God bedring

Pasienter som blir friskere gjør meg veldig glad. I dag møtte jeg til mitt aftenskift på sykehuset, og fikk høre på rapporten at "min" pasient hadde blitt betydelig bedre siden sist. Jeg kunne nesten ikke vente med å sprette inn på rommet hans og se det med mine egne øyne. Og det stemte. Han var blitt mye, mye bedre. Fra å være sengeliggende, febrilsk og nesten komatøs, var han nå relativt oppegående, forholdsvis klar i hodet, og med helt normal temperatur, puls og blodtrykk. Fordøyelsessystemet var det heller ingenting galt med, og duverden som han drakk. Kjempeflotte greier. Jeg ble oppriktig glad, og skravlet henrykt med kona hans om hvor flott det var at han var blitt så mye bedre. Overfølsom som jeg jo kan være, kjente jeg at det presset på i tårekanalen, men jeg klarte å holde meg.

Den er helt herlig, den lettelsen du kjenner når noen som tidligere kanskje har vært døden nær, endelig blir bedre igjen. Det trenger faktisk ikke være noen du kjenner; det er vel så gripende å se hvordan hans egne pårørende og venner stråler av glede over det. Det var så nære på, en stund. Ingen sa det, men alle tenkte det. Så veldig nære. Og så gikk det bra likevel. Lys i enden av tunnelen, og alt det der. Rett og slett en skikkelig solskinnshistorie.