... aldri sur

Sent i går kveld kom jeg hjem fra en helgetur i Bergen. Det var primært grunnet levende rollespill, men jeg klarte også å snike inn litt sosial tid sammen med en gammel venninne som tidligere bodde i Trondheim (som også var så elskverdig å la meg overnatte hos henne), i tillegg til noe sosialisering i Bergen sentrum sammen med noen lokale før det var på tide å vende snuten hjemover igjen. Kort oppsummert har det vært en fortryllende tur. Det er ingen hemmelighet at jeg elsker å reise - faktisk er jeg avhengig av å reise. Jeg har med tiden merket meg den klare sammenhengen mellom at humøret mitt stadig blir dårligere desto lenger tid det har gått siden siste reise. Det trenger ikke være en lang tur, verken i tid eller distanse, bare jeg får et lite avbrekk fra hverdagens mas og kjas i Trondheim. Etter fire dager borte, kjenner jeg nå at jeg har fått ny vitalitet, nytt pågangsmot og bedre humør enn jeg har hatt på flere måneder. Herlig. Bergen er forøvrig en særdeles sjarmerende by, som jeg liker bedre og bedre for hver gang jeg er der. Og de lokale gærningene er så trivelige og vennlige at jeg får litt lyst til å klemme dem sønder og sammen og kanskje ta med meg noen av dem hjem igjen. Det hadde de imidlertid neppe blitt så glad for, så jeg kjøpte med meg en liten koseblekksprut fra flyplassen i stedet, som minne og souvenir. Han har fått navnet Bergulf.

Nå gjenstår det bare en måned med å glede seg til neste tur. Skottland rykker stadig framover i køen, og kroppen min sitrer litt av glede hver gang jeg tenker på at jeg snart skal få se mitt elskede Glasgow igjen. Hurra hurra!