Julefotografering

Jeg har tidligere uttalt at jeg ikke er videre begeistret for unger. Jeg er til og med litt redd dem, særlig den minste sorten. Likevel må jeg tilstå at jeg i løpet av de siste ukene har myknet opp litt rundt akkurat dette. Jeg innrømmer at det finnes søte unger. Dette innså jeg for alvor etter dåpen for noen uker siden, da jeg kom hjem med et minnekort stappfullt av søte babybilder. Unger skal etter sigende være vanskelig å fotografere, og jeg skal ikke hevde at jeg syntes det var direkte enkelt, men jeg drister meg til en påstand om at jeg klarte å framprodusere minst et par blinkskudd, i alle fall. Slik begynte jeg min "karriere" som barnefotograf. I dag tok jeg neste skritt. I anledning min kusines datters 7-årsdag, var jeg på familiebesøk med gave og kamera parat. Det snødde nydelig ute mens vi var der, og min kusine kom til å tenke på at hun ville jeg skulle ta noen bilder av datteren hennes, og at hun dessuten trengte bilder hun kunne bruke til årets julekort. No time like the present, svarte jeg, og aksjonen ble iverksatt. Min kusine stylet ungen, vi henta fram noen props (nissejakke, bamser, sittepute, samt en lys levende kaninunge som var så søt at jeg fikk hull i tennene), og så bar det ut i snøen foran et par grantrær. Denne ungen var herlig å jobbe med. Hvis alle unger er som henne foran kamera, kan jeg gjerne bli barnefotograf på heltid, altså. Hun var blid, hun improviserte fantastisk da jeg sa bare finn på litt forskjellig å gjøre, og hun var tålmodig. Hoppende blekksprut, så tålmodig. Den hvite kjolen hun hadde under den jakken var ganske tynn, og det var kaldt, men hun klaget ikke. Det er ikke til å benekte at min generelle oppfatning av unger er mye mer positiv nå enn tidligere. En særdeles oppløftende opplevelse. Jeg føler jeg har utviklet meg litt både som fotograf og som barnevennlig person. Slettes ikke verst.


De spesielt interesserte kan se et lite utvalg av favorittbildene mine her.