Stilling: Engel

Noen ganger kommer det en aldri så liten påminner om hvorfor jeg har den jobben jeg har. Noe som bevarer motivasjonen for å stå opp om morgenen og gjøre det jeg har gått på skole i tre år for å gjøre, selv for en fislete liten lønn i en høyst ustabil stilling. For en uke siden reiste en av våre pasienter hjem igjen, etter nesten en måned på institusjonen. Dette er brevet hun ga oss før hun dro:

"To Dr. G and his Angels,
A THANK YOU FROM ME, WITH MUCH GRATITUDE, ALWAYS.

Det var 9. nov. da jeg kom hit til LBS. Nervøs men håpefull. Trodde nedtrappinga wille bli tøff og skremmende. Var mye redd de første døgnene. Fra dagboka mi ser jeg at alt jeg da tenkte på var MEG og hvordan jeg hadde det. Skrev til og med ned tidene da medisinen ble utlevert og regna ut hvor lang tid til neste dose. Det var netter med dårlig søvn, mye vandring i korridoren, tårer og snørr på sengekanten. Banken på døra til dere så snart klokka ble 08:00. Spurte på morgendosen.

Tiden sto stille da. Nervene knirket. Tankene surret. Svimmelheten plagsom. Så mange tanker, så mange følelser, så mye TÅKE. Men, i tåken var jeg aldri alene: Der var også Dr. G and his Angels. Det var bare å rekke ut hånden. Et stille "hjelp meg" møtte kun forståelse, varme, oppmuntring, trygghet, vennskap og så mye, mye mer. Finner ikke ord for alt jeg ønsker å si. Jeg så dere gjennom mine mascarakledde vipper. Smilte tappert med mine rødmalte lepper. Sobrildronninga var på vei mot et nytt og bedre liv.

Tåken lettet, den! Akkurat som dere sa. Jeg merket det tydelig en kveld der ute på verandaen. Himmelen var plutselig der. Stjernene blinket. jeg hadde løftet på hodet og KIKKET OPP. Nydelig ... nydelig. Turene på Lade-stien forandret seg. De fikk plutselig omgivelser. "Så vakkert det er her". Sjøen, trærne, buskene, høstløvet. Lyden av løvet under skosålene, fargene. "Hei ... der er en liten fugl". Den kvitret. NYDELIG.

Så ser man plutselig fjesene som hører til stemmene og latteren. Titter rundt på sine medbrukere. Forstår hva stemmene sier. LYTTER. LER. Ha ... HÆRLIG.

Dr. G and his Angels har trengt seg igjennom tåken. Så mange vakre mennesker her. Slik et lite sted. Så mye varme her. Latter ... humor. Jeg blir med. Jeg ler, smiler, føler. JEG LEVER. Mine kvaliteter kommer fram. Jeg vil gi av dem. Spre dem rundt meg. Forståelse, varme, latter, empati, vennskap, en hjelpende hånd. DET ER MEG ... UT FRA TÅKEN. Jeg liker meg. Jeg er OK. Jeg LEVER.

Har ikke greit dette alene. Jeg takker dere med hele mitt hjerte. Dere fant meg i tåken. Jeg ble ikke borte. Druknet ikke. TAKK.

Med de varmeste hilsener fra NN
(Ex-Sobrildronning som aldri glemmer)"