Et 27 år gammelt forhold tok slutt nå sist fredag. Det var på tide å bryte av med min kjære galleblære, som gjennom de siste 10 årene i mer eller mindre intense perioder har gitt meg trøbbel og smerter. Litt spesielt å i en alder av 16-17 få en sykdom som har gamle damer som sin vanligste pasientgruppe. Man vet ennå ikke helt hva det kommer av. Får meg til å lure på hva 17 år gamle meg hadde til felles med gamle damer? Jeg hadde i alle fall ikke oppdaget mine første grå hår ennå. Jeg var ung og sprek og aktiv. Ingen brukket lårhals. Nei, det er et komplett mysterium.
Uansett årsak, så er det over nå. Fredag 11. desember 2009 dro jeg til Orkdal Sjukehus for å få fjernet det hele. Full pakke. Jeg var ikke det minste nervøs. Nei, helt sant. Tvert imot, jeg gledet meg, og hadde gledet meg i mange måneder. Gledet meg til å bli kvitt plagen, gledet meg til å få narkose, gledet meg til å slappe av i en sykehusseng og bli passet på, gledet meg til en slik helt ny opplevelse. Jeg var kjempegira da jeg ankom sykehuset på morgenkvisten, munter og smilende og jeg tror sykepleierne ikke var helt sikre på om jeg bare feika det eller faktisk var så rolig, for de sa hele tiden ting som "Dette kommer til å gå så bra" og slikt - hvorpå jeg alltid svarte "Javisst" med største selvfølgelighet.
Ingenting gjorde vondt. I det hele tatt. Et lite stikk i hånda for å feste et perifert venekateter var kanskje det mest ubehagelige. Deretter var det bare å slappe av mens narkosen flommet inn i kroppen min, gjorde meg kjempesvimmel i sånn ca. 10 sekunder, og deretter slo meg komplett ut. Det neste jeg husker var å våkne igjen, på overvåkningsrommet. Det var en klokke på veggen like foran meg, og jeg la merke til at den var 10, og jeg regnet meg fram til at jeg måtte ha vært dopa i sånn ca halvannen time. Kjapt og enkelt. Så var klokka halv elleve, kvart på elleve, kvart over elleve, kvart på tolv, og så trillet de senga tilbake til rommet på sengeposten. Jeg ble oppfordret til å prøve å stå opp og gå på do så fort som mulig, og klarte da det uten problemer. Noe fortumlet og lett svimmel, riktignok, men det var da bare morsomt. De påfølgende seks timene, fram til jeg ble hentet hjem igjen av en bil full av flotte venner, gikk for det meste bort til slumring. Sovne, våkne, sovne, våkne, prøve å følge litt med på Scrubs på TV, sovne, våkne ... Det var herlig. Fullstendig avslappende. Jeg skulle faktisk ønske det hadde vært en noe mer omfattende operasjon, slik at jeg kunne blitt der lenger.
Tilbake i hverdagens dagligdagse mas og kjas, tenker jeg tilbake på operasjonsdagen min som en udelt positiv opplevelse. Hvis jeg noen sinne må opereres for noe igjen, vet jeg i alle fall at jeg ikke kommer til å grue meg da heller. Og jeg vil på det sterkeste oppfordre andre potensielle operasjonspasienter å bare ta det med ro. Det er faktisk helt ålreit.
Uansett årsak, så er det over nå. Fredag 11. desember 2009 dro jeg til Orkdal Sjukehus for å få fjernet det hele. Full pakke. Jeg var ikke det minste nervøs. Nei, helt sant. Tvert imot, jeg gledet meg, og hadde gledet meg i mange måneder. Gledet meg til å bli kvitt plagen, gledet meg til å få narkose, gledet meg til å slappe av i en sykehusseng og bli passet på, gledet meg til en slik helt ny opplevelse. Jeg var kjempegira da jeg ankom sykehuset på morgenkvisten, munter og smilende og jeg tror sykepleierne ikke var helt sikre på om jeg bare feika det eller faktisk var så rolig, for de sa hele tiden ting som "Dette kommer til å gå så bra" og slikt - hvorpå jeg alltid svarte "Javisst" med største selvfølgelighet.
Ingenting gjorde vondt. I det hele tatt. Et lite stikk i hånda for å feste et perifert venekateter var kanskje det mest ubehagelige. Deretter var det bare å slappe av mens narkosen flommet inn i kroppen min, gjorde meg kjempesvimmel i sånn ca. 10 sekunder, og deretter slo meg komplett ut. Det neste jeg husker var å våkne igjen, på overvåkningsrommet. Det var en klokke på veggen like foran meg, og jeg la merke til at den var 10, og jeg regnet meg fram til at jeg måtte ha vært dopa i sånn ca halvannen time. Kjapt og enkelt. Så var klokka halv elleve, kvart på elleve, kvart over elleve, kvart på tolv, og så trillet de senga tilbake til rommet på sengeposten. Jeg ble oppfordret til å prøve å stå opp og gå på do så fort som mulig, og klarte da det uten problemer. Noe fortumlet og lett svimmel, riktignok, men det var da bare morsomt. De påfølgende seks timene, fram til jeg ble hentet hjem igjen av en bil full av flotte venner, gikk for det meste bort til slumring. Sovne, våkne, sovne, våkne, prøve å følge litt med på Scrubs på TV, sovne, våkne ... Det var herlig. Fullstendig avslappende. Jeg skulle faktisk ønske det hadde vært en noe mer omfattende operasjon, slik at jeg kunne blitt der lenger.
Tilbake i hverdagens dagligdagse mas og kjas, tenker jeg tilbake på operasjonsdagen min som en udelt positiv opplevelse. Hvis jeg noen sinne må opereres for noe igjen, vet jeg i alle fall at jeg ikke kommer til å grue meg da heller. Og jeg vil på det sterkeste oppfordre andre potensielle operasjonspasienter å bare ta det med ro. Det er faktisk helt ålreit.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar