjente jeg meg fryktelig stolt. Jeg er allerede veldig glad i min Wii Fit.

Noe annet jeg er takknemlig for, er venner som deler min lidenskap for rettskriving, og som ikke er redd for å rette litt kritikk mot folk som aldri gidder å engang prøve å skrive skikkelig. Noen av dem kaller seg dyslektikere, noen av dem er dyslektikere, men nesten alle lener seg på denne ene lidelsen som om den skulle unnskylde alt i hele verden. De andre bruker "men jeg er stolt over dialekta mi" som argument og unnskyldnig for å ikke lære seg grammatikk eller rettskriving. Som oftest føler jeg at jeg kjemper en allerede tapt kamp mot denne enorme hurven folk, men nå og da kommer det noen likesinnede og stråler på offentlige forum med sine kommentarer. Det setter jeg umåtelig stor pris på. Det er viktig å ivareta skriftspråket.

Helt til slutt nå er jeg takknemlig for at jeg har funnet energien jeg trengte til å rydde rommet mitt, og for at det faktisk er sol og blå himmel ute. Det har vært lenge siden sist. Jeg er også takknemlig for at jeg har mat å spise, nå som jeg er sulten, og for at jeg kanskje har funnet en ny person til kollektivet. Slettes ikke verst.